Debatt

Aldri mer Hiroshima!

Atomvåpenstatene ruster opp og moderniserer sine arsenaler, internasjonale kontrollavtaler faller og spenningen øker, skriver Lars Egeland.

Litt over kl 8 om morgenen den 6. august 1945 kom det amerikanske bombeflyet Enola Gay inn over den japanske byen Hiroshima.
Litt over kl 8 om morgenen den 6. august 1945 kom det amerikanske bombeflyet Enola Gay inn over den japanske byen Hiroshima.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I august er det 75 år siden atomvåpen ble brukt for første gang. Litt over kl 8 om morgenen den 6. august 1945 kom det amerikanske bombeflyet Enola Gay inn over den japanske byen Hiroshima. Mens mange japanske byer hadde blitt kraftig bombet, var Hiroshima blitt spart, sannsynligvis fordi det ikke var flyindustri i byen. 8.15 fikk flymannskapet ordre om å ta på seg solbriller for å beskytte øynene. Et minutt etterpå eksploderte atombomba «Little Boy» over byen. Eksplosjonen ødela 90 % av byen og drepte umiddelbart 80.000 mennesker. Helsepersonell kunne gjøre lite eller ingenting for å hjelpe de skadde. Tre dager etterpå ble nok en bombe sluppet over Nagasaki. Ca 40.000 mennesker døde umiddelbart. I begge byene doblet antallet drepte seg i løpet av de neste fire månedene. Seinere har titusener omkommet av sykdommer relatert til stråling og andre skader. Enda vet vi ikke nok om den totale effekten på kommende generasjoner.

Bombingen av de to byene innebar starten på en ny epoke for menneskeheten. En epoke der menneskene er gisler for en trussel om total utryddelse gjennom våpen som etter hvert fikk en sprengkraft og utbredelse der livet på jorda kan drepes mange ganger. De humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen er ikke til å forestille seg. I de to japanske byene var det tusenvis av mennesker med alvorlige brannskader. I Norge der vi har et godt utbygd helsevesen har vi behandlingsplasser til et titalls mennesker med slike skader.

I dag er faren for at atomvåpen blir brukt, tilsiktet eller ved et uhell, større enn på lenge.

Lars Egeland

I dag er faren for at atomvåpen blir brukt, tilsiktet eller ved et uhell, større enn på lenge. Atomvåpenstatene ruster opp og moderniserer sine arsenaler, internasjonale kontrollavtaler faller og spenningen øker.

Bombinga av Hiroshima og Nagasaki var et resultat av en enorm vitenskapelig innsats. Det såkalte Manhattan-prosjektet var ledet av USA, med støtte fra Storbritannia og Canada, begynte i det små allerede i 1939 men vokste etter hvert til å involvere 130.000 forskere og teknikere. Ikke alle visste like mye om hva de var en del av. Etter at de så resultatene av de to bombene, ble mange skremt. Allerede i november 1945 ble det som nå heter Federation of American Scientists opprettet. Stifterne var forskere fra Manhattan-prosjektet. De var opptatt av konsekvensene av den nye teknologien. Viktige spørsmål var hvem som skulle kontrollere og styre forskning, utvikling og produksjon av atomvåpen, og eventuell fredelig utnytting av teknologien. Skulle det være militæret, eller et sivilt organ som det nylig opprettede Atomic Energy Commission?

I år ble klokka stilt til 100 sekunder på midnatt. Så nær midnatt har klokka aldri vært før, selv under den kalde krigen.

Lars Egeland

Federation of American Scientists fikk snart over 3000 medlemmer, som deltok aktivt med råd og synspunkter til myndighetene. Blant annet gjennom Bulletin of the atomic scientists som i mange år har publisert en dommedagsklokka som en metafor på hvor nær verden er et kjernefysisk ragnarokk. I år ble klokka stilt til 100 sekunder på midnatt. Så nær midnatt har klokka aldri vært før, selv under den kalde krigen.

Sovjetunionens detonasjon av en atombombe i 1949, var slutten på det amerikanske monopolet. President Truman satte ned en gruppe for å vurdere hva som burde være USAs respons. Lederen av rådgivningsgruppa var Robert J. Oppenheimer som hadde vært sentral i Manhattan prosjektet. Han og flertallet i rådgivningskomiteen anbefalte at USA ikke skulle utvikle noen hydrogen-bombe fordi det var et våpen for masseutryddelse.

Mange vitenskapsfolk har tjent gode levebrød på atomforskning. De har hatt prosjekter som sikkert har vært spennende og utfordrende, og der det har vært lite fokus på at det endelige resultatet har vært bidrag til opprusting og nye våpen. Men mange vitenskapsfolk har stått imot: Et eksempel er Linus Pauling som i 1952 fikk Nobels fredspris for å ha mobilisert mot prøvesprengning av atombomber. Et annet eksempel er Joseph Rotblatt og Bertrand Russel som i 1957 startet Pugwash – en samling av vitenskapsfolk og forskere mot atomvåpen. Pugwash fikk Nobels Fredspris i 1995. Den internasjonale organisasjonen av leger mot atomvåpen har vært viktig i ICAN – kampanjen for et forbud av atomvåpen. Kampanjen fikk som mange vil huske, Fredsprisen i 2017.

I 2017 vedtok FN med massivt flertall at de ønsket en internasjonal avtale om forbud mot atomvåpen. Forhandlingene startet, man ble enige om en avtale som flertallet av verdens land har signert. Til nå har 40 land ratifisert avtalen, altså bygd den inn i sitt nasjonale lovverk. Når 50 land har ratifisert avtalen vil den bli gjeldende folkerett. Det betyr imidlertid ikke avskaffing av atomvåpen så lenge de få landene som har atomvåpen, ikke tilslutter seg avtalen. Men avtalen vil på en rekke områder bidra til å kriminalisere og marginalisere trusler om bruk av atomvåpen, selskaper som utvikler atomvåpen – og universiteter som samarbeider i forskningsprosjekter om utvikling av nye våpen.

Det vil da være mot internasjonal folkerett å samarbeide med de som bidrar til utvikling av slike våpen.

Det omfatter blant annet 50 universiteter i USA. Både fordi det nå er et kappløp om utvikling av nye våpen og fordi de gamle atomforskerne står foran pensjonsalderen, er det viktig å rekruttere nye mennesker til atom- og våpenindustrien. En stor andel av amerikanske STEM-studenter blir nå rekruttert til våpenindustrien, i stedet for at deres hjernekraft kunne brukes til å løse f.eks. klimakrisen.