Statsminister Erna Solberg og regjeringen hennes uttrykker ifølge innleggsforfatter en forventning om at forskningsresultater skal tas i bruk og komme samfunnet til nytte. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Statsminister Erna Solberg og regjeringen hennes uttrykker ifølge innleggsforfatter en forventning om at forskningsresultater skal tas i bruk og komme samfunnet til nytte. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Hvorfor patentere - og hvem tar regninga?

Nytte. En nøkkel innen innovasjonsdrevet biomedisinsk forskning er beskyttelse, skriver førsteamanuensis Jan Terje Andersen, og etterlyser både midler og kompetanse for å kunne dra nytte av forskningsresultater.

Publisert

Har universitets- og høgskolesektoren, med de tilhørende kommersialiseringsaktørene, gode nok rammer for sine forskere som kan sikre utprøving og langsiktighet for sine innovasjonsprosjekter?

Det som er klart er at regjeringen uttrykker en forventning om at forskningsresultater skal tas i bruk og komme samfunnet til nytte.
Jan Terje Andersen
Førsteamanuensis, UiO

Det er en klar forventing om at forskning innen livsvitenskap skal gi morgendagens løsninger blant annet innen helse. Hvis vi ser på registrerte idéer hos Norges største aktør innen kommersialisering av forskning, Inven2, som eies av Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus, så er hele to tredjedeler relatert til forskning innen nettopp livsvitenskap.

Men hvordan skal det legges til rette for videre vekst og en bærekraftig forvaltning av idégrunnlaget? Hva med forutsigbarhet? Og hvem tar regninga?

Det som er klart er at regjeringens «Langtidsplan for forskning og høyere utdanning» uttrykker en forventning om at forskningsresultater skal tas i bruk og komme samfunnet til nytte. Innovasjonskapasiteten må derfor økes for å utløse verdipotensialet i universitets- og høgskolesektoren. Dette speiles også i Forskningsrådets mål om at resultater fra offentlig finansiert forskning i større grad skal føre frem til anvendelse og økt verdiskaping.

En nøkkel innen innovasjonsdrevet biomedisinsk forskning er beskyttelse av en idé, teknologi eller produkt. Det koster, og det betydelig, over tid. Med ønske om økt innovasjonsaktivitet, blir det mer å håndtere for både universitets- og høgskolesektoren, samt deres kommersialiseringsaktører. Robuste økonomiske rammer samt kompetanse er en forutsetning for å lykkes.

Et patent er et virkemiddel som beskytter en oppfinnelse mot at utenforstående utnytter den kommersielt. Når patentet først er innvilget, regnes beskyttelsestiden fra søknadsdatoen, og man vil kunne ha sikret seg beskyttelse på inntil drøyt 20 år. Rettsbeskyttelsen har altså tilbakevirkende kraft, noe som vil kunne medføre erstatningsansvar hvis noen urettmessig utnytter oppfinnelsen. Det oppnås altså et konkurransefortrinn allerede ved innlevering av en patentsøknad. At en patentsøknad er sendt inn, eller at det allerede er sikret beskyttelse, kan være avgjørende for muligheten for å skaffe finansiering til utprøving av oppfinnelsen. Dette er også tilfelle når det kommer til utlisensiering eller etablering av selskap. Å ha et patent i hånden eller under evaluering internasjonalt kan være avgjørende for å vekke interesse hos lisenstakere og investorer.

Det er lange kunnskapsløp innen biomedisinsk forskning, hvor idégrunnlaget ofte springer ut fra miljøer med fokus på langsiktig og nysgjerrighetsdrevet grunnforskning. Når det kommer til patentering, må det vurderes nøye når det er fordelaktig å sende inn en søknad. Flere hensyn må tas. Særlig viktig er det at forskningen som ligger til grunn som regel er en del av et utdanningsløp med forventning om en grad hvor det skal publiseres. Det andre er selve utprøvingsløpet i et kommersielt perspektiv.

Burde det oftere være slik at doktorgradsstudenter som i løpet av den treårige stipendperioden kom over noe særdeles spennende, fikk et fjerde år til utprøving? Nå er det mest pliktarbeid i form av undervisning som gir et fjerde år, men universitetene står fritt til å benytte et fjerde år til å realisere muligheter for utprøving, patentering og kommersialisering.

Det er uansett slik at det er et absolutt krav at forsker ikke har offentliggjort eller presentert data før innsending av en patentsøknad. Dette er avgjørende for beskyttelse, og kan skape utfordringer. Det er derfor vesentlig med en felles forståelse i forskningsmiljøene og i administrasjonen rundt prosessen, slik at man ikke ødelegger for unike muligheter.

Løpende kontakt og koordinering med kommersialiseringsaktørene er også helt avgjørende. Det må derfor satses på å bygge en gjensidig rolleforståelse og et godt samarbeidsklima mellom forskningsmiljøene, administrasjonen og kommersialiseringsaktørene. Kompetanse og kapasitet gjennom hele linja må være på plass. Det er også en forutsetting at forskerne er involvert hele veien.

Når en patentsøknad først er en realitet, da er det alvor.

Det kan ligge betydelige økonomiske utfordringer frem i tid med påfølgende frister og faser for når patentsøknaden skal prøves ut i ulike verdensdeler og land. Kostnader på flere millioner kan påregnes hvis ønskes er at patentet skal bli godkjent bredt globalt. Dette kan begrense beskyttelsen, og det søkes i de aller fleste tilfeller kun patentbeskyttelse i et fåtall land med fokus på USA og Europa. Spørsmålet er om det er bærekraftig når det er sterk vekst i mange andre markeder, som det asiatiske.

Når forventningene til økt innovasjon i universitets- og høgskolesektoren skal innfris, må det legges til rette for grundig vurdering av idégrunnlaget i tidlig fase. Det må også settes rammer for forvaltning og utprøving. Dette er viktig innen biomedisinsk forskning hvor det er lange kunnskapsløp og hvor store deler av utprøvingsfasen gjennomføres i akademia før det hele er modent nok for patentering og kommersialisering.

I dag oppsøker forsker ofte kommersialiseringsaktøren i en altfor tidlig fase, og kan av den grunn raskt miste motet. Dette må løses, og universitets- og høgskolesektoren bør tilrettelegge med ressurser i form av kompetanse og midler slik at de lovende prosjektene kan nå et modningsnivå som gjør de klar for å spille på lag med kommersialiseringsaktørene.