Hvorfor jeg vil bruke lisensen CC BY-NC-SA 4.0

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Professor Olav Torvund, som leder Forskerforbundets opphavsrettsutvalg, har et innlegg mot Creative-Commons-basert publisering i Khrono 13.01.2023. Det er malt med bred og følelsespreget pensel. Jeg ønsker en mer analytisk tilnærming.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Debatt ● Olav Torvund

Hvorfor jeg ikke vil bruke lisensen CC BY 4.0

Derfor presiserer jeg at jeg retter søkelyset mot utviklingen av digitale læreverk, ikke tradisjonelle trykte bøker eller forskningsartikler. De er blitt spesielt aktuelle med utviklingen av generativ KI (kunstig intelligens). Den har lagt grunnlag for ny produktivitetsutvikling for denne dokumenttypen.

Det er fortsatt behov for faglig og faglitterær ferdighet. Men mye av rutinearbeidet med å sette opp disposisjon, lage termlister og definisjoner, skrive enkelt nok for begynnerstudenter, lage oppgaver og illustrasjoner osv. har god støtte i KI-maskinene. De er laget for å saumfare det andre har skrevet på Internett. Det konstrueres da ny tekst på grunnlag av mønstrene i dette omfattende materialet. Jeg har prøvd.

Noen av de vanligste argumentene rundt det å bruke opphavsrett for å hindre avledninger er:

PRO

• Gir mulighet til forsørgelse, å tjene penger på det litterære bidraget.
• Gir økonomisk insentiv til fortsatt å skape og dele litterære bidrag med offentligheten.
• Beskytter mot misbruk, forvrengning og annen uautorisert bruk av bidraget.

CON

• Begrenser andres tilgang til informasjon og kunnskap.
• Kan svekke kreativitet. Det legges hindringer mot å lage nye verk som bygger på eksisterende verk.
• Gir urimelig makt over tekster som jo realiteten bygger på bidrag fra mange.

Rapport advarer, men norske forskere bruker omstridt lisens som aldri før

Men det er altså en annen funksjon av opphavsretten som jeg tror vi nå må gi større vekt. Den bidrar til å fremme kommersialisering og monopolisering av kunnskapsarbeidet. Det skjer ved masseproduksjon av forskningsartikler, lærestoff og andre tekster og slik at markedets dypere mekanismer slår inn.

Der det er god fortjeneste, oppstår det konsentrasjon og monopoler. Forskningspublisering er et område med Elsevier som tydelig eksempel. Der tjenes det som i annen fiskeoppdrett. Men for forfatterne er den økonomiske gevinsten forsvinnende med unntak for bestselgerne.

Utgangspunktet mitt er, som sagt, snevrere.

Jeg er spesielt opptatt av digitale læreverk. Dette er faglitterære tekster for undervisningsformål. De lages med bruk av mulighetene av det digitale mediet. Når fagtekstene ikke låses inne (lock-in) på kommersielle plattformer, er de prinsipielt og pragmatisk godt egnet for deling og gjenbruk. Det kan tjene mange formål i det landskapet vi ser utvikle seg i høyere utdanning.

Det er samtidig nærliggende å knytte ordningen merittert lærer, og også kvalifisering som førstelektor og dosent, til systematikk rundt slike bidrag. Ved OsloMet vil f.eks. en merittert lærer få et permanent tillegg til årslønna på 35.000 pr. år. Det slår inn i alle etterfølgende år i stillingen og ved opprykk, og med 2/3 gjennom pensjonisttilværelsen. I tillegg får vedkommendes fagmiljø et engangstilskudd på 100.000. Forfatteren får vel så god økonomisk kompensasjon som i forlagenes royalty-system. Om en lærebok selger for 400 kroner i 1500 eksemplarer, gir det 78.000 kroner.

Med åpne læringstekster (OER — Open Educational Resources) kan hele eller dele av det digitale læreverket gjenbrukes og forbedre. Der egner en bestemt Creative Commons-lisens seg godt. Den skal kreditere opphaver med navngivelse (BY), slik at andre ikke kan lage butikk ut av bidraget (IkkeKommersiell — NC). Alle avledede bidrag må ha samme lisens (DelPåSammeVilkår — SA).

Dersom forfatterskapet utføres i arbeidstid, vil bidraget være mer lønnsomt for den enkelte forfatter, for institusjonen, for utdanningsfeltet i stort og for hele samfunnet.

Det er samtidig et forsvar for åpen kunnskapstilgang og en ikke-kommersiell utdanningssektor som lettere kan tilpasses nye krav.