Debatt Elian Eve Jentoft

Jeg er ensom, og jeg er ikke alene

SHoT-undersøkelsen viser at en av tre studenter fortsatt sliter med ensomhet og alvorlige psykiske plager etter pandemien. Jeg er en av dem, skriver stipendiat Elian Eve Jentoft.

Vi må rett og slett fortsette å holde psykisk helse og ensomhet på dagsorden, også i etterkant av pandemien, skriver Elian Eve Jentoft.
Vi må rett og slett fortsette å holde psykisk helse og ensomhet på dagsorden, også i etterkant av pandemien, skriver Elian Eve Jentoft.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Da nedstengningen var over, antok mange sannsynligvis at ensomhet skulle bli borte av seg selv. Studentene var tilbake, og den nye normalen ble gradvis til den gamle normalen igjen. Men for noen var det å vende tilbake til det normale livet ikke like lett.

Ensomheten, som økte kraftig blant studenter under pandemien, er vedvarende for mange. Nå viser SHoT-undersøkelsen at én av tre studenter sliter fortsatt med ensomhet og alvorlige psykiske plager. Jeg er en av dem.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Som stipendiat forsker jeg på styringsdokumenter som håndterer ensomhet som et folkehelseproblem og hvordan politikere forstår ensomhetens kobling til teknologi. Ironisk nok starta jeg på forskerutdanningen min ved å sitte hjemme, adskilt fra kollegene mine, med bare digital kontakt. Jeg var ett og et halvt år inne i studiene mine da kollegene mine og jeg endelig fikk komme tilbake til kontoret.

Jeg fikk stadig spørsmål i gangen: «Er du ny?». «Nei,» lo jeg. «Jeg har jobba her i over ett år… teknisk sett!» På den tida var det morsomt. Litt awkward, men morsomt. Nå er det ikke like morsomt. Jeg har fortsatt ikke har blitt kjent med mange av kollegene mine i mitt tredje og siste år som stipendiat.

Det er ikke slik at alle er tilbake på kontoret på heltid, og mange jobber fortsatt hjemmefra når det ikke passer å ta en tur innom. Det er bra med fleksibilitet, men jeg opplever at forskningsmiljøet har blitt mer diffust som resultat. Dessuten opplever jeg at det er vanskelig å bli kjent med folk fordi alle forventer at jeg, som tredje års doktorgradsstudent, ikke trenger noen introduksjon til kollegene mine. Samtidig var det å møte kollegene mine på Zoom eller Teams overhodet ikke det samme som å treffe dem ansikt-til-ansikt over ett år senere.

Samboeren min starta på en bachelorgrad under pandemien. Han er mye mer utadvendt enn meg, men selv han sliter med studiene sine i etterkant. Når han trenger hjelp med kvalifiseringsoppgaver, kjenner han få medstudenter som han kan be om hjelp eller forme en kollokviegruppe med. Han kjenner til flere som har avslutta studiene sine på grunn av pandemien.

Studenter er allerede i fare for å oppleve økt ensomhet, spesielt i de første åra. Men for noen av oss har det vart gjennom hele studieløpet. Vi som starta under pandemien ser alt vi har gått glipp av, og det er deprimerende i seg selv. Det har vært mye snakk om gjennomføring i det siste. Forskning viser at studenter som har en sterk tilknytning til studiestedet, har større sannsynlighet for å gjennomføre. Men det har i ettertida vært svært lite innsats for å sikre at vi pandemi-studenter føler at vi hører til.

I løpet av pandemien satt jeg som representant i OsloMets PhD-Forum. Vi doktorgradsstudentene ble lova en rekke tiltak «to get us up to speed» ved oppheving av smittevernstiltakene. Bortsett fra ett arrangement, ble det ikke noe mer av tiltakene. Midlene som var tilgjengelige ble aldri tatt i bruk på grunn av byråkratiske betingelse som gjorde det vanskelig å koordinere bruk på tvers av programmer. Mens midler til den gode studentopplevelsen er fortsatt benyttes, kan disse ikke brukes til doktorgradsstudenter fordi vi regnes som ansatte. Som vanlig faller stipendiatene mellom to stoler.

I 2019 kom Solberg-regjeringen med en handlingsplan mot ensomhet til den daværende folkehelsemeldingen. For første gang ble unge mennesker inkludert som en målgruppe. Dette er en viktig utvikling. Under pandemien var det mye oppmerksomhet rundt ensomme studenter, men oppmerksomheten forsvant sammen med smittespredningstiltakene.

Nå ber Støre-regjeringen om innspill til den neste helsemeldingen. Vi må ikke tro at alle følgene fra pandemien er borte. Vi må rett og slett fortsette å holde psykisk helse og ensomhet på dagsorden, også i etterkant av pandemien. Resultatene fra SHoT-undersøkelsen viser at vi fortsatt trenger gode tiltak for å sikre at pandemien og dens følger ikke fører til dårligere psykisk helse blant studenter i det lange (studie)løpet.

Powered by Labrador CMS