debatt:

Hvordan sikre at «ingen går ut på dato»?

I Norge har vi vært svært opptatt av å svare på hvilken kompetanse vi kommer til å trenge i framtiden. Vi må være mye mer opptatt av hvordan sikrer at vi til enhver tid har den kompetansen vi kommer til å trenge.

Statsminister Erna Solberg har i en rekke sammenhenger sagt at «ingen i arbeidslivet skal gå ut på dato, og at mennesker alltid vil være vår viktigste ressurs, skriver rektor ved Handelshøyskolen BI, Inge Jan Henjesand. Foto: Eskil Wie.
Statsminister Erna Solberg har i en rekke sammenhenger sagt at «ingen i arbeidslivet skal gå ut på dato, og at mennesker alltid vil være vår viktigste ressurs, skriver rektor ved Handelshøyskolen BI, Inge Jan Henjesand. Foto: Eskil Wie.
Publisert Oppdatert

Statsminister Erna Solberg har i en rekke sammenhenger sagt at «ingen i arbeidslivet skal gå ut på dato, og at mennesker alltid vil være vår viktigste ressurs. I en tid med omstilling og endring, skal vi satse mer på menneskers kompetanse, arbeidskraft og utdanning». Regjeringen fikk sist sommer levert NOU 2019: 12. «Lærekraftig utvikling — Livslang læring for omstilling og konkurranseevne». Nå har regjeringen varslet at stortingsmeldingen om livslang læring er like om hjørnet.

En rekke aktører har levert viktige innspill gjennom høringssvar til NOUen ledet av Simen Markussen fra Frischsenteret. De fleste høringssvarene kommenterer de nærmere 50 forslagene ekspertutvalget har lagt fram. Her kan man være enig eller uenig avhengig av hvilket ståsted man har. Aktørene i arbeidslivet synes å mene at universitetene og høyskolene må forbedre seg og levere mer relevante og fleksible tilbud. Universitetene og høyskolene på sin side, problematiserer sin uavhengige og langsiktige rolle i forhold til et arbeidsliv som er i kontinuerlig endring der kortsiktige kompetansebehov gjerne definerer etterspørselen. Det snakkes om et ønske om en større brukerorientering og umiddelbar nyttetenkning – en instrumentalisering av sektoren. Begge parter har relevante innspill og innsigelser.

Det viktigste bidraget fra NOU 2019:12 er imidlertid ikke alle de konkrete forslagene, men det at NOUen innebærer en viktig endring i hvordan vi snakker om framtidens kompetansebehov. Vi har i Norge til nå i all hovedsak hatt fokus på hvilken kompetanse vi kommer til å trenge i framtiden. SSB har framskrivninger, regjeringen har ekspertutvalg og NHO har kompetansebarometer. Gyldigheten av det som kommer ut av disse øvelsene kan diskuteres. NOU 2019:12 sier ingen ting om hvilken kompetanse vi kommer til å trenge i framtiden. Det den gjør er å sette fokus på hvordan vi kan sikre oss at vi til enhver tid har en arbeidsstokk som har den kompetansen vi kommer til å trenge, uansett hvilken kompetanse det måtte være.

Ekspertutvalget drøfter med dette som utgangspunkt:

  1. Hva som skal til for at etterspørselen både fra virksomheter og individer skal være tilstrekkelig og uavhengig av konjunkturer. F.eks skatteincentiver, kompetanseprogrammer og ordninger gjennom Lånekassen.
  2. Hva som skal til for at tilbudet fra utdanningsinstitusjonene skal være tilstrekkelig, relevant og fleksibelt. F.eks avklaring av rammebetingelser for betaling av etter og videreutdanningaktivitet opp mot gratisprinsippet i høyere utdanning.
  3. Hva som skal til for å styrke dynamikken i samspillet mellom etterspørsel og tilbud av livslang læring.

Omstillingen vi skal gjennom de neste årene fordrer en målrettet satsing på kunnskap og kompetanse. Alt for mye av svaret på framtidens kompetansebehov søkes i framskrivinger og spådommer om hvilke utdanninger fremtidens Norge kommer til å trenge. Samtidig vet vi at kompetansen i den arbeidsstokken vi til enhver tid har, kommer til å drive endringene. Det er kompetanse som driver innovasjon, og ikke omvendt. De virksomhetene som evner å integrere kompetansestrategi med forretningsstrategi vil mestre omstilling, innovasjon og konkurranse bedre. Markussen-utvalgets NOU drøfter forutsetningene og mekanismene for at vi som nasjon til enhver tid har en kompetansebase som kan drive de innovasjonene vi kommer til å trenge i framtiden, og som vi ikke kan planlegge i dag.

Regjeringen har tre statsråder som eier hver sin del av løsningen: Trine Skei Grande er som kunnskapsminister ansvarlig for at enkeltindividene kontinuerlig kompetanseutvikles og integreres. Henrik Aasheim er som høyere utdannings- og forskningsminister ansvarlig for at tilbyderne av kompetanse har rammer som gir tilbud som er relevant, tilstrekkelig og fleksibelt. Iselin Nybø er som næringsminister ansvarlig for incentiver og rammer for at næringslivet investerer tilstrekkelig og kontinuerlig i medarbeidernes kompetanseutvikling.

Det hadde vært bra for framtiden og for Norges omstillingsevne, konkurranseevne, innovasjonsevne og for integrering i arbeidslivet, om Trine, Henrik og Iselin setter seg ned rundt samme bord for å svare på hvordan vi sikrer «at ingen går ut på dato». La oss håpe at den varslede stortingsmeldingen om livslang læring gi en god ramme for denne samtalen både i regjeringen, i arbeidslivet og i utdanningsinstitusjonene.

Powered by Labrador CMS