Hvordan overleve den digitale undervisningen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Til min skrekk og gru, måtte jeg også digitalisere min undervisning forrige studiesemester. Her følger min subjektive erfaring knyttet til det å forflytte meg og «mine» studenter fra en fysisk møteplass for læring til et virtuelt rom. Jeg har tro på erfaringsdeling, selv når man kløner slik som jeg gjorde det.

Jeg er emne-ansvarlig for faget muntlig fortellerkunst som ved Oslomet - storbyuniversitet ligger under estetiske fag, drama og teaterkommunikasjon. I evalueringen av studiet forrige semester mente noen av studentene at de nok hadde lært mer om studiet hadde vært gjennomført mer fysisk enn det vi kunne på grunn av pandemien. Deres kommentar skyldes flere faktorer, som at jeg selv kunne ha vektlagt mer den kompetansen de får gjennom å møtes i digitale undervisningsrom. Men så var jeg selv nesten digital analfabet og var mer opptatt av at bilde og lyd i det minste var synkront (altså at jeg hadde god internettdekning) og at jeg fikk kontakt med noen andre gjennom vinduet ut i det virtuelle.

• Les også: Kva gjer du når Titties von Yolo Swag møter til førelesing?

Studentene evaluerte også at når man først måtte gjennomføre noe av undervisningen digitalt, syntes de denne var god, så noe av det jeg gjorde traff. Før den digitale undervisningen hadde jeg som sagt ikke særlig høy digital kompetanse som kunne forberede meg på jevnlig undervisning, men jeg har erfaring med som kalles gaming, jeg har selv deltatt i webinar undervisning gjennom kurs og jeg tok et times kurs i bruk av zoom tilbudt gjennom Oslomet, så en eller annen form for intuisjon på hvordan jeg skulle gjennomføre dette hadde jeg.

Å undervise i et estetisk fag har/hadde sine utfordringer og fordeler når det forflyttes fra en fysisk møteplass til det digitale rommet. Utfordringene er at ferdigheter må instrueres og gjennomføres og trenes på i fysiske rom og i samspill med andre; og kan ikke erstattes med digital undervisning. I det hele tatt, det er noe galt med denne erstatningstanken når det gjelder det digitale. Min korte erfaring er at å arbeide digitalt er en helt annen form for undervisning og det er her estetiske fag har en fordel, for estetiske fag bringer med seg en metodisk pluralisme og den ideen kan overføres til digitale medier.

Digital undervisning er arbeidskrevende når man ikke gjør det til vanlig. Man kan ikke tenke erstatning så man må snu om på og planlegge undervisningen på en helt annen måte, og dette er for mye til å omskoleres i løpet av en kveld. På en annen side, om man har tid, å undervise i et fagområde i mange år bringer med seg rutiner og vaner og ikke minst uvaner, så det kan være nyttig og givende å måtte tenke helt nytt om sitt eget fagfelt.

Jeg har lært og jeg laget meg en liste over elementer som måtte være (eller ikke) til stede i hver digitale undervisningsøkt, slik at jeg i det minste for egen del kunne få lagt noen rutiner.

• Les flere saker om digital undervisning her

Her er listen på syv punkter over mine erfaringer som fungerte i den digitale undervisningen. Nå er det å legge til at jeg brukte kun en type videokonferanse plattform og hadde en klasse som jeg arbeidet med over hele høstsemesteret, men jeg tror noen av ideene kan overføres til andre undervisningssammenhenger. Dette er kanskje elementært for noen, det var det ikke for meg.

• Sjekke inn og sjekke ut: Undervisningsøkten begynner med at studentene kort forteller om hvordan det går. Sjekke ut er om hva de faglig tar med seg videre etter undervisningsøkten. Dette gir studentene plass til å ytre seg i det digitale undervisningsrommet.
• Gjenstander: En skjerm er fokusert på to sanser, lytte og syn. Studentene velger en gjenstand de kan bruke som markering når de ønsker å si noe. De kan selvfølgelig bruke de verktøyene som allerede finnes i det digitale rommet, men å rekke opp hånda kan bli forvirrende for hendene dukker ofte i skjermen og da kan det mistolkes som «å rekke opp hånda». En gjenstand er taktil og aktiviserer en form for deltakelse i fellesskapet som oppstår. Som en forlengelse av den valgte gjenstanden, kan de fortelle om gjenstanden i for eksempel grupperom.
• Grupperom: Der det er mulig, la studentene arbeide i grupper i virtuelle grupperom med bestemte oppgaver. Det er lettere å være aktiv når man er en mindre gruppe.
• Fysisk rom: Jeg skaper undervisningsforløp der studentene må vekk fra skjermen og ut i det fysiske rommet hvor de befinner seg. Jeg setter en tydelig tidsramme for nå de være skal tilbake foran skjermen for å dele sin erfaring enten i full gruppe eller i digitale grupperom.
• Pauser: Pauser bort fra skjermen er viktig og skal ikke undervurderes. Jeg mener hyppige pauser er helt essensielt for at man ikke skal dovne hen framfor skjermen. Pauser gir rom for refleksjon.
• Unngå PowerPoint: Jeg bruker ikke PowerPoint i digital undervisning, det er fordi det oppleves som en dobbelskjerm – dobbelavstand. Generelt syns jeg PowerPoint er overvurdert, de kan være forseggjorte, men ofte på bekostning av formidlingen. Jeg gjør lydopptak av teori, filene blir sendt til studentene og på et tidspunkt i undervisningen ber jeg dem om å gå en tur mens de hører på lydfilen.
• Studentene formidler: Studentene får alltid oppgaver som de må formidle og dele med andre, og jeg legger alltid til en visuell del i oppgaven slik at de får utforsket mulighetene i det digitale rommet. Dette kan være at de må velge å sitte på en bestemt måte eller å velge seg en bestemt bakgrunn eller lignende.

Dette demmer selvfølgelig ikke opp for den digitale ensomheten, men å ha en liste av punkter man skal berøre i løpet av en undervisningssøkt, kan skape en variert undervisning og interessante perspektiver på innholdet, også i det digitale undervisningsrommet.