Vi må tørre å ta debatten

Klassekampen har denne sommeren i en serie artikler løftet fram ulike synspunkter på internasjonalisering av akademia i landet vårt. Så vidt meg bekjent startet det med samfunnsforsker Øyvind Østeruds innlegg i Aftenposten, med påfølgende artikkel i Klassekampen (KK).

I en senere artikkel tok professor Ingunn Ystad til orde for å diskutere kvotering av utenlandske forskere. Klassekampen ringte meg og spurte om jeg ville ta til orde for kvotering. Jeg sa da at «Jeg tror først og fremst at institusjonene selv bør legge inn kriterier i stillingsannonsene. For eksempel et krav om at søkere må kunne undervise på norsk».

I tillegg til dette kan de selvsagt legge inn i sine kvalitetskriterier kunnskap om norsk politikk og kultur, eller kandidatens undervisningsferdigheter osv. I tillegg sa jeg i intervjuet at jeg ikke ville avvise kvotering, men at jeg mener universitetene kan gjøre dette på andre og bedre måter. Dette er i ettertid blitt tolket på ulike måter.

I 2016 var 38 prosent av de som avla doktorgrad i Norge fra et annet land. Når akademikere selv tar til orde for en debatt om dette så må det være legitimt å delta i debatten uten at man blir beskyldt for å holde utenlandske forskerer ute av Norge slik som NSO-leder Beldo og UiO-rektor Ottersen tydeligvis mener at Senterpartiet tar til orde for.

Beldo skriver at «Om vi stenger norsk forskning inne i Norge, og utenlandske hoder ute, blir vi ikke bedre enn totalitære regimer vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss selv med.» Det er et meget søkt utsagn om det er tiltenkt Senterpartiet.

Vi mener det er riktig at det også blir en politisk diskusjon om temaet nettopp fordi akademia selv har reist problemstillingen. Våre universiteter og høgskoler er offentlig finansiert. Ønsker vi at det skal fortsette uten at det innføres skolepenger må vi ha legitimitet i befolkningen. Da må vi tørre å ta denne debatten uten å beskylde motdebattanten for å være i mot kunnskap og internasjonalisering.

Jeg har også vært enig i at vi må kunne diskutere om alle våre institusjoner skal ha fokus på å bli «verdensledende miljøer».  Dette er også blitt trukket fram i artikkelserien. Til det har jeg sagt at «Vi må også forstå at flertallet av våre institusjoner og fagområder ikke kommer til å bli verdensledende.

Det er ikke slik at alle universiteter i Storbritannia og USA er verdensledende, selv om de også har noen av verdens beste universitet». Våre institusjoner skal ivareta et bredt samfunnsoppdrag og utdanne Norges beste lærere, sykepleiere og ingeniører, som skal ha sin hverdag i våre klasserom, på sykehjemmet og i kommunen.

Samtidig skal vi ha institusjoner som kan bidra til å fremme forskning i ypperste klasse som oppnår Nobelpriser. Min bekymring er om alle våre institusjoner skal innrette sine studier mot å oppnå «Nobelpris». Jeg er bekymret for om de brede profesjonsfagene da kan bli lidende. Kan jeg overbevises om at det ikke er noen motsetning i dette så er det bra. Innspill jeg har fått så langt har ikke ensidig bekreftet dette.

De som mener det er hårreisende at denne problemstillingen i det hele tatt diskuteres framhever at den best kvalifiserte kandidaten må ansettes. Ingen er uenige i det. Spørsmålet er altså hva vi legger i kvalitet.

Jeg mener det ikke kun skal være publiseringspoeng i en tid der blant annet studentene selv, siden innføringen av kvalitetsreformen, fortsatt mener oppfølging av studentene er for dårlig.