LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Underviserundersøkelsen
Det brukes mer tid på undervisning enn tidligere
I koronaåret 2020/21 brukte vitenskapelige ansatte mer tid på undervisning enn i 2017. Men mindre enn forventet, heter det i ny rapport.
Publisert
Oppdatert
Torsdag 2. desember la Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) fram en ny utgave av sin underviserundersøkelse.
Les rapporten her.
Nesten 29.000 vitenskapelige ansatte har blitt spurt, 7.182 har svart, og hovedfunnene viser at ansatte bruker mer tid enn tidligere på undervisning.
Undersøkelsen har blitt gjennomført to ganger tidligere, først som en pilotundersøkelse i 2016 og deretter som en større undersøkelse våren 2017.
I år er undersøkelsen koblet sammen med Nifus Tidsbruksundersøkelse, som ble lagt fram i forrige uke.
Jobber mer og forsker mindre
Den viste at ansatte ved universiteter og høgskoler jobber mer og forsker mindre enn for fem år siden.
Tallene er blitt sett nærmere på og brutt ned for undervisere i den nye undersøkelsen.
Her kommer det fram at vitenskapelige ansatte brukte 52 prosent av tiden sin på undervisning og veiledning, 27 prosent av tiden på forskning og utviklingsarbeid (FoU), mens den resterende tiden ble brukt til andre oppgaver.
Se fremleggelsen av undersøkelsen her:
Et spesielt år
— Økningen i tidsbruk på undervisning og veiledning er nok sterkt preget av pandemien, men det er samtidig en trend vi har sett over tid, sier analysedirektør i Nokut, Ole-Jacob Skodvin til Khrono.
Sammenlignet med forrige undersøkelse i 2017 har tidsbruken til undervisning og veiledning gått opp to til tre prosent.
«Dette er kanskje lavere enn forventet gitt pandemisituasjonen», står det i rapporten.
— Det har blitt lagt ned en stor innsats i den digitale omleggingen, men tilbakemeldingene fra underviserne viser at det har vært krevende å få til omstillingen og flere stiller spørsmål ved om kvaliteten på undervisningen er like god, sier Skodvin.
En ting verdt å bemerke er at undersøkelsen er kraftig forandret siden forrige gang den ble gjennomført i 2017. Det er derfor relativt få spørsmål som er sammenlignbare med den forrige undersøkelsen.
Skodvin viser til at målet med årets undersøkelse har vært at funnene skal være mer nyttig for fagmiljøene, og «har i større grad kartlagt hvordan underviserne arbeider med gjennomføring og utvikling av utdanningene, hvilke ressurser de bruker og har behov for, samt hvilke valg og prioriteringer de gjør i dette arbeidet».
Flere har pedagogisk bakgrunn
Undersøkelsen viser videre at forskningsbasert utdanning prioriteres høyt av underviserne, og at flere undervisere har formelle pedagogiske kvalifikasjoner.
Andelen som mangler formelle kvalifikasjoner har gått ned fra 27 prosent i 2017 til 16 prosent i årets undersøkelse.
— Vi ser at det satses mer på utdanningsfaglig kompetanse. Blant annet forteller åtte prosent av de spurte at de er meritterte undervisere. Dette viser at signalene i Kvalitetsmeldingen tas til følge. Vi ser i tillegg at gruppen med formelle kvalifikasjoner er flinkere til å ta i bruk undervisningsmetoder basert på forskning om studentenes læring, sier Skodvin.
Undersøkelsen viser at det er flest doktorgradsstipendiater, forskere og postdoktorer som oppgir å ikke ha noen utdanningsfaglig kompetanse. Blant stipendiatene oppgir litt over halvparten dette.
Samtidig er stipendiatene og postdoktorene den gruppen av undervisere som uttrykker klart størst behov for utvikling av egen utdanningsfaglig kompetanse i undersøkelsen.
— Ph.d.-utdanningen er den viktigste rekrutteringskanalen til kombinerte forsknings- og undervisningsstillinger i akademia, og det kan derfor være grunn til å se på hvordan det kan legges bedre til rette for at stipendiater utvikler slik kompetanse som del av ph.d.-løpet, sier Skodvin.
Forelesning er fortsatt på topp
Forelesninger er fortsatt den undervisningsformen som er mest brukt, og underviserne oppgir at forskningsbasert undervisning er sentralt og viktig.
Underviserne har også blitt spurt om utvikling av utdanningene.
Undersøkelsen viser at en vesentlig faktor er underviserens egen erfaring og kompetanse og studenters tilbakemelding. Tilbakemeldinger og undersøkelser fra samfunns- og arbeidsliv og nasjonale undersøkelser blir mindre brukt.
— Vi ser at det er stor variasjon blant underviserne og vi har ikke gått i dybden på dette temaet, men det kan virke som det viktigste er det som står dem nærmest, mens resten kan oppleves som det blir pålagt utenfra, sier Skodvin.
Det er imidlertid stor variasjon mellom underviserne, der en del bruker informasjonen og kunnskapen fra eksterne kilder.
— Det er naturlig å anta at dette i første rekke gjelder undervisere med et særlig ansvar for utviklingsarbeidet, slik som studieprogramledere, sier Skodvin.
Selv om kolleger brukes lite i formelle rolle som mentor eller gjennom observasjon, viser undersøkelsen at det foregår utstrakt utvikling gjennom uformelle diskusjoner i fagmiljøet.
Må styrke kontakten
Undersøkelsen viser at det er høyt prioritert for underviserne å gjøre studentene klare for å gå ut i arbeidslivet.
Samtidig viser undersøkelsen at «tilbakemeldinger fra arbeidslivet er den faktoren som har lavest betydning av alle for både valg av undervisningsformer, og som også i minst grad brukes som kunnskapsgrunnlag i arbeidet med studieprogramutvikling».
— Her tror jeg at kontakten mellom fagmiljøene og arbeidslivet ikke er god nok og må styrkes. For det er ikke konkret nok hva det vil betyr for det enkelte emnet og det enkelte fag, selv om vi ser at arbeidslivsrelevans er høyt prioritert, sier Skodvin.
Temaet blir også tatt opp i en kronikk skrevet av Nokut-direktør Kristin Vinje. I kronikken setter hun søkelyset på den manglende kontakten mellom utdanningsinstitusjonene og fagmiljøene i arbeidslivet.
«Faglig samarbeid på tvers av sektorene kan bidra til å øke studentenes læringsutbytte, men det kan også legge til rette for kunnskapsutveksling og kompetanseheving fagmiljøene imellom», skriver Vinje.
