Debatt Anniken hotvedt Sundby

Jeg må stadig begrunne hvorfor jeg skriver doktorgraden min på norsk

Hvor er de ansvarlige som skal støtte språkvalget mitt? skriver Anniken Hotvedt Sundby.

Språkaktivisten i meg vil at norsk fagspråk skal videreutvikles, skriver Anniken Hotvedt Sunby.
Språkaktivisten i meg vil at norsk fagspråk skal videreutvikles, skriver Anniken Hotvedt Sunby.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kolleger spør meg hvorfor jeg vil skrive den siste av tre doktorgradsartikler på norsk i stedet for engelsk. Det vil bety merarbeid, men språkaktivisten i meg vil at norsk fagspråk skal videreutvikles. Men hvem har ansvaret for at det gjøres?

Selv om NOU 2022:2 gjorde rede for status og dilemmaer knyttet til norsk i akademia, og vi hadde flere debatter i både 2018 og 2021, så lurer jeg på hvordan det står til med å styrke og ikke minst videreutvikle det norske fagspråket i 2022. Språkarbeid handler nemlig om innsats.

Og bare så det er sagt: jeg forstår at norsk er et lite språk og at det skandinaviske eller nordiske forskningsmiljøet er lite. Vi skal være med i den internasjonale forskningssamtalen, og den foregår på engelsk. Det er mye bra med det, men for norsk fagspråk byr det på utfordringer.

I min hverdag som doktorgradsstipendiat snakker jeg både norsk og engelsk i lunsjen. Jeg underviser på bachelor, og der snakker vi stort sett norsk selv om det er utfordrende å bruke et norsk fagspråk når mye av pensum er på engelsk. Studentene sliter ofte med engelsk, de vil helst lese på norsk. Vi snakker om «teacher agency», eller at «vi må acknowledge at …» eller at «læringsdesigneren må legge til rette for», og da spør studentene - er læringsdesigner egentlig en lærer?

Jeg skulle gjerne ha samarbeidet mer med andre, både de som er bedre i engelsk enn meg, men også språkfolk, om hvordan oversette og utvikle gode norske fagbegreper. Tverrfaglighet er også språkarbeid. Hvis jeg skal klare å undervise og formidle på norsk, må jeg ha et forskningsbasert fagspråk jeg kan bruke som gir mening for meg og ikke minst for studentene mine.

På doktorgradsnivå har alle kurs jeg har tatt og alt pensum vært på engelsk. «Paperne» (oppgavene vi skal levere) skriver de fleste av oss på engelsk. Mantraet er at vi kommer raskere inn i det engelske hvis vi begynner å skrive engelsk fra start. Artiklene vi uansett skal skrive, skal inn i internasjonale tidsskrift. Jeg hører i stadig flere sammenhenger at det ikke finnes norske begreper som er helt dekkende for et engelsk begrep. Og at det å bruke engelske fagbegreper plasserer deg i feltet. Å finne komite til disputasen kan bli vanskelig hvis vi skriver på norsk, for da må komiteen være skandinaviskspråklig.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Det er med andre ord ikke så enkelt som at vi kan skrive internasjonale artikler på engelsk og undervise og formidle på norsk. Språk påvirker hverandre. Jeg merker at jo mer engelsk jeg leser og skriver, jo vanskeligere blir det å finne de gode norske fagbegrepene. Det er sammenheng mellom tenking, lesing, skriving og formidling.

Hvis norsk skal være – og ikke minst videreutvikle seg som et vitenskapelig språk, må vi ha høye ambisjoner på vegne av norsk fagspråk. Når jeg søker opp språkpolitiske retningslinjer på egen institusjon, finner jeg en strategi fra 2010. Den gang var det å bli i et forskningsuniversitet på høyt internasjonalt nivå en viktig målsetting. Det er det fortsatt noe jeg støtter.

UiOs språkstrategi fra 2010 slår likevel fast at norsk språk og fagterminologi skal ivaretas og utvikles og at norsk er hovedspråket i undervisningen. På papiret tar altså universitetet dette særlige ansvaret det og resten av akademia har for å forvalte norsk språk. Ansvaret er fra januar 2022 også nedfelt i nytt lovverk, språkloven.

Men to store spørsmål gjenstår: hvordan gjør vi det? Og hvem skal gjøre det?

I en ny rapport slår Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) fast at en gjennomgang av diverse språkstrategier i universitets- og høgskolesektoren viser forbausende lite ansvarsplassering for norsk fagspråk. Det holder nemlig ikke å snakke om verdien av norsk fagspråk i festtaler eller når en ny språkstrategi skal lanseres. Språkarbeid må følges opp. Arbeidet må forankres og verdsettes. Det kan ikke drives av ildsjeler eller vilkårlighet.

Akademia må ta et større ansvar for norsk fagspråk. Hvis ikke akademia klarer det, hvem skal gjøre det da? Ressursene er der, men det må koordineres og prioriteres. Det må gjøres på hver enkelt institusjon og det må samordnes nasjonalt.

I min egen doktorgrad skriver jeg to artikler på engelsk. Den siste planlegger jeg å skrive på norsk, og dette valget må jeg stadig begrunne. Nå lurer jeg på om jeg ikke bare skal skrive alle tre artiklene på engelsk, for da trenger jeg ikke begrunne språkvalget mitt eller lære meg to sett med fagbegreper (mange av de norske begrepene må også utvikles).

Språkstrategiene står ikke opp for meg når jeg har disse språksamtalene. Hvor er de ansvarlige som skal støtte språkvalget mitt? Ansvarsplassering er viktig. Det må en større systematikk på plass, og det fort.

Språkarbeid må knyttes til andre pågående strategier og satsninger. Mitt råd til forskningsinstitusjonene er å følge opp kommende språkstrategier med konkrete tiltaksplaner og målbare krav. Språkpris og språkdag skaper oppmerksomhet, og det er vel og bra, men språkmidler og tid til å prioritere språkarbeid er tiltak som videreutvikler norsk som fagspråk. Dette arbeidet må gjøres av noen. Ikke bare snakkes om.

Powered by Labrador CMS