Debatt ● Are Bøe Pedersen
Individuelle erfaringer motvirker ikke strukturelle problemer
Er det «svartmaling» å ønske at alle stipendiater skal ha en god opplevelse?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Erika Eidslott lanserer et rimelig perspektiv i Khrono 03.10: Det er ikke bare negativt å være stipendiat. Det tror jeg mange stipendiater vil være enige i. Gitt den harde konkurransen om utlysningene, og de relativt høye kravene for å få tilslag, så tror jeg faktisk det er en kjensgjerning at de fleste som blir stipendiater, tross alt har ganske lyst til å være stipendiater.
For å lansere min egen anekdote: Jeg hadde det også veldig fint som stipendiat. Fagmiljøet var inkluderende, jeg ble innlemmet i planlegging av undervisning og vurdering, jeg fikk relevante og meritterende oppgaver å fylle arbeidsplikten med, og jeg hadde et faglig økosystem som støttet meg gjennom hele prosessen med å skrive en avhandling og å fullføre forskerutdanningen på normert tid.
Det jeg innså etterpå, var at min opplevelse slett ikke var universell, og alle disse fornuftige praksisene er verken forskriftsfestet eller i det hele tatt innarbeidet alle steder. Hvis man selv er høyt motivert, trives, og opplever at stipendiatløpet går på skinner, så fremstår kanskje tonen i diskusjonen om stipendiatenes vilkår pessimistisk. Her er det imidlertid nødvendig å skille mellom individuelle opplevelser og det vi har å lene oss på av empiri.
Allerede da jeg engasjerte meg i vår lokale stipendiatorganisasjon på fakultetsnivå, ble det klart at selvstyret hos de mindre enhetene — instituttene og sentrene — førte til store forskjeller i hvordan stipendiaters arbeidshverdag på samme fakultet så ut. Ikke bare fra institutt til institutt, men fra fagmiljø til fagmiljø. Det manifesterte seg på store og små måter — alt fra hvilken rolle administrativt ansatte spilte i prosessen, til hvordan noe så sentralt som hvordan stipendiatenes pliktarbeid ble organisert. Flytter man perspektivet ut av fakultetene og ser på forskjeller mellom hele institusjoner, blir potensialet for variasjon — for ikke å si fragmenteringen — blant rutiner og praksiser som angår stipendiatene svært tydelig.
Disse forskjellene har reelle konsekvenser, og har blant annet blitt kartlagt av Direktoratet for høgare utdanning og kompetanse. I deres notat av september 2022, «Avtalelengder og tidsbruk i ph.d.-utdanninga», tallfestes flere bekymrende tendenser. Statistikken viser for det første at frafall og forsinkelser er vanlig, dernest at det er store forskjeller i frafall og tidsbruk fra institusjon til institusjon, og fra fagområde til fagområde. Også i internasjonal forskning på doktorgradsløp (som metastudien The PhD Experience fra 2018) oppfattes graden av frafall som alarmerende. Her er de opptatt av hvordan det henger sammen med tydelige indikasjoner på at stipendiater opplever forhøyet stress, dårlig psykisk og fysisk helse, og i ytterste konsekvens sliter med å vedlikeholde sosiale relasjoner.
Ikke alle forhold i internasjonal ph.d.-forskning lar seg umiddelbart overføre til en norsk kontekst, og å vektlegge alle disse faktorene kan fremstå som svartmaling. I internasjonal sammenheng er en av de viktigste såkalte suksessfaktorene økonomisk trygghet. Den økonomiske situasjonen for stipendiater i Norge er heldigvis langt mer stabil og levelig enn mange andre steder. Her anerkjenner institusjonene at stipendiatene er ansatte som gjør en jobb, og lønner dem deretter, som løser et vedvarende problem med doktorgradsprogrammer andre steder.
Hvis målet er at alle stipendiater skal ha en like god opplevelse (og ikke minst, levere inn avhandlingen sin), så må vi kunne rette blikket mot årsakene til at statistikken er som den er.
Are Bøe Pedersen
Det er imidlertid litt lettvint å bruke denne kontrasten til internasjonale ph.d.-løp som et påskudd for å frikjenne det norske stipendiatsystemet for strukturelle utfordringer. Disse utfordringene går utover rammene for formelle og relasjonsmessige problemer som medforfatterkonflikterer og mangelfull veiledning. Vi er heller ikke avhengig av nordamerikanske data for å si noe om statusen på stipendiatløpene i Norge.
Omtrent en av fem ph.d.-kandidater i Norge fullfører aldri avhandlingen sin (eller bruker mer enn ti år på den). Veldig få — kun rundt 15 % — leverer innenfor «normert tid», det vil si innenfor rammene av sin lønnede avtaleperiode, inkludert utvidelser i nettotid gjennom permisjoner og liknende. Sjansen for å fullføre synker drastisk jo mer forsinket man blir. En skulle tro at gjennomsnittstiden for å ferdigstille en avhandling i et fireårig program var rundt fire år, men i realiteten er den nærmere fem.
Med tall som dette er det naturlig å lete etter strukturelle årsaker til høyt frafall og hyppige forsinkelser. Hva er det som forårsaker den høye frekvensen av frafall og forsinkelser, når den økonomiske tryggheten allerede er sikret?
Å stille dette spørsmålet er ikke «svartmaling», men et fellesanliggende for alle som ansetter, veileder og arbeider som stipendiater. Min oppfatning av diskusjonen er ikke at dette tas på alvor, tvert imot: Snarere finnes det en tendens blant etablerte akademikere og fornøyde stipendiater til å enten bagatellisere de strukturelle problemene, romantisere dem som en del av et nødvendig akademisk prøvelsesritual, eller å individualisere årsakene til dem. Dermed flyttes ansvaret bort fra (manglende) institusjonell og politisk styring, og legges på den enkelte stipendiaten.
Hvis målet er at alle stipendiater skal ha en like god opplevelse (og ikke minst, levere inn avhandlingen sin), så må vi kunne rette blikket mot årsakene til at statistikken er som den er. Stipendiatperioden kan — og bør — være en fantastisk tid preget av akademisk frihet og faglig fordypning. Samtidig trengs det åpenbart strukturelle endringer for å sikre at det faktisk er sånn for alle, og det er noe av det vi i Organisasjonen ferske forskere jobber for.
