Debatt

Hvordan beholder vi de beste hodene?

En god karrierepolitikk må starte med å erkjenne at stillingslandskapet på universitetene har endret seg dramatisk de siste årene, skriver Margareth Hagen.

Ett av forslagene i utkastet til ny universitets- og høyskolelov er Margareth Hagen skeptisk til.
Ett av forslagene i utkastet til ny universitets- og høyskolelov er Margareth Hagen skeptisk til.
Publisert

Regjeringen skal nå starte arbeidet med en ny strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling i forskning og høyere utdanning. Det er veldig bra. Akademia har vært og er bortskjemt med at mange av de beste hodene ønsker seg til denne sektoren.

Forskningen og rekrutteringen er stadig mer internasjonal. Regjeringen ønsker at det skal fortsette å være slik og innser at den kronglete veien på de første trinnene på karrierestigen for forskere kan skremme vekk flinke folk med alternative muligheter.

Universitetet i Bergen har nylig formulert en karrierepolitikk for yngre forskere, med det samme utgangspunktet som regjeringen. Rapporten er tilgjengelig her, så jeg skal begrense meg til å diskutere noen av tiltakene som foreslås.

En god karrierepolitikk må starte med å erkjenne at stillingslandskapet på universitetene har endret seg dramatisk de siste årene. Ved UiB er antall årsverk i postdoktorkategorien femdoblet de siste tyve årene, fra 42 (2000) til 255 i 2019. Også antallet eksternfinansierte forskerne har vokst svært sterkt og utgjorde i 2019 213 årsverk ved UiB.

Det har ikke vært tilsvarende sterk vekst i professor- og førsteamanuensisstillinger – ved UiB ligger antallet såkalte kombinerte stillinger på rundt 1000. Veien til disse stillingene kan bli vanskelig for det store antallet forskerrekrutter når de også møter stadig sterkere internasjonal konkurranse. Tendensen er den samme ved alle de fire store universitetene i Norge.

Fra et institusjonsperspektiv er det nødvendig å ha en stor oppmerksomhet på de vitenskapelige stillingenes økosystem. Riktig og sterk rekruttering til vitenskapelige stillinger er det viktigste strategiske redskapet for et universitet. Det er også vesentlig å være en god og attraktiv arbeidsgiver.

I større grad enn tidligere må lederne på de ulike nivåene sørge for en bærekraftig bemanningsplanlegging, slik at det er en strategisk balanse mellom de ulike stillingskategoriene, altså mellom forskerne i eksternfinansierte prosjekter, rekrutteringsstillingene og de kombinerte stillingene.

Forskningsbasert undervisning er kjerneoppdraget vårt. Det er store fakultetsvise variasjoner i bruk av stillingskategoriene. Antall professorater og førsteamanuensisstillinger er dimensjonert for å kunne drive forskningsbasert undervisning i de ulike fagene, men for noen fagområder, særlig medisin og realfag, overstiger volumet på eksternfinansiert forskning den forskningen som kommer ut av disse såkalte kombinerte stillingene knyttet til undervisningen. Dette er grunnen til at antallet eksternt finansierte forskere vokser så sterkt.

Det er viktig å gi forutsigbare rammer til de eksternt finansierte forskerne. UiB har vedtatt at alle forskerne i prosjekter som varer over to år skal ansettes fast. Samtidig har ikke universitetene samme mulighet som andre organisasjoner til å bygge opp en buffer slik at forskere kan hjelpes mellom prosjekter når pengestrømmene varierer.

I karrierepolitikken vår forslås det en brofinansiering i tre måneder for forskere som står mellom prosjekter. Samtidig skal forskerne involveres i instituttenes strategiske arbeid og følges opp med karriereveiledning og tilbud om kompetanseheving. Fast ansettelse er også viktig fordi det er en forutsetning for opprykk til forskerkoden 1183, en stillingskode med faglige krav som til en professorstilling.

Dette er så bra vi får det til med de økonomiske rammene vi opererer innenfor. Siden samfunnet etterspør mye forskning innen medisin og realfag, ville samfunnet også vært tjent med at en del av denne eksternfinansierte forskningen ble tildelt universitetene som langsiktige strategiske programmer, ikke bare relativt korte prosjekter. Eksternfinansiert forskning utført i universitetsmiljøene bør framstå som en langsiktig og attraktiv karrierevei, men universitetene kan vanskelig få dette til helt på egen hånd.

Karrierestigene som tegnes viser piler fra ph.d. til postdoktor og deretter opp til de kombinerte stillingene. Men virkeligheten er annerledes. Det er ikke slik at postdoktorene går direkte over i faste kombinerte stillinger. Mange av postdoktorene søker arbeid utenfor universitetene. Og mange blir ansatt som forskere på universitetene.

Informasjonen vi hentet inn under arbeidet med karrierepolitikken viste at hele 73 prosent av forskerne ansatt på eksternfinansierte prosjekter ved UiB hadde hatt postdoktorperiode, og at hele 58 prosent ønsket selv å bli ansatt i kombinerte stillinger. Det er lett å tenke seg at forskerne ønsker seg større forutsigbarhet, at de ønsker større faglig autonomi i egen forskning og forhåpentligvis finner de glede i å undervise.

UiB sin karrierepolitikk understreker at postdoktorstillingene skal brukes slik de er ment. De skal bygge unge forskere opp til å bli selvstendige og sterke forskere som kan konkurrere om de faste kombinerte stillingene som lyses ut. Derfor må de være minst på tre år, postdoktoren må kunne delta på en viktig måte i å forme prosjektet og så langt det lar seg gjøre må postdoktorer få bygget opp undervisnings- og veiledererfaring. Likevel vil det ikke være plass for alle postdoktorene på universitetet etter endt periode. Postdoktorene må få aktiv karriereveieldning som også peker utover universitetene.

Så noen ord om innstegsstillinger. UiBs karrierepolitikk anbefaler en økt bruk av slike stillinger. Hvis vi skal få de aller beste hodene til å velge akademia, må de få beskjed ganske tidlig om at de er gode nok og kan vente seg en livslang karriere innen faget sitt – selv om det implisitt betyr at andre får den motsatte beskjeden. Forskriften for innstegsstillingene stipulerer at den som bli ansatt skal ha tatt doktorgraden for maksimum fem år siden. Det betyr at det ikke nytter med en lang rekke postdoktorlignende stillinger i inn- og utland for å komme først i køen. Femårsregelen gjør at man da fort blir for gammel. Det likevel er viktig å understreke at innstegsstillingene ikke må få lov helt å få fortrenge utlysning av ordinære førsteamanuensisstillinger. Det må også være lov å blomstre litt senere.

I dag kan man bare ha en postdoktorperiode ved samme institusjon. Forslaget til ny Universitets- og høyskolelov inneholder en bestemmelse om at man bare kan ha en postdoktorperiode i Norge. Jeg er skeptisk til dette forslaget. Konkurransen om de faste kombinerte stillingene ved universitetene er svært hard. Mange har flere postdoktorlignende ansettelser bak seg, som postdoktor, som forsker, i utlandet.

Det akademiske arbeidsmarkedet er internasjonalt. Vi må passe oss for å svekke muligheten for norske akademikere til å kvalifisere seg i konkurranse med internasjonal arbeidskraft som kan ha hatt mange slags ansettelsesforhold i ulike land.