Debatt Espen solberg

Hvordan har lærestedene klart å prestere «all time high» i tidenes kriseår?

Koronapandemien har vært en øyeåpner både for de digitale mulighetene og begrensningene for kunnskapssektoren. Men den har også medført betydelige kostnader, ved at forskning er satt på vent, skriver Espen Solberg i Nifu.

Reiserestriksjoner har vært den mest gjennomgående hindringen for norske forskere under pandemien, skriver Espen Solberg.
Reiserestriksjoner har vært den mest gjennomgående hindringen for norske forskere under pandemien, skriver Espen Solberg.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I mer enn ett år har koronapandemien lagt betydelige begrensninger på all aktivitet ved landets universiteter og høgskoler (UH-sektoren). Situasjonen er fortsatt ikke over, men diskusjonen om framtiden bør ikke vente til det skjer. 22 000 studenter og 4000 forskere har fortalt oss hvordan de har opplevd koronasituasjonen og hvordan de ser for seg forskning og høyere utdanning etter korona.

Umiddelbart ser det ut til at sektoren har klart seg svært bra gjennom krisen: Institusjonene har gjennomgått en digital snuoperasjon uten sidestykke. Samtidig ble det i løpet av 2020 avlagt flere studiepoeng enn noen gang, strykprosenten ved eksamen var historisk lav og det ble satt ny rekord i avlagte doktorgrader. Hvordan har lærestedene klart å prestere «all time high» i tidenes kriseår?

Én forklaring er at resultatene i stor grad skyldes innsats før koronapandemien. Vi må vente flere år før vi ser krisens samlede effekter på forskning og høyere utdanning. Noen tall er dessuten mer bekymringsverdige enn positive. Det gjelder særlig den lave strykprosenten, som kan bety at den raske omleggingen til hjemmeeksamener har senket krav og kontroll og gjort det lettere å bestå.

Når mange tall er positive, må det først og fremst ses som et tegn på at universitetene og høgskolene har klart å opprettholde mye av aktiviteten tross gjentatte restriksjoner og nedstengninger. Slik sett har UH-institusjonene i høyeste grad har bidratt i «koronadugnaden».

Dugnaden har imidlertid en betydelig bakside. Studentene har fått redusert faglig utbytte og mistet mye av sitt sosiale miljø. I vår studie sier to av tre studenter at de har opplevd ensomhet, redusert motivasjon og problemer med å strukturere studiehverdagen. Dette mønsteret gjenspeiles i en rekke andre undersøkelser, og er nå et vel kjent problem.

Konsekvensene for forskningen har derimot vært mindre omtalt. Vi ser at faglig ansatte har jobbet mye mer enn før med å planlegge, forberede og gjennomføre undervisning. Mange beretter om 12-14 timers arbeidsdager og en vanskelig hjemmesituasjon. Dette har særlig gått ut over dem som skulle sjonglere undervisning, forskning og oppfølging av barn fra hjemmekontoret. Konsekvensen for mange har vært å legge forskningen på is.

Videre ser vi en bred bekymring for situasjonen til doktorgradsstipendiater og andre forskere som er tidlig i karrieren. Syv av ti doktorgradsstipendiater tror at de blir forsinket og nesten halvparten av postdoktorene frykter at pandemien vil påvirke karrieren negativt.

Til sist er mye av forskningssamarbeidet satt tilbake. Det er kritisk, fordi vi vet at forskning i økende grad avhenger av samarbeid, og spesielt internasjonalt samarbeid. Derfor har reiserestriksjoner vært den mest gjennomgående hindringen for norske forskere under pandemien.

Nylig kom det fram at UH-sektoren til sammen har spart en milliard kroner i reiseutgifter. Koronaen har dermed hatt en positiv effekt både på miljøet og reisebudsjettene. Men penger spart er også nettverk tapt. Etablerte samarbeid kan til en viss grad opprettholdes via nettet. Men digital kommunikasjon virker mindre egnet til å utvikle nye nettverk og nye ideer. Kjernen i all kunnskapsutvikling virker altså lite tilpasset de digitale kommunikasjonsformene vi har i dag.

Et sentralt spørsmål blir derfor hva universitetene og høgskolene tar med seg videre når koronasituasjonen er over. Vil reisingen forbli begrenset, med bærekraft som rasjonale istedenfor smittevern? Ifølge vår undersøkelse er svaret, ja. To av tre forskere sier at de også etter koronaen kommer til å delta på færre konferanser og møter som krever reising. «Vi ønsker å bruke mye mindre tid på Gardermoen», er gjennomgangsmelodien fra intervjuene. Utfordringen framover blir å realisere dette og samtidig opprettholde faglige nettverk og forskningssamarbeid.

Og hva med nettbasert undervisning? Vil det forbli hovedregelen, ikke for å hindre smitte, men for å oppnå mer fleksibilitet og åpnere tilgang til høyere utdanning? Våre data tyder ikke på det.

Flere enn syv av ti forskere vil i framtiden ha hovedvekt på fysisk undervisning, mens bare fem prosent ser for seg at det digitale vil dominere. Både blant studenter og ansatte er det få som mener at digitale konferanser, seminarer og forelesninger kan erstatte de fysiske møtestedene. Koronapandemien har utvilsomt ført til økt digital kompetanse og bevissthet innenfor høyere utdanning. Men situasjonen har i vel så stor grad vært en øyeåpner for de digitale begrensningene.

Samtidig er det viktig at de framtidige mulighetene ikke bare vurderes ut fra erfaringene under koronasituasjonen. Kriser og unntakstilstand er generelt dårlige modeller for varige endringer. På mange måter er det ikke en omstilling sektoren har vært gjennom, men en kjede av strakstiltak og improviserte løsninger på uventede problemer. De varige løsningene er verken utviklet eller skikkelig vurdert.

Vårt inntrykk er at institusjonene heller ikke har hatt tid eller kapasitet til å tenke langsiktig i løpet av det siste året. Når framtiden skal utmeisles, må universitetene og høgskolene skifte fra beredskapsmodus til strategiske tenkning. Koronasituasjonen har gitt viktige erfaringer, men neppe alle løsningene.

Powered by Labrador CMS