Nord universitet kart. Foto: Paul S. Amundsen
Nord universitet kart. Foto: Paul S. Amundsen

Hva skyldes motstanden mot praktisk kunnskap på Nord?

Universitetsstatus. Nord universitet kan gå inn i historien som universitetet som gikk i bresjen for å utvikle praktisk kunnskap som fagområde, eller som universitetet som forspilte sin mulighet til å gjøre det, skriver Anders Lindseth.

Publisert Oppdatert

I et innlegg i Khrono 29. desember gir Myrstad og Methi en presis analyse av hva som har skjedd med ph.d. i studier av profesjonspraksis ved Nord universitet, på bakgrunn av det faktum at en sakkyndig komité fra Nokut har funnet at doktorgraden må reakkrediteres.

Uansett hva Nord finner på å gjøre, vil praktisk kunnskap som fag- og forskningsområde overleve.

Anders Lindseth

Nord har lenge ønsket å fjerne fagområdet praktisk kunnskap fra doktorgraden, påpeker Myr­stad og Methi. Men da blir doktorgradsprogrammet uten fagområde, og det kan ikke Nokut godta uten å komme i motsetning til egne bestemmelser. Og det er vanskelig å tro at Nord med mangelfulle ressurser skal kunne arbeide frem et helt annet fagområde i løpet av to år. Vil departementet på dette sviktende grunnlag kunne redde Nords universitetsstatus?

Men hva kan det skyldes at fagområdet forsøkes fjernet fra doktorgraden? I mitt innlegg i Khrono 9. desember lot jeg dette stå åpent. Men jeg vil gjerne si noe om det, da jeg opplever det som bedrøvelig at et spennende og viktig fagområde jeg har vært med å arbeide frem, nå forsøkes fjernet.

Før Høgskolen i Bodø ble til Universitetet i Nordland, hadde Senter for praktisk kunnskap (SPK) all mulig støtte i etableringen av doktorgradsprogrammet. Høgskolen ville absolutt bli univer­sitet. Etterpå hadde vi fortsatt støtte fra dekanatet på Profesjonshøgsko­len, men midlene til vi­dere oppbygning av Senteret ble merk­bart redusert. Etter fusjonen med høgskolene på Nesna og i Nord-Trøndelag ble Profesjons­høg­skolen oppdelt i et lærer- og sykepleierfakultet, og de nye dekanene mente de måtte endre doktorgradspro­grammet. Prak­tisk kunnskap skulle ut – og SPK forsøkes visst omgjort til en faggruppe på lærerfakultetet.

Det kan virke som om prorektor for forskning og utvikling ved Nord universitet, Reid Hole, i et intervju med Avisa Nordland (AN) ikke bare forklarer denne utviklingen, men også bekla­ger den: «De andre doktorgradene vi har, drives med dekan som administrativ og faglig an­svarlig. Så ble denne fjerde doktorgraden underlagt samme modell. Men dialogen med hele fagmiljøet har nok ikke vært god nok.»

Forhåpentligvis ville det være utenkelig at dekanene på Handelshøgskolen, Fakultet for bio­vitenskap og akvakultur og Fakultet for samfunnsvitenskap skulle motarbeide de fagfolkene som har ansvar for de tre fakultetenes doktorgradsprogrammer. Men de høyt kvalifiserte fag­folkene som har arbeidet frem den fjerde doktorgraden, ph.d. i studier av profesjonspraksis, trenger ikke lenger dekanene på Fakultet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag og Fakul­tet for sykepleie og helsevitenskap å forholde seg til. De endrer doktorgradsprogrammet uten å rådføre seg med SPK. Og Nords ledelse griper ikke inn mot dette, selv om SPK informerer om at doktorgraden dermed blir en såkalt fakultær grad, det vil si en doktorgrad uten et be­stemt fagområde, noe som Nokut helt klart utelukker muligheten for.

På et psykologisk plan kan man kanskje forstå motstanden mot praktisk kunnskap. Jeg har hørt faglig ansatte ved Profesjonshøgskolen si omtrent følgende: Jeg vet ikke hva praktisk kunnskap er; jeg og mine kollegaer har ikke vært med å utvikle doktorgraden; dessuten er den alt for snever.

Jeg mener jo at slike innvendinger bør tas på alvor; praktisk kunnskap er for mange et uvanlig begrep. Det er en utfordring at alle fagpersoner som skal veilede innenfor doktorgradsprogrammet, får et eierforhold til det, uten å føle at den faglighet man selv re­pre­senterer er satt på sidelinjen. Men dette er emosjonelle reaksjoner som på ingen måte kan rettferdiggjøre de endringer av doktorgradsprogrammet som Nord har begynt å gjennomføre. Rektoratet har det øverste ansvaret for denne utviklingen og kan ikke unnskylde seg med at det er blitt forledet av dekanene.

Jeg lurer på hva det skal bety at doktorgradsprogrammet er for snevert. «Det har framstått som smalt,» sier Hole til AN. Utgangspunktet for refleksiv praksisnær forskning er erfaring av dis­krepans, av at noe ikke stemmer, er mangelfullt eller overraskende i en praksis. Dette åpner jo for et vidt spekter av mulige problemstillinger og metodiske tilnærminger. Hva skal her være «smalt»?

Kan det kanskje være momentet av kritisk selvrefleksjon som oppleves som «inn­snevrende» eller ubehagelig? Det forskende blikk rettes ikke bare utover, mot forskningens objekter, men også innover, mot forutsetningene for praksis og forskning. Det er vel ofte slik at vi ikke ønsker å se selvkritisk på hva vi gjør i profesjonelle sammenhenger. Vi vil heller rette blikket bort fra oss selv, mot studieprogresjon, lærevansker, sykdommer, pleieoppgaver og alt vi prøver å få et grep om. Da foretrekker vi kanskje å ikke måtte tematisere at praksis forutsetter praktisk kunnskap (– slik vi kan ha problemer med å tematisere at forståelse forut­setter forforståelse).

Det kan jo vise seg at den praktiske kunnskapen (så vel som forforståel­sen) er uheldig, mangelfull eller sviktende. Men vi har sett ved SPK hvor fruktbart det er å overvinne motstanden mot kritisk selvrefleksjon. Interessen for saklig undersøkelse og teore­tisk utdypelse blir større når forskning og litteratur oppleves som relevant i forhold til egen praksis og erfaring.

Det som har gjort det mulig å arbeide med glede på SPK, til tross for motarbeidelse i syste­met, er først og fremst den entusiasme vi møter blant masterstudentene i praktisk kunnskap og doktorandene på doktorgradsprogrammet. «Produksjonen» av mastere og doktorer har vært god, og er det fremdeles. Fagutviklingen har ikke latt seg stoppe, noe som kommer til uttrykk gjennom gode doktorgradskurs og publiserte artikler og bøker. Riktignok har ikke referee-bedømte tidsskrifter stått i kø for å pub­lisere artikler om praktisk kunnskap, men dette har begynt å endre seg.

Uansett hva Nord finner på å gjøre, vil praktisk kunnskap som fag- og forskningsområde overleve. Nord kan gå inn i historien som universitetet som gikk i bresjen for å utvikle dette fagområdet, eller som universitetet som forspilte sin mulighet til å gjøre det.