Hyller den frie vitenskapen med teaterstykke på NTNU

Et eldre ektepar leier hverandre i det de nærmer seg Hovedbygningen til NTNU i Trondheim. Mannen peker mot bygget. Han var student her for lenge siden. 

— Her hadde jeg eksamen. Det opplevdes som å være i en gammel kostskole. 

De skal se forestillinga GLØS som Trøndelag Teater spiller i den ærverdige bygningen på Gløshaugen-platået. Dette var bygningen som ble innviet da NTH åpnet i 1910, og der Bredo Greve var arkitekt. Så staselig er bygget at det blir forvekslet med Nidarosdomen av turister og som Galtvort av Harry Potter-fans. 

Denne regnfulle mandagskvelden går det en jevn strøm av mennesker i retning baksiden av bygningen. Her blir de inndelt i fire grupper: Undulat, svale, måke og due. 

Snart skal de gå opp og ned trapper, langs lange korridorer og besøke små kjellerrom. Hovedbygningen har et mylder av lange ganger og innskutte rom. De vil bli invitert på galla i Rådssalen og få en tankevekkende avslutning i Aulaen, som er så staselig at folk skal ha giftet seg her. Innimellom passerer intetanende studenter som utfører ei arbeidsøkt i bygget.

Historier har gjerne en rød tråd. I GLØS går trådene hulter til bulter som et garnnøste kattepus har lekt med. Det publikum får være med på er vandreteater, absurd teater og det fullkomne kaos med et anstrøk av alvor.

Merkverdig scene 1

Fremragende forsker fra Sverige har forsket ved NTNU i ett år fordi pengene til forskning sitter løsere i Norge. Kaja Wallin forsker på svermintelligens og flokkmentalitet, og har utviklet sin egen Chatbot ved navn Trym. 

— Kuskit! roper plutselig forskeren, som spilles av Maria Pontén. 

Det er avsporinger, projektoren virker ikke, barn gråter og en renholder sveiper over med moppen. 

— Aulaen er en gotisk prinsessetorta, utbryter forskeren når hun etter hvert geleider måkegruppa rundt omkring. 

Tilhørerne oppfører seg helt annerledes enn det vi er vant til på tradisjonelle teaterforestillinger. De kniser, fniser og ler høyt. Det er forventning i lufta, for nå skal de oppleve noe helt nytt og annerledes. 

Debatt ● Hans Ole Rian, Steinar A. Sæther og Ellen Dalen

Små fag, stor betydning

Rommet med rapporter

En av skuespillerne, Øyvind Brandtzæg, kjenner godt til NTNU fra før gjennom studier og som skuespiller i Studentersamfundets Interne Teater, SIT. Det er dette studentteateret han gir æren for at han valgte dette yrket.

Selv spiller han en sleip karakter ved navn Vetle Hval. Brandtzæg beskriver Hval som en person som sprenger grenser og som prøver å få de andre med på å bryte normer og etiske regler. Da blir også forskningsetikk og studentjuks et tema. 

Brandtzæg synes Hovedbygningen er et artig bygg å spille teater i. Skuespilleren har funnet et favorittrom i den allsidige bygningen. 

— Under Teknologibiblioteket er det et magasin, som er stappfullt med forskningsrapporter. Jeg har sett på noen av dem og skjønner ingenting. Men her er det fullt av kunnskap, rett og slett. 

— Viktig å sikre kunnskap

Brandtzæg kobler den lagrede kunnskapen med dagens geopolitiske situasjon. 

— Er det noe som er viktig i disse dager, så er det å sikre kunnskap. Når vi er under angrep, så er det en haug med folk som vil fortelle noe om verden som ikke stemmer. Da er det viktig å ha ordentlig kunnskap som ikke bare kommer fra propaganda. 

Det innblikket skuespilleren har fått i dette rommet, har gjort inntrykk på ham.

— Det gjør meg rørt at det er lagret så vanvittig mye under biblioteket. Det viktige med et universitet er den frie vitenskapelige kunnskapen. Det er dette som blir utfordret i land som USA, Russland, Ungarn og Kina. Det er en grunn til at Trump går etter universiteter. 

kunst

Stor kunstsatsing: Skal bruke 125 millioner på kunst i nye campusbygg

Merkverdig scene 2

Skuespillerne kommer i nærkontakt med publikum, som blir tildelt oppgaver og må svare på spørsmål. De gjør det på en måte som ikke er påtrengende. Plutselig hører de på en radiosending med Frieda Larsen som programleder og rørpostansvarlig. 

Hun stiller ørten spørsmål og håper publikum svarer. Det er umulig å vite om nysgjerrigheten er uttrykk for kunnskapstørst eller dumskap. 

En tilhører får spørsmål om hva som er favorittmiddagen. 

— Sei og lever, svarer han. 

— Og så må det være litt eddik i vannet mens fisken trekker. 

Ektemannen kom med idéen

Et annet sted får publikum spørsmål om det er noen som er i Hovedbygningen for første gang. Bare én rekker opp handa. De fleste som har møtt opp denne kvelden har enten studert ved NTNU eller er studenter. Det var mange unge ansikter å se selv om kategorien «godt voksne» dominerer.

— Vi hadde lenge gått svanger med å gjøre en stedsspesifikk forestilling utenfor Trøndelag Teater fra et sted med en egen historie, forteller teatersjef Elisabeth Egseth Hansen. 

— Vi lette litt rundt. Det var faktisk mannen min, som er professor på NTNU, som foreslo Hovedbygningen. Bygningen rommer mye historie og er et fantastisk bygg. Vi var på befaring og da var alle solgt.

— Hvordan fungerer lokalene for et teaterstykke?

— Forestillinga er laget ut fra bygningen og handler om huset og historien. Dette er absolutt ikke dokumentarisk, men fiksjon. Teksten er skrevet underveis. Rent teknisk og praktisk er det noe helt annet for oss å jobbe i et bygg med kontinuerlig aktivitet, der biblioteket er åpent og studentene beveger seg rundt. Samarbeidet med NTNU har vært fantastisk. Å gjøre dette har vært veldig inspirerende og artig, rett og slett, sier teatersjefen. 

Forestillingene pågår ut mai i år.

arkitektur

Arkitekturopprøret har nådd studentene. Vil tegne vakre, klassiske bygg

Merkverdig scene 3:

I Rådssalen henger det portretter av NTNUs tidligere rektorer. Det er veldig mange menn, men i enden ser vi et nybakt portrett av Anne Borg. 

Her blir vi vitne til en rettssak. Det er den evige studenten som står i fare for å bli kastet ut av universitetet. Hun får vite nøyaktig hvor lite hun har vært på forelesning, og hvor dårlig hun har vært til å delta på gruppearbeid. På uforklarlig vis slipper hun å bli utvist og kan fortsette å studere. 

Teaterstykket tematiserer også de mindre sjarmerende trekkene ved akademia, som Vetle Hval som prøver å lure til seg forskerens chatbot og forsøk på juks.

— Vi må ikke stivne

Øyvind Brandtzæg har vært med og spilt ulike former for teater før. Han har spilt i en bakgård og i et klasserom. Derfor har det ikke vært så uvanlig for ham at han spiller teater utenfor Trøndelag teaters egne lokaler. 

— Det mest spesielle er at folk vandrer rundt. Det er nesten som å spille i en film med opptak mange steder. 

— Er dette noe du synes Trøndelag Teater bør gjøre mer? Å spille teater utenfor selve teaterbygningen?

— Absolutt. Det er viktig å gjøre mange ulike ting. Teater står i fare for å stivne i sine former. Da er det fint å gjøre noe annerledes. Teater er den samme eldgamle grunnleggende kunstformen som kan gjøres hvor som helst og hva som helst. Vi kommer tilbake til røttene. Det har vi godt av, det er alltid godt at vi utfordrer oss med nye måter å jobbe på. Det har sikkert akademia også godt av, sier skuespilleren. 

kunst

Savner arvtaker etter Odd Nerdrum: — Veldig synd at KHiO ikke har en linje for figurativ kunst

— En snakkis

Trøndelag Teater og Hovedbygningen har mye til felles, ifølge teatersjef Elisabeth Egseth Hansen. De har samme samfunnsmandat, der kunstinstitusjonen og forskning og utdanning er demokratiske bærebjelker. 

— De skal gi plass til mangfoldige stemmer og synspunkter og bidra til at offentligheten kan få kunnskap som gir grunnlag for gode beslutninger og å utøve kritikk i det offentlige ordskiftet. 

— Hvordan har interessen vært fra publikum?

— Den har vært veldig god. Mange ansatte ved NTNU har sett forestillinga, men det er kjempeartig at vi ser at studenter også har oppdaget den. Den har blitt en snakkis. Det er artig at den vekker så stor interesse, sier Hansen.

Merkverdig scene 4

Teaterpublikum beveger seg ut av Rådssalen og stiller seg opp på rad og rekke langs trapper og korridorer på oversiden av Aulaen. Alle har på selvlysende hodetelefoner i ulike farger, som skaper en fin stemning i den ellers dunkle belysninga. Det er musikk og dans før vi igjen kan lytte til radio, på noe som minner om Nattønsket, et tidligere radioprogram i NRK.

Programleder Frieda Karlsen har mottatt et brev fra Eliza på 10,5 år. Så begynner barnet å snakke. Journalisten tolker det som at jenta sender et brev til seg selv som voksen. 

«Men det jeg egentlig vil spørre deg om, Eliza, er om det fortsatt brenner? Om fuglefjellene fortsatt tømmes? Om 10 000 arter forsvinner i året. Om løgner kler seg ut. Om verdi er gjennomsiktig. Om ulikhetene fortsetter å grave grøfter.»

Programlederen, spilt av Marianne Meløy, overtar mikrofonen igjen og beholder den lenge. Stemmen utstråler trygghet og er nesten søvndyssende i sin beroligende måte å framføre det reneste ordgyteri på. Nå utgjør publikum et fellesskap som lytter andektig. Ordene fra Frieda Karlsen er trøstende, og er kanskje det vi akkurat trenger når verden der ute er så dominert av frykt og usikkerhet. 

Vi vikler oss ut av alle de sammenfiltrede historiene og skynder oss tankefulle ut i det våte kveldsmørket.