Debatt

Hvem er egentlig krenket?

Jeg har tatt Silvio Bärs oppfordring og lest litt om antikk retorikk, skriver Elise Lystad. Hun tror Bär kunne hatt nytte av å lese litt mer moderne retorikk.

Elise Lystad tok Silvio Bär på ordet og gikk til antikken, og mener at enkelte vitser godt kan få bli igjen nettopp i det antikke.
Elise Lystad tok Silvio Bär på ordet og gikk til antikken, og mener at enkelte vitser godt kan få bli igjen nettopp i det antikke.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Silvio Bär går i sin egen felle og bruker et ad hominem-angrep når han avfeier klager på harmløse vitser som «krenkehysteri». Det er også verdt å stille seg spørsmålet, hvem sin stemme er det som blir hørt hvis en professor, hvis professor-kollega har krenket noen, kommer til forsvar for deres rett til å spøke litt i forelesningene?

Silvio Bär skriver en nøysom analyse av diverse retoriske situasjoner omkring krenking ved de norske universiteter i Khrono 7. juli. Han går til forsvar for retten til å spøke litt med studentene. Selv om intensjonene utvilsomt er gode, har Bär gått i sin egen felle når han antar at det han syns er uskyldige spøker ser likt ut for alle parter. Har antikken noe forhold til begrepet makt?

Jeg har tatt Bär sin oppfordring (og for ordens skyld har han vært min professor i et fag våren 2019, der jeg opplevde ham som ryddig, dyktig og pedagogisk) og lest litt om antikk retorikk. Et kjapt google-søk gir lite svar på om makt er et begrep brukt i antikkens retorikk. Dog stopper ikke dette meg, og jeg tar en tur til biblioteket for å se om antikken forholder seg til begrepet makt.

Dette fant jeg. Jeg plukker med meg en bok av Roland Barthes (viss forkjærlighet jeg har med meg fra min bakgrunn i litteraturvitenskap), men mine blikk over innholdsfortegnelsen viser ingen direkte henvisning til makt (dog bemerker jeg meg tittelen «Retorikkens død», da Barthes også påsto at forfatteren var død og humrer litt over dette). Jens E. Kjeldsen har i sin bok Hva er retorikk et helt kapittel om «Makt og avmakt», og det jeg særlig bemerker meg er en uttalelse om at frykten for retorisk makt går langt tilbake: «Den er basert på en oppfatning av taleren som mektig og tilhøreren som maktesløs» (127). Det får meg til å tenke at professoren står i stillingen som taler (mektig), og studenten som tilhører (maktesløs), selv om det selvfølgelige også er nyanser her)

En professor, med sin ethos, burde klare å sympatisere, med sine pathos, til at studenter står i en noe sårbar situasjon i forhold til dem.

Elise Lystad

Bygger vi videre på dette argumentet kan vi se videre til begrepet ethos, som handler om hvor overbevisende en taler er, eller hva slags autoritet de har. Som professor (og taler) står både den ansvarlige for UiBs tyskervits, samt Bär, unektelig i en maktposisjon overfor studenter (tilhøreren). Selvfølgelig hadde det vært fint om vi levde i en verden der alle studenter var duse nok med vitenskapelige ansatte til å gå rett til foreleser og si fra om en vits de ble ubekvemme av, men det gjør de ikke. Professorer er utvilsomt skikkelser med makt og autoritet, selv om de også er vanlige mennesker, og en student kan føle på at det er stor risiko knyttet til å gå direkte til en professor og kritisere dem. Det er forøvrig også en grunn til at man har mulighet til å si fra direkte til fakultet, noen ganger også bruker anonyme systemer for varsling: nettopp for å anerkjenne dette maktforholdet. Det gagner universitetet å gi studenter denne muligheten fordi det kan avdekke kritiske ubalanser eller kritikkverdige forhold.

Jeg tror de fleste kan kjenne si igjen i å stå i en vanskelig situasjon og å slite med å si noe i øyeblikket (her henvender jeg meg til leserens pathos, eller følelser). En professor, med sin ethos, burde klare å sympatisere, med sine pathos, til at studenter står i en noe sårbar situasjon i forhold til dem. Det er ikke utenkelig at en student vil gå videre til en forskerkarriere og at å være «krenka» ikke står på toppen av lista over måter å smiske med professor (en såkalt hyperbele, dette, nemlig en overdrivelse for å få frem mitt poeng).

Går vi derimot videre til mer moderne diskurser, finner vi Foucaults begrep om makt. Noe parafrasert og forenklet kan man si at diskursen former kunnskapen, eller at måten man snakker om et tema former temaet som helhet. Og det gjør man så utvilsomt når man avfeier studenters bekymringer som «Amerikanske tilstander med krenkehysteri» og henviser til sin egen evne til å ta en spøk. Dette er ikke et direkte personangrep da det ikke rettes direkte mot en person, et såkalt ad hominem-angrep, men det er farlig nærme. Når man på generelt grunnlag avfeier studenter som ikke kan eller vil ta en spøk, har man ikke tilstrekkelig forsøkt å sette seg inn i studentenes særegne posisjon i akademia.

Oppfordringen om å se til antikkens retorikk virker genuin nok den, for vi kan aldri lære nok. Likevel tror jeg Bär kunne hatt nytte av å lese litt mer moderne retorikk eller å snakke direkte med studentene selv, om hvordan studenttilværelsen er i dag, eller hvordan det føles å sitte som mottaker av en vits, singlet ut foran en hel forelesningssal. Ville jeg selv tatt meg nær av en professors spøking? Neppe. Humor er utvilsomt et sterkt virkemiddel i min tekst (jeg har ikke giddet å sjekke hva dens antikke ekvivalent er), da jeg både henviser til og harselerer litt med de greske begrepene som Bär støtter seg på i sin tekst. Det er dog ikke poenget.

...selv om det er synd å miste litt rom for latter i akademika, er det enda mer synd å miste potensielle akademikere til en vits, som når alt kommer til stykket, ikke var så viktig å få sagt.

Elise Lystad

Poenget er dette: vi må prøve å sette oss inn i hvorfor enkelte vitser kanskje er nettopp antikverte og derfor godt kan bli igjen i det antikke. På denne måten utvikler vi oss som mennesker, og vi skaper et godt akademisk miljø der både vits og kritikk er like velkomment. For det er nok litt risikabelt med enkelte vitser i akademiske settinger, og selv om det er synd å miste litt rom for latter i akademika, er det enda mer synd å miste potensielle akademikere til en vits, som når alt kommer til stykket, ikke var så viktig å få sagt.

Litteratur:
Kjeldsen, Jens E (2014). Hva er retorikk. Universitetsforlaget.