Debatt maiken risan

Hvorfor snakker vi ikke om lønn?

Mener lønningene for doktorgradsstipendiater og postdoktorer er for lave.

— Har du forsøkt å diskutere lønn med en stipendiat? Det kan absolutt anbefales, skriver stipendiat Maiken Risan.
— Har du forsøkt å diskutere lønn med en stipendiat? Det kan absolutt anbefales, skriver stipendiat Maiken Risan.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg er utdannet lærer, og er vant til at lønn er noe som diskuteres. Høylytt. Ofte. På fagforeningsmøter, i lunsjen, på personalmøter. Og bare så det er sagt: Jeg var strålende fornøyd med lærerlønna mi. Problemet med lærerlønningene er at du når toppen av lønnsstigen før du har fylt 40—men det er en helt annen diskusjon.

Har du forsøkt å diskutere lønn med en stipendiat? Det kan absolutt anbefales. Temaet skaper ofte en interessant, klein stemning, unnvikende blikk, og himlende øyne. Den vanligste reaksjonen jeg får, er: «Jeg synes vi har grei lønn, jeg». Eller klassikeren: «Det er jo et privilegium å være stipendiat. Tenk så fleksibel arbeidshverdag vi har, da.».

Jeg vil gjerne utfordre noen av holdningene som jeg tror ligger til grunn for at stipendiater og postdoktorer ikke kaster seg inn i lønnsdiskusjoner

Maiken Risan, stipendiat ved OsloMet og lærer

Og hva med postdoktorene? For meg representerer en postdoktorstilling først og fremst flere år med midlertidighet, og—ja, jeg drister meg til å si det—lavere lønn enn man kunne tenke seg at en person med doktorgrad kunne fått. Lavere enn - bare for å ta et helt tilfeldig eksempel - en lektor med noen få års ansiennitet. Likevel møter jeg lite forståelse de gangene jeg ymter frampå at for meg, framstår ikke en postdoktorstilling som en attraktiv karrierevei etter endt doktorgrad.

Selvfølgelig var jeg innforstått med at en doktorgradsstilling ville innebære betydelig lavere årslønn i en begrenset tidsperiode. Likevel er jeg, som mange andre stipendiater, i en av livets dyreste faser. Jeg ble stipendiat høsten 2018, og leverte nettopp fra meg avhandlingen (hurra).

I løpet av stipendiatårene har jeg blitt mamma, og ønsket om større plass og en hageflekk har meldt seg. Da vi tok kontakt med banken for å be om et finansieringsbevis, fikk vi beskjed om at min inntekt på 470 000 i året, blandet med midlertidighetsaspektet og min samboers relativt lave, statlige forskerlønn, kunne gi oss opptil 6 millioner i finansering.

Nå er jeg (takket være min trønderske mor) fullstendig klar over at du kan få en nydelig enebolig i Trondheim for 6 millioner, så hva er det egentlig jeg sutrer for? Vel, vi jobber i Oslo, og der finner du svært få hageflekker til under 6 millioner. Og ja, vi leter utafor Ring 3, og utafor kommunegrensene. En midlertidig postdoktorstilling på 570 000 i årslønn vil ikke betydelig øke sjansene våre for å finne et rekkehus med hageflekk.

Jeg vil gjerne utfordre noen av holdningene som jeg tror ligger til grunn for at stipendiater og postdoktorer ikke kaster seg inn i lønnsdiskusjoner:

For stipendiater tror jeg noe av problemet ligger i dominerende holdninger om at det å være stipendiat er det samme som det å være student. Vi blir ofte kalt «forskerstudenter», muligens fordi doktorgradsutdanningen innebærer 30 studiepoeng.

Jeg tar sterk avstand fra studenttittelen, og det er jeg overbevist om at har vært en suksessfaktor: Det å være stipendiat er jobben min. Jeg har vært på jobb 7,5-8 timer hver dag: Jeg har vært på datainnsamling, skrevet og publisert flere artikler, hatt ekstraoppgaver som redaksjonssekretær, vært medforfatter på forskningsrapporter, drevet med sensur, vært på forskningsgruppemøter, seminarer og konferanser. Og jeg har skrevet avhandlingen—og levert den flere måneder før stipendet mitt løper ut.

Jeg kommer ikke rett fra mastersalen; jeg kommer rett fra en travel, morsom, kaotisk arbeidshverdag, og behandler stipendiatjobben som det den skal være: en jobb. En jobb som det kreves en mastergrad—og forhåpentligvis flere års arbeidserfaring—for å kvalifisere til, og som derfor bør lønnes tilsvarende.

For postdoktorer tror jeg mye av problemet ligger i holdningene knyttet til at det å jobbe i akademia som et privilegium. Akademikere er kjent for å jobbe mye: For eksempel viser Tidsbruksundersøkelsen fra 2021 at en gjennomsnittlig postdoktor jobber mellom 43-46 timer i uka. Og ja, det gjør lærere også, men de har ferier og avspasering.

Jeg kjenner få postdoktorer som tar noe særlig ferie. Altså: Som postdoktor skal du ha tatt en doktorgrad, du skal jobbe mye, men det skal ikke være noe du får ekstra betalt for—du gjør det fordi det er givende. Samtidig skal du være i en midlertidig stilling med usikre framtidsplaner. Og, etter min erfaring, skal du altså ikke være misfornøyd med lønna.

Jeg vet at jeg tramper på tær hver gang jeg nevner dette med lønn. Ikke hvis jeg diskuterer lønn med mine konsulentsøsken, sykepleierforeldre, eller lærervenner, men hvis jeg nevner lønn innenfor akademia. Så la det være sagt: Selvfølgelig føler jeg meg utrolig heldig og privilegert som får jobbe med forskning! Men, må nødvendigvis det å være fornøyd med jobbvalget likestilles med det å ikke være opptatt av lønn?

Jeg har tatt en doktorgrad fordi jeg er overbevist om at den har en hensikt, relevans og nytte. For meg handler doktorgraden i utgangspunktet om en drøm om å jobbe med lærerutdanning—en forskningsbasert profesjonsutdanning som innebærer at utdannere skal ha doktorgrad. Likevel innser jeg at sjansene for å få jobb i lærerutdanningen er minimale, og at jeg sannsynligvis bør ha vært postdoktor før jeg kan konkurrere meg til topps i de få førsteamanuensisstillingene som er der ute.

Det som frister mest med en jobb i lærerutdanninga er muligheten til å undervise framtidens lærere, veilede studentoppgaver, dra på praksisbesøk, og drive profesjonsrettet forskning sammen med andre lærerutdannere, lærere eller studenter. Om flere år med postdoktorforskning vil gjøre meg til en bedre lærerutdanner, er jeg usikker på.

La oss snakke mer om lønn i akademia! Det er faktisk en viktig tematikk som i bunn og grunn ikke handler om syting og klaging, men om hvem vi ønsker å rekruttere som stipendiater, postdoktorer og forskere.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS