Debatt ● Hansen og Vestbø
Ja til KI-pause
Kunstig intelligens (KI) gjør opphavsrettigheter viktigere og mer verdifulle enn noen gang. Men nå må myndighetene komme på banen og regulere teknologien, skriver Eystein Hanssen og Arne Vestbø. De støtter derfor oppropet fra internasjonale forskere om at utviklingen må settes på pause.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
KI er en simulering av
menneskelig intelligens. For å nå et slikt nivå må en KI-robot ha evne til å
lære. Derfor er en KI-robot som en svamp etter informasjon og lagrer og
kategoriserer enorme mengder data. Stiller du en KI-robot et spørsmål, eller
diskuterer med den, er du med på å trene den opp. Forer du den med litteratur,
er du med på å trene robotens litterære evner.
Våre medlemmers bøker blir allerede brukt til å trene robotene til å bli forfattere og oversettere. Den paradoksale situasjonen er at utviklingen av KI på samme tid både er avhengig av litterære verk og — i ytterste konsekvens — står i fare for å overflødiggjøre dem. For alle litterære opphavere — skapere av lærebøker, fagbøker, oversettere, barne- og ungdomsbokforfattere, forfattere av sakprosa, og skjønnlitteratur for voksne — vil møte en form for konkurranse fra KI.
Oversettelser av tekster hjelper robotene til å bli bedre i alle verdens språk, illustratører til barnebøker opplever at arbeidene deres fungerer som direkte inspirasjon til nye uttrykk. I praksis spyr dessuten ChatGPT-4 ut ulike varianter av faglitterære tekster hver eneste dag. Bare prøv å spørre maskinen om å skrive en tekst om et hvilket som helst emne forklart for en ungdom eller skrevet på en gitt måte. Å skille disse tekstene fra utgitte lærebøker skrevet av mennesker, vil ikke alltid være lett. Det er heller ingen grunn til at ikke skisser til skjønnlitterære verk skulle kunne klekkes ut av en KI-robot. Gi den rammen for en historie, og den vil svare med en tekst som følger vanlige sjangerkrav. Hva med en spenningsroman med ditt barn i hovedrollen?
Forfatteren og forlagsmannen Peter Schoppert har kartlagt hvordan flere KI-prosjekter allerede tar i bruk eksisterende litteratur i sin opplæring av robotene. Schoppert nevner selv over 72.000 boktitler, gjerne basert på piratkopierte e-bøker. Denne statistikken baserer seg på engelske titler, men det er ingen grunn til å tro annet enn at språkbarrierer snart er et forbigått stadium for menneskeheten, ironisk nok takket være KI.
Et nærliggende eksempel å trekke inn i norsk sammenheng er Nasjonalbibliotekets nettbibliotek (populært kalt Bokhylla). Hva om en robot får tilgang til hele denne databasen som dekker samtlige bøker som er gitt ut på norsk fram til år 2000? Eller hva om den gis adgang til lydboktjenestene Storytel eller Fabels enorme kataloger? Da har vi en situasjon hvor en KI-robot er matet med åndsverkene til en hel populasjon av forfattere og oversettere. Selv om de KI-robotene som nå er tilgjengelig for folk flest ikke akkurat skriver vakker prosa, vil formuleringsnivået udiskutabelt bli bedre i løpet av kort tid, særlig hvis de får bygge på de forfatterne og oversetterne som behersker kunsten best.
Vi verken kan eller vil stoppe utviklingen. KI kan også være et godt verktøy for forfattere og oversettere, særlig i forbindelse med informasjonsinnhenting. Kanskje gir det også en mulighet til å ferdigstille enklere tekstblokker på kortere tid. Men vi må gå i nærkamp med teknologiutviklerne, og sette premisser for hva som skal skje videre. Samtidig som trusselen mot misbruk av åndsverk aldri har vært høyere enn nå, har nemlig opphavsrettigheter heller aldri hatt større verdi. Utgangspunktet vårt er derfor ganske enkelt: Opphaverne som skaper innhold som brukes av robotene, må få ordentlig betalt for jobben de har lagt ned.
Det pågår et arbeid i EU om et rammeverk for å regulere KI. Norske politikere kan imidlertid ikke vente på hva som skjer i Brussel, for utviklingen går lynraskt. Men forslaget om en time out er klokt, og norske politikere bør tilslutte seg dette. Heldigvis har vi tradisjonelt hatt et sterkt opphavsrettslig vern i Norge, og politikerne må på banen nå for å vise at dette er noe de ønsker å bevare. Vi må så raskt som mulig sammen diskutere hvilke reguleringer som må til for at KI blir brukt konstruktivt til gode for lesere av alle typer litteratur og for utviklingen av kunnskapssamfunnet. Et grunnleggende premiss er at opphavsretten respekteres og at det legges til rette for den type kreativitet som fremdeles bare kan ivaretas av mennesker.
