Debatt ● Dag Leonardsen
Jeg forstår at «studenter må lære seg å gå før de kan springe»
Stor var forbauselsen min da jeg ble utfordret av Per Arne Bjørkum til å ta del i en gammel debatt om enhetsvitenskap, skriver Dag Leonardsen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I min kronikk om erfaringen med å skrive lærebok, stilte jeg spørsmålet om lærebokforfatteres faglige autonomi har krympet. Mitt utgangspunkt var at noen forlag viser til NOKUTs læringslubber når de avviser lærebøker med en bredt tverrfaglig tilnærming.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
I tillegg pekte jeg på en uttalt skepsis mot en tydelig forfatterstemme, med henvisning til et krav om «objektivitet» i lærebøker. Jeg prøvde å få fram to poeng: Ferske studenter innen velferdsfeltet, som fra dag én blir møtt med en stor mengde delemner (som psykologi, sosiologi, etikk, vitenskapsteori osv.) får en unødvendig komplisert innføring i hva det innebærer å bli en god velferdsarbeider. Enkelt uttrykt: Det er lettere å forstå et mosaikkbilde når man starter med helheten først, og deretter ser på de enkelte bitene, enn å gå den motsatte veien. Og: Skal man ta yrkesetiske retningslinjer for velferdsarbeidere på alvor, kommer man ikke utenom en tydelig stemme som presenterer noen ståsteder som riktigere, bedre, enn andre, noe som i praksis ofte vil innebære et kritisk blikk på visse sider ved det etablerte samfunn. Skal man forebygge sosiale problemer kommer man ikke utenom politiske spørsmål, med mindre man reduserer dem til reint sosio-tekniske anliggender (en «social engineering» tankegang).
Stor var forbauselsen min da jeg med dette utgangspunktet ble utfordret av Per Arne Bjørkum til å ta del i en gammel debatt om enhetsvitenskap, om deskriptiv og normativ vitenskapsteori, om reduksjonisme versus holisme m.m. Det vil føre for langt å gå grundig inn i Bjørkums påstand om at det bare finnes ett gyldig utgangspunkt for hva som gjelder som gyldig vitenskap – nemlig naturvitenskapens. Men det overrasket meg å bli belært om slike ting når jeg inviterte til en debatt om forlagenes og myndighetenes styring av lærebøkers innhold.
Det er altså en lærebok i samfunnsvitenskap rettet mot velferdsarbeidere jeg har skrevet – altså profesjoner som er pålagt å tenke holistisk, kontekstuelt, relasjonelt, og verdibasert. Overfor en slik utfordring tar Bjørkum på seg sine naturvitenskapelige briller, og bedyrer at hvis man skal være vitenskapelig, så får man holde seg til naturvitenskapens gyldighetskriterier. Forstår jeg Bjørkum rett, så er det korrespondanseteorien om hva som er sannhet som må gjelde: Det som er, er. Det som ikke er, er ikke. Men problemet er jo at det ikke alltid er så enkelt å si nøyaktig hva overensstemmelsen mellom utsagn og virkelighet består i. Mener Bjørkum at lærebøker i samfunnsvitenskapelige fag bare bør holde seg til deskriptive utsagn?
Bjørkums reduksjonistiske framgangsmåte har brakt naturvitenskapen mange seire (selv om mange vil hevde at dagens miljøkrise antyder noe annet). Men allerede Aristoteles var tydelig på at man selv innen naturvitenskapen ikke uten videre kan gi en forklaring på et høyere nivå ut fra det lavere, «for helheten må være overordnet delene. Skill hånden eller foten fra kroppen, og den vil ikke lenger være en hånd eller fot». Og for å holde meg til Fjellands eksempler: Deler vi en setning opp i ord, og deretter i bokstaver, blir all mening borte. Eller: Det er like meningsløst å uttrykke våre liv i fysikkens og kjemiens terminologi som det ville være å beskrive en sonette av Shakespeare i fysikken eller kjemiens terminologi (Polanyi). Sosiologiens «far», Emil Durkheim, var tydelig på at sosiale fenomen (som selvmord) må forstås ut fra et overordnet helhetlig blikk; samfunnet er noe «sui generis», som han uttrykte det.
Det er vanskelig å ta Bjørkum på alvor når han prediker at «universiteter og høyskoler skal gjøre studentene i stand til å praktisere ett fag» (min utheving). Hvilket fag er det en velferdsarbeider skal lære seg, Bjørkum? Metode? Vitenskapsteori? Sosialt arbeid? Psykologi? Statsvitenskap? Sosiologi? Antropologi? Juss? Historie?
Etter å ha undervist og forsket innen velferdsfaglige temaer i mer enn 40 år, kan jeg berolige Bjørkum med at jeg faktisk har forstått at «studenter må lære seg å gå før de kan springe» og at «man må finne seg i at det stilles visse krav til innholdet i ei lærebok». For det første, så er det nettopp fordi jeg ser at studenter sliter med å forstå helheter når de starte med biter at jeg har skrevet denne læreboka. Og for det andre, kan jeg forsikre Bjørkum med at boka har gått igjennom de vanlige reviewprosesser, fått svært gode vurderinger, og den foreligger altså i dag på Pax forlag.
