Debatt

Institusjonelt mangfold – virkemiddelpolitisk ensretting?

Det blir mer og mer klart at striden om «arbeidslivsrelevans» er en interessekamp mellom de nye og de mer tradisjonelle universitetene, skriver Arve Hjelseth.

Arbeidslivsrelevans som kriterium er svært dårlig tilpasset universitetenes tradisjonelle disiplinstudier, skriver Arve Hjelseth.
Arbeidslivsrelevans som kriterium er svært dårlig tilpasset universitetenes tradisjonelle disiplinstudier, skriver Arve Hjelseth.
Publisert Oppdatert

Nedlesset som jeg er i eksamensoppgaver og veiledning, var det først i dag jeg kom over intervjuet med Arvid Hallén, som er styreleder ved Høgskulen på Vestlandet (HVL). Det blir mer og mer klart at striden om «arbeidslivsrelevans» er en interessekamp, hvor de nye universitetene og wannabe-universitetene mener de kan få bedret sine rammebetingelser på bekostning av de tradisjonelle breddeuniversitetene.

Vi må trolig leve med at sentrale aktører leter etter argumenter som kan legitimere interessene til sine egne institusjoner, selv om det strengt tatt tar seg dårlig ut i en sektor som henter sin overordnede legitimitet i sannhetssøken og i viljen til å la seg overbevise av bedre argumenter. Det er vanskeligere å leve med at selvmotsigelsene Hallén gjør seg skyldig i, får bli stående uimotsagt.

Hallén bruker nemlig først det nye mangfoldet i universitetssektoren til å argumentere for at finansieringsmodellen må tilpasses dette mangfoldet, underforstått at det er et argument for at «arbeidslivsrelevans» bør inngå som kriterium.

«For det første har vi de siste årene blitt en mer mangfoldig sektor gjennom fusjoner og at flere har blitt universitet. Vi har fått en universitetssektor hvor institusjonene har ulike profiler og ulike samfunnsoppdrag», sier Hallén. Og legger til at

«Finansieringsmodellen må tilpasses den nye situasjonen».

I dette har Hallén rett i én ting, nye universiteter, og høgskoler som er blitt en del av universiteter, skaper et større mangfold. Det er også rimelig at dette bør føre til at ulike sider ved finansieringssystemet vurderes, uten at det i seg selv er noe argument for at arbeidslivsrelevans bør inngå som kriterium.

Men på Khronos intelligente spørsmål om det nye mangfoldet kanskje legger til rette for at finansieringsmodellen innrettes ulikt mot ulike institusjoner, svarer han stikk i strid med argumentasjonen over:

«Det ville vel være å gå tilbake til et system med ulik kategorisering av institusjonene, og den tiden er vel forbi, sier Arvid Hallén».

At ulike universiteter nå har ganske varierende funksjoner, er altså i første omgang et argument for arbeidslivsrelevans som kriterium. Hvis man mot dette innvender at nettopp mangfoldet skulle tilsi at finansieringsmodellen må være innrettet mot ulike mål for ulike institusjoner, nettopp fordi de er ulike, vil han imidlertid ikke ha noen form for kategorisering. I praksis må breddeuniversitetene da styre etter samme fyrlykt som profesjonshøgskolene alltid har gjort.

Når Hallén peker på at universitetene har ulike profiler og ulike «samfunnsoppdrag», foretar han jo nettopp den form for kategorisering han mener tiden har løpt fra. Om vi kaller det universiteter eller høgskoler er ikke så viktig, det sentrale, som en lang rekke fagfolk har påpekt hinsides enhver tvil, er at arbeidslivsrelevans som kriterium er svært dårlig tilpasset universitetenes tradisjonelle disiplinstudier.