«Jeg mener det er en gammeldags tenkemåte at en stipendiat må sitte på universitetet i fire år»

— For min del er dette det beste av to verdener.

Det sier Fredrik Wollbraaten (26).

Høsten 2020 begynte han på en doktorgrad i matematisk statistikk ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO). Etter ett år som stipendiat dukket et jobbtilbud opp som statistiker, eller «data scientist», for tradingselskapet Abelee.

Wollbraaten hadde lyst til å fortsette med begge deler og var usikker på valget.

Etter flere diskusjoner med både universitetet og arbeidsgiveren fant de en prøveordning der han deler tiden mellom statistikerjobben og UiO, henholdsvis 60 og 40 prosent, dette halvåret.

Det mener han flere utdanningsinstitusjoner bør gjøre skal de motivere de flinkeste realfagsstudentene til å ta en doktorgrad.

— Jeg mener det er en gammeldags tenkemåte at en stipendiat må sitte på universitetet i fire år. Det trenger ikke være sånn. Den ordningen jeg har nå gjør at jeg føler meg veldig produktiv, og knytter tråder mellom det teoretiske og det praktiske. Stipendiater, særlig i anvendbare fag, som aldri har jobbet og anvendt det de kan før doktorgraden, mangler kanskje erfaring og innsikt i det de produserer.

Rekruttering

90 prosent av søkerne til nye NTNU-stillinger bosatt utenfor Norge

Nesten halvparten er utenlandske

«Kanskje vi må se litt nærmere på hvorfor så få nordmenn tar PhD», spurte doktorgradsstipendiat ved NTNU (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet), Lise Reutter, i en Twitter-meldingen etter at det tidligere denne uka ble kjent at norske stipendiater sto for 56 prosent av doktorgradene som ble avlagt i 2021.

Rapporten fra Statistisk sentralbyrå viser at andelen nye doktorer med utenlandsk statsborgerskap aldri har vært høyere enn den er nå.

Et anslag gjort av Nifu viser at omtrent halvparten av utenlandske doktorgradskandidater forlater Norge i løpet av to år etter avlagt doktorgrad, og Tekna er blant dem som er bekymret for svak doktorgradsrekruttering i teknologi og realfag.

Visepresident i Tekna, Elisabeth Haugsbø, mener rekrutteringen må opp og den gode kompetansen må bli i Norge.

— Begrenset mulighet for vitenskapelige opprykk, stor andel midlertidige stillinger og usikkerheten knyttet til dette, samt lite konkurransedyktig lønn gjør det enkelt for mange å velge bort akademia. I tillegg ser vi at det mangler for mange administrative stillinger ved lærerstedene, slik at arbeidstrykket for mange vitenskapelig ansatte blir veldig stort, peker Haugsbø på.

Tekna mener derfor den nye regjeringen er nødt til å gå i dybden på årsakene til denne situasjonen.

Wollbraaten mener det er bra at rekrutteringen av internasjonale stipendiater er høy, men mener utdanningsinstitusjonene kan gjøre mer for å gjøre doktorgrader attraktivt for norske studenter.

— Insentivordningen bør tilpasses, slik at man bruker litt mer penger og er litt mer fleksible. Lønn er selvfølgelig et viktig punkt, men det virker ganske fastlåst. Jeg sier ikke at lønningene skal konkurrere med det private næringsliv, men når differansen blir stor for oss med realfagsbakgrunn, er det naivt å tro at lønn ikke er viktig.

Savnet å jobbe i bedrift

Å ta en doktorgrad har ikke vært en livslang drøm for Wollbraaten, men han ble anbefalt å søke, og var interessert i faget. Sluttresultatet er den påbegynte doktorgraden der han jobber for å utvikle metoder for å oppdage uventede feil i skipsmotorer.

— Å ta en doktorgrad kan være en ensom affære, og en ganske stor kontrast til det private næringslivet der alle drar i samme retning. Jeg jobbet mye mens jeg tok mastergraden og savnet å jobbe i en bedrift da jeg begynte som stipendiat. Samtidig er jeg veldig interessert i faget. Derfor er kombinasjonen riktig for meg.

I juni skal ordningen evalueres, og Wollbraaten er usikker på om han får fortsette som nå.

— Jeg håper det, og jeg mener det har flere fordeler. For det trenger ikke være enten-eller.

— Hva velger du hvis du må?

— Jeg vet ikke.

En som valgte å forlate akademia er Sigurd Øien-Ødegaard.

Han forlot en forskerstilling finansiert av eksterne prosjektmidler ved Senter for materialvitenskap og nanoteknologi på Kjemisk institutt ved UiO til fordel for en fast jobb i industrien.

— Det handlet både om lønn og stillingsvern. Jeg hadde ingen forventning om at de kunne matche lønnen, men den kunne ikke ligge under det som ellers er vanlig på mitt nivå. I tillegg ville jeg kreve en ekte fast jobb som sikret at jeg hadde arbeid videre etter at prosjektene var ferdige, sa Øien-Ødegaard.

Lønnsforhøyelse kunne han få, men ingen forsikring om fast ansettelse etter at de eksterne midlene var brukt opp.

— Ikke skrudd sammen for kombinerte stillinger

Jonas Stein er leder i styret for Akademiet for yngre forskere. Han er også førsteamanuensis i statsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet.

Stein tok sin doktorgrad ved UiT i statsvitenskap i 2019. I dag underviser han i statistikk og metode, sammenlignende politikk og EU. Har publisert en rekke internasjonale artikler på valgadferd, tillit og effekter av politiske reformer i en rekke anerkjente internasjonale tidsskrifter.

— Hvorfor valgte du å ta doktorgrad og fortsette i akademia?

— Det er jo et valg man gjør. Jeg trives utrolig godt med UiT som arbeidsgiver, og syns det er spennende å både forske og undervise. I tillegg setter jeg stor pris på friheten som ligger i akademia, sier Stein.

Han legger til at det nok ofte handler om et dypere engasjement.

— Hvis man ser på teknologi, og kanskje særlig IKT-området, er jo kandidatene som har mastergrad ekstremt ettertraktede, og universiteter og høgskoler vil aldri klare å konkurrere med det private næringslivet på lønn, mener Stein.

— Men det er jo andre faktorer som spiller inn, blant annet høy midlertidighet blant unge forskere i sektoren?

— Dette med midlertidighet er jo en lik problemstilling innenfor alle fagområder, ikke bare innen fagområdene der andelen norske statsborgere er lav. Ansettelsesprosessene tar jo også lang tid. Slik jeg ser det så utnytter ikke universiteter og høgskoler godt nok det handlingsrommet de faktisk har for å gjøre seg attraktive overfor gode kandidater.

— Statistikeren vi har snakket med ønsker seg delt stilling, hvorfor er det ikke mer av det?

— Universiteter og høgskoler er jo ikke skrudd sammen for å håndtere kombinerte stillinger. For eksempel måles institusjonene på om doktorgradskandidater er ferdige innen 6 år. Det blir svært vanskelig for de som har kombinerte løp, sier Stein.

Han legger samtidig til at han mener akademia må bli flinkere til å tenke strategisk, fange opp gode kandidater underveis i studieløpet og bruke de virkemidler man faktisk har bedre, eksempelvis innstegsstillinger.