Hva skal vi gjøre med de små temaene i en profesjonsutdanning?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Hva skal vi gjøre med de små temaene ved en profesjonsutdanning? De som går på tvers av emner og studieår. Temaer som fort kan bli fragmenterte og usammenhengende og som det er lett å nedprioritere. Det kan være generelle temaer som etikk og kommunikasjon, men også fagspesifikke temaer som strålevern innen radiografi, analyse innen bioingeniørprofesjonen og medikamenthåndtering innen farmasi. Temaer som kan spille en stor rolle for den aktuelle profesjonen til tross for at de ikke tar stor plass på programplanen.

For selv om temaene er fragmenterte og har få studiepoeng, er de ikke uten betydning for profesjonsutøvelse og -identitet. Som radiograf er det essensielt å ha kunnskap innen strålevern for å ivareta pasientens sikkerhet ved utførelse av bildediagnostiske undersøkelser, og det samme gjelder bioingeniøren i tilknytning til analyser og farmasøyten ved håndtering av medikamenter.

Som universitetslektor er jeg selv ansvarlig for et lite fragmentert tema og jeg ønsker derfor å slå et slag for disse små, oppdelte temaene. Jeg har selv erfart hvor lett det er å nedprioritere et slikt tema, fordi det er lite og usammenhengende. Jeg har derfor brukt mye tid på å undre meg over hvordan jeg skal ivareta og bygge opp et slikt tema, slik at jeg sikrer både helhet og progresjon.

Uansett hvordan man løser dette, krever det bevisstgjøring, refleksjoner og diskusjoner blant kollegiet. På den måten blir alle en del av en hel profesjonsutdanning og ikke bare ansvarlig for et enkeltemne som vi dessverre ofte ser i dag.

Jeg har stor tro på at fragmenterte temaer kan ivaretas på en kvalitetsmessig god måte. Men dette setter klare krav til oss undervisere. For hvordan kan vi både skape helhet og opplevelse av sammenheng, samtidig som vi skal motivere studentene til å bruke tid på et tema, hvor det går måneder mellom hver gang det er fremme i lyset?

Svaret på dette må være å gjøre temaet attraktivt og tilgjengelig, slik at studenten hele tiden har kort vei til aktuelt fagstoff og pensum. På den måten skapes en opplevelse av sammenheng som en rød tråd gjennom temaet. Sosiologen Aaron Antonovsky omtaler dette som sense of coherence (SOC) og innen utdanning er SOC vurdert som en mulig løsning for å se på fragmentering av studier. Og jo sterkere koherens, dess bedre læring vil studentene få. Det vil skape engasjement, innsats og handling, egenskaper som igjen vil kunne påvirke motivasjonen.

Men hvordan løse dette i praksis? En måte er å utvikle digitale læreverk hvor all teoretisk kunnskap er samlet. Digitale læreverk som gjør fagstoffet lett tilgjengelig for studenter og lærere, nasjonalt og internasjonalt og som samtidig legger til rette for en åpen delingskultur. Selv har jeg brukt Bokskapet og open edX til dette formålet. En velegnet plattform med en pedagogisk oppbygning og layout som ligger åpent tilgjengelig for alle.

Men hvordan sikre at studenten får tilstrekkelig kompetanse innen temaet? Det er ikke nok å utvikle et digitalt læreverk for å ivareta alle nivåene av læring. Derfor må det digitale læreverket sees på som en del av et helhetlig undervisningsopplegg, og ved bruk av en blandet metode bestående av digitale læreverk og omvendt klasserom, kan vi både fokusere på teoretisk kunnskap, praktiske ferdigheter og det profesjonsetiske ansvaret. Tre kunnskapsdimensjoner som ifølge William Sullivan er essensielle i en profesjonsutdanning.

Alle tre dimensjonene må være med i en profesjonsutdanning, men ifølge Sullivan er det den siste dimensjonen som må vektlegges mest. Grunnen til dette er at den etiske dimensjonen legger til rette for at kunnskapen fra både vitenskap og praksis blir integrert, og det er først da vi får en yrkesutøver som ser det profesjonsetiske ansvaret.

For å få dette til er det nødvendig å legge all teoretisk kunnskap i det digitale læreverket. Da vil dette være tilgjengelig for studentene og noe de selv tilegner seg. Kunnskapen må være oppdatert og forskningsbasert og ved å gjennomføre læreverket vil studentene komme forberedt ved oppmøte på universitetet. Den praktiske dimensjonen inkluderer ferdighetstreninger, ekstern praksis og seminarer, hvor studentene utfører praktiske øvelser og blir trent i analytisk resonnement, refleksjon og selvstendig argumentasjon. Den siste dimensjonen er en livslang prosess som starter i studietiden.

Her skal holdninger og verdier i samsvar med profesjonens formål integreres. Dette utvikles via god rollemodeller, samt lære om etiske standarder og sosiale regler innen egen profesjon. Det profesjonsetiske ansvaret, vil i mindre grad kunne utvikles innenfor universitetet, men vi vil starte denne prosessen hos studentene. Som undervisere må vi derfor være gode forbilder for vår egen profesjon og være bevisst at vi kan overføre taus kunnskap gjennom veiledning av meningsfulle og praksisnære oppgaver.

Resultatene etter at vi startet med dette arbeidet viser økt interesse for temaene. Studentene har fått økt forståelse og det har vært nyttig for dem å se at dette er temaer som dukker opp i alle sammenhenger i egen profesjon. En bevissthet som har bidratt til at studentene får styrket sin profesjonsdannelse.