Hvorfor er det så lite nytenking i forskning om atomvåpen?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

«Flere analytikere har de seinere åra slått fast at ekspert-diskursen når det gjelder atomvåpen og internasjonal sikkerhet er plaget av selvsensur, konformisme og frakopling mellom gjeldende kunnskap og akseptert teoretisk ortodoksi,» skriver forskerne Kjølv Egeland og Benoit Pelopidas fra anerkjente Sciences Po i Frankrike i en artikkel i tidsskriftet International Relations 1—23. De siterer andre forskere som konkluderer med at de grunnleggende ideene i forskningsfeltet forblir uendret og ser ut til bare å bli gjenbrukt. Som et eksempel viser Egeland og Pelopidas til at mange av de ledende tenketankene, for ikke å si alle, har behandlet nye diplomatiske tanker som forslaget om ikke-førstebruk av atomvåpen og FN-traktaten om forbud av atomvåpen, med likegyldighet eller fiendtlighet. Hva er årsaken til de sterke begrensningene som opptrer i mainstream atomvåpenforskning og analyse?

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Debatt

Aldri mer Hiroshima!

Egeland og Pelopidas viser til forskere som peker på en kolonial og patriarkalsk struktur. Andre peker på innovasjon og kritikk av fremherskende atomvåpen-praksis og maktstrukturer hindres av at noen konsepter har fått dominere slik som strategisk stabilitet, ikke-spredning, avskrekking — og en holdning om at enhver endring er farlig og at status quo er det aller beste.

I artikkelen i International Relations viser Egeland og Pelopidas til en hypotese om at mange analytikere må basere seg på finansiering fra oppdragsgivere og donorer som har all interesse av at den gjeldende atomvåpensituasjonen ikke endres. De undersøker hypotesen ved at de gjennomgår finansieringen av 45 av verdens ledende tenketanker på atomvåpen og internasjonal politikk. Utvalget er tatt fra en liste fra Pennsylvania University over de mest innflytelsesrike tenketankene i verden. Tenketank begrepet må her forstås som forskningsmiljøer og stiftelser. Det omfatter ikke tradisjonelle universiteter der det trolig ville være vanskeligere å gjennomføre en undersøkelse fordi de er enda mindre transparente enn de uavhengige forskningsmiljøene.

Og de påviser at det er en klar forbindelse mellom atomvåpenindustrien og tenketankene, og mellom tenketankene og statlig myndigheter som bekjenner seg til tradisjonell atomavskrekkings-tankegang. 90 % av forskningsmiljøene aksepterer finansiering fra atomvåpenstater eller stater som baserer sin forsvarsstrategi på bruk av atomvåpen. 60-70% aksepterer bidrag fra atomvåpenindustrien.

Funnene utdypes gjennom en rekke intervjuer med aktører i både forskningsmiljøene og atomvåpenindustrien. Intervjuene avdekker at sensur nok forekommer, men relativt sjeldent. Selvsensur er et større problem, der det er lett for forskerne å orientere seg mot interessene til donorene og ikke gjøre forskning som de vil oppfatte som kontroversiell.

Det største problemet for nytenking er knyttet til forsknings-økosystemet som gjør branding eller bygging av merkevare viktig. Det bidrar til at de som allerede er etablerte med gode navn, får stadig flere oppdrag og bevilgninger — som de ikke vil risikere ved å levere kontroversielle synspunkter. Da vet de at muligheten for seinere finansiering blir mindre.

UiT åpner for samarbeid med selskaper som er svartelistet

Ofte er ikke oppdragsgiverne overhodet interessert i forskningsresultatene, men atomvåpenindustrien bygger egen merkevare ved å bevilge penger til forskning. Et siste moment som må nevnes er sirkuleringen av personer mellom forskning, industri og myndigheter.

Det er et komplisert felt Egeland og Pelopidas undersøker. Det er ikke uten videre lett å avdekke hvilke firmaer som er involvert i atomvåpenindustrien. I artikkelen sin viser de til 11 store firmaer slik som Airbus, BAE Systems, Boeing, General Dynamics, Huntington Ingalls Industries, Leonardo, Lockheed Martin, Northrop Grumman, Raytheon og Safran. De får igjen sin finansiering fra store pensjonsfond som er inne med nesten 800 milliarder dollar i atomvåpenindustrien. Både industrien og de som finansierer den opererer med store lobbykostnader og bidrag til forskning.

Som forsker har Egeland i en årrekke interessert seg nettopp for atomvåpenforbudet. I 2018 skrev han sammen med forskerne Gro Nystuen og Torbjørn Graff Hugo en rapport på oppdrag av bl.a. Norske leger mot atomvåpen. Rapporten var en grundig gjennomgang av forbudstraktaten i forhold til Norges forpliktelser i NATO. Konklusjonen var at det ikke var juridiske forhindringer mot en norsk tilslutning til forbudstraktaten. Utredningen fikk betydning for regjeringens utredning som kom kort tid etter. Den endret ikke regjeringens konklusjon, men den gjorde at man ikke lenger argumenterte med at det var i strid med NATO-avtalen, kun at man anså det som å være i strid med alliertes politiske ønsker. Denne rapporten står i motstrid til direktør Målfrid Braut Hegghammer ved Oslo Nuclear Project ved UiO, som ikke engang nevnte atomvåpenforbudet da hun i et langt intervju tidligere i år med NRK der hun var eneste kilde, skulle gi en oversikt over atomvåpensituasjonen i forbindelse med at «dommedagsklokka» fra Bulletin of Atomic Scientists ble stilt til 90 sekunder før midnatt. Bulletin of Atomic Scientists er for øvrig et unntak i forskningsmiljøene ved at de verken mottar penger fra industrien eller fra land som støtter atomvåpen. Hegghammer er blant dem som ser på atomvåpenforbudet som irrelevant. Oslo Nuclear Project er finansiert av bl.a. Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet.

Takker ja til 10 millioner fra våpengigant

Historien om atomvåpenforbudet startet med at den internasjonale presidenten i Røde Kors i 2010 krevde oppmerksomhet mot de humanitære konsekvensene av en mulig bruk av atomvåpen. I 2013 ble det arrangert en stor konferanse i Oslo der dette var tema. Der prøvde man å få inn andre krefter enn de som tradisjonelt hadde jobbet med nedrustning. Det var stor fortvilelse over stagnasjonen i tenkning og mål når det gjaldt nedrustning, og man måtte gjøre noe for å få til nytenking, sa Steffen Kongstad da det nå i mars i år, var en ny internasjonal konferanse ti år etter i Oslo. Kongstad var norsk ambassadør til FN i Genève på det tidspunktet. Den korte historien er at Oslo-konferansen i 2013 startet en prosess som endte med at FN vedtok og fikk framforhandlet en forbudstraktat mot atomvåpen som pr. dato har støtte at 70 % av verdens land. Traktaten innebar at det tabuet som hadde hindret bruk av atomvåpen, endelig ble en del av internasjonal rett.

P.S. Til tross for samme etternavn, er forsker Egeland ikke i slekt med artikkelforfatteren. D.S.