Selvmotsigende strid om praktisk kunnskap ved Nord universitet

I 2002 kom jeg inn i den første heltidsstilling som professor ved Senter for praktisk kunnskap, der jeg arbeidet frem til pensjonering i 2013. Fagmiljøet ved Senteret var faglig sterkt og arbeidet der var utbytterikt, ikke bare for meg med min bakgrunn i vitenskapsteori, matematikkens filosofi og etikk, og for andre med lignende bakgrunn, men også for professorer med bakgrunn i sykepleie, yrkeskunnande, etnografi, idéhistorie, pedagogikk, psykiatri, sosiologi og økonomi. Produksjonen av doktorander var høy og er det fremdeles. Og viktige fagtekster ble – og blir fortsatt – skrevet.

Et spennende arbeide var utviklingen av doktorgradsprogrammet, ph.d. i studier av profesjonspraksis, som Nokut akkrediterte i 2009. Det ble klart at gjenstandsområdet for doktorgraden var profesjonspraksis, mens fag- og forskningsområdet var praktisk kunnskap, – et viktig – i navnet nytt, men saklig sett gammelt – fagområde, som har vekket oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt.

Men etter at jeg gikk av med pensjon, har det forunderlige skjedd at Nords ledelse har forsøkt å fjerne fagområdet fra doktorgradsprogrammet. Motivene for dette vil jeg ikke spekulere i. Jeg ønsker heller å gi et konstruktivt bidrag til debatten om og utviklingen av ph.d. i studier av profesjonspraksis.

Nylig har Nokuts sakkyndige komité kritisert det endrede doktorgradsprogrammet der praktisk kunnskap ikke nevnes, og fagområdet sies å være profesjonspraksis. Men dette er altså gjenstandsområdet og kan ikke være et fagområde. Det ville være som å angi samfunnsforhold som fagområdet for et doktorgradsprogram i samfunnsvitenskap. Fagområder her kan være sosiologi, statsvitenskap, sosialantropologi eller noe lignende, – fag- og forskningsområder som konkret må utarbeides av høyt kompetente fagfolk innenfor den institusjon som tilbyr programmet.

Praktisk kunnskap er verken noe nytt eller noe merkelig i akademisk sammenheng. Da universitetene oppsto rundt 1200, var de profesjonsskoler – som tilbød juss, medisin og teologi som fagområder som jurister, leger og prester skulle bygge på i sine virksomheter. Teoriene var systematiseringer av erfaringer på disse ulike praksisområdene. I tillegg hadde universitetene et artistfakultet som underviste i de syv frie kunster, artes liberales, som var de tre språklige kunster grammatikk, logikk og retorikk, som handlet om hvordan vi skal tale og skrive korrekt og argumentere riktig og overbevisende, – og de fire matematiske kunster, aritmetikk, geometri, musikk og astronomi.

Les også:

Sandberg (Ap) mener det bør blinke i røde varsellamper på statsrådens bord

Universitetene underviste altså i praktisk kunnskap. Slik kunnskap kan vi treffende kalle forståelse. Slik som forståelse er uttrykk for forforståelse, er profesjonell praksis et uttrykk for praktisk kunnskap. Slik som forståelse er umulig uten forforståelse, er praksis umulig uten praktisk kunnskap.

Hermeneutisk forskning, det vil si en undersøkelse og utvikling av forståelse, vil være umulig uten en refleksjon over forforståelsen. Og parallelt til dette vil en undersøkelse og utvikling av handling eller praksis være umulig uten refleksjon over praktisk kunnskap. Når slik refleksjon og utvikling har vitenskapelige ambisjoner, snakker vi om refleksiv praksisnær forskning, eller, kortere, refleksiv praksisforskning.

Praksisnær forskning er etterspurt og Nord ser poenget i studier av profesjonspraksis, men det skal altså ikke handle om praktisk kunnskap. Dette standpunkt er selvmotsigende. Det er som å si at hermeneutisk forskning ikke trenger å forholde seg til forforståelse.

Refleksiv praksisforskning muliggjør en refleksjon over hva det er som bestemmer en profesjonell praksis. Er det et velbegrunnet eller sviktende kjennskap til teori? Er det en tradisjon som forleder eller gir god orientering? Er det vaner eller uvaner som bestemmer aktørens handling, eller oppstår problemer på grunn av konflikter på arbeidsplassen? Er det kulturelle eller politiske forhold som gir gode eller dårlige føringer for praksis?

Les også:

Trenger norsk forsknings­politikk kaprere?

Refleksiv praksisforskning åpner for refleksjon over alt dette. Dermed er det fullt mulig å vektlegge den teoretiske kunnskapen som har betydning for praksis, og gjennomføre tradisjonell empirisk forskning, – sykepleieforskning, helseforskning, medisinsk forskning, pedagogisk forskning, forskning i sosialt arbeid, samfunnsvitenskapelig forskning eller annen empirisk forskning – innenfor rammen av studier i profesjonspraksis.

Fagområdets dybde vil bli ivaretatt av doktorgradens opplæringsdel, særlig av kurset «Den praktiske kunnskapens teori». Og ph.d.-avhandlinger vil naturlig nok reflektere at praksis er betinget av kunnskap. Men det har aldri vært noen reell fare for at professorer og førsteamanuenser på lærerfakultetet eller på sykepleierfakultetet ikke skal kunne veilede doktorander innenfor doktorgradsprogrammet i overensstemmelse med sin faglige kompetanse. Her har nok en uberettiget frykt gjort seg gjeldende.

Praktisk kunnskap er det eneste fagområde som har en bredde som kan omfatte alle profesjonsutdanninger, og samtidig en faglig dybde som sikrer en kritisk refleksjon og vurdering av den kunnskapen som manifesterer seg i profesjonene.

Vil Nord leve opp til universitetsstatusen, er den beste måte å gjøre dette på, å styrke fag- og forskningsområdet praktisk kunnskap – ved å bygge på det solide fagmiljøet som ennå er igjen ved SPK, ved å trekke inn fagpersoner som har tatt sin ph.d. i studier av profesjonspraksis, og ved å søke støtte hos professorer og førsteamanuenser ved lærerfakultetet, sykepleierfakultetet, på samfunnsfag, naturfag og handelshøyskolen, slik det ble gjort da ph.d. i studier av profesjonspraksis fikk sin akkreditering i 2009.

Å ansette en rekke nye professorer på lærer- og sykepleierfakultetene vil være dyrt og ikke med sikkerhet føre til at de nåværende svakheter og mangler ved ph.d. i studier av profesjonspraksis blir opphevet, slik at doktorgraden – innenfor en tidsramme på to år – igjen kan rettferdiggjøre sin akkreditering.