Debatt ● per christian magnus
Hva forskere kan lære av journalister
Likhetene er flere enn forskjellene mellom forskning og undersøkende journalistikk, skriver Per Christian Magnus.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Senterleder ved Senter for undersøkende journalistikk, Universitetet i Bergen
Et drøyt år før Russland invaderte Ukraina kom første saken i en serie fra Bergens Tidende som avslørte at en ledende norsk produsent av maskiner til sivile og militære fartøy, Bergen Engines, var i ferd med å bli solgt til russere med tette bånd til Kreml og den russiske marinen.
I dag kan vi bare si «Takk Gud» for BTs gravejournalister (regjeringen stanset salget etter BTs avsløring).
Gjennom en 20 siders fortettet og velskrevet tekst forteller disse journalistene om arbeidet med Bergen Engines-saken i sin metoderapport til Skup (Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse).
Hvordan Aftenposten avslørte Ropstad og hele skandalen med Stortingets pendlerboliger er like godt beskrevet i deres metoderapport.
Journalistene bak begge avsløringene brukte kreative metoder ved hjelp av pythonscript, tilgjengelige applikasjoner og formler til å hente ut, analysere og koble sammen datasett. Ikke minst demonstrerer de utholdenhet og mot i kampen mot offentlig hemmelighold.
Jeg har brukt sommeren til å lese de fleste av årets «Skup-rapporter» (de ligger åpent ute på skup.no), og det har ikke bare vært faglig relevant lesning, men også drivende spennende. Og jeg tror forskere så vel som journalister har mye å hente ved å lese disse rapportene.
Paul og Tarjei, far og sønn Leer-Salvesen, gav tidligere i år ut boka Søke sannhet (Fagbokforlaget, 2022). Gjennom boka fører de en samtale - mellom den eldre forskeren (kriminolog, filosof og teolog) og den ledende gravejournalisten (Tarjei) – om de to fagenes gjensidige muligheter for utveksling.
Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) ved Universitetet i Bergen (UiB) er en nyskapning i Norge og Norden. Gjennom sine snart fire leveår har senteret bygget noen broer mellom akademia og mediene og mellom forskning og journalistikk.
Problemet i forholdet mellom forskere og journalister, over lang tid, er at de i for liten grad har godkjent hverandre.
Per Christian Magnus, senterleder ved Senter for undersøkende journalistikk (Universitetet i Bergen)
Masterprosjekter fra UiBs masterprogram for undersøkende journalistikk leses ikke bare av sensorer, en mor, far eller venn, men av hundretusener. De publiseres nemlig i nyhetsmedier som VG, Aftenposten, Dagbladet, TV 2 og NRK.
Til sammen er p.t 39 journalistiske gravesaker publisert i norske nyhetsmedier med faglig hjelp fra SUJO. For det er ikke bare masterstudentene som får SUJO-hjelp, men også lokalaviser rundt i hele landet så vel som nasjonale nyhetsmedier.
Noen ganger har vi lykkes med å koble journalister og forskere, og har sett styrken som da oppstår i journalistikken. En viktig ambisjon for SUJO er nettopp å bidra til - og utvikle - slike samarbeid, hvor forskeren blir medjournalist og journalisten blir medforsker.
For likhetene er flere enn forskjellene, mellom forskning og undersøkende journalistikk: Vi har lignende samfunnsoppdrag (søke sannhet og ny kunnskap), vi har like strenge krav til uavhengighet og faktakontroll, og vi bruker mange av de samme metodene.
Først og fremst er forskning og journalistikk ulike i form: journalister skriver ikke med fotnoter, og de skriver med så enkelt språk som overhodet mulig. Dessuten forholder ikke journalister seg til teoretiske eller vitenskapelige rammeverk og paradigmer.
Paul Leer-Salvesen (prof. em., UiA) skriver at forskere kan lære å bli tøffere, frekkere og mer maktkritiske av journalister. Det hadde for eksempel ikke blitt noen avsløring av Stortingets praksis med pendlerboliger om journalistene hadde gitt seg etter første avslag på innsyn i parlamentets journaler.
«Uten en god historie har du ingen god sak» lærer vi våre journaliststudenter. Det å oppdage, finne noe helt nytt, og avsløre skjulte forhold - er nettopp en god «story».
Fremragende forskere – som har funnet noe nytt – er ofte gode historiefortellere som bruker journalistiske grep i formidlingen. Allikevel er også her potensialet stort for forskere til å lære fra journalister.
… og hva journalister kan lære av forskere
Tradisjonelt er profesjonsetikken noe journalister og redaktører diskuterer først i forkant av publisering. Det er etter publiseringen at journalistikken risikerer å bli evaluert, dersom noen klager saken inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU).
Her er altså en betydelig forskjell mellom forskning og journalistikk. Kritisk undersøkende journalistikk vil aldri kunne gå gjennom en evaluering i en fagetisk komite før det journalistiske arbeidet starter. Da ville vi neppe få mange avsløringer.
Men, journalistene kan allikevel lære fra forskningen i hvordan fagetikken håndheves, skriver Tarjei Leer-Salvesen i boka. I stedet for å starte den etiske diskusjonen på desken i minuttene og timene før en sak publiseres mener han journalister og redaktører må stille grunnleggende etiske spørsmål i starten av arbeidet.
Dette underbygger våre funn i SUJO: i (for) mange undersøkende journalistiske prosjekter utsettes etiske diskusjoner til siste fase. De kommer for sent.
For eksempel involverer ofte undersøkende journalistikk håndtering av sårbare kilder. Hvordan skal dette gjøres på en etisk forsvarlig måte? Spørsmålet om bruk av skjulte metoder kommer ofte opp rundt diskusjoner om metodebruk: hvor går grensene for disse? Dette er spørsmål som må diskuteres i oppstarten av et prosjekt.
Her kan redaktører og journalister lære av forskernes tilnærming, ved helt i starten av den journalistiske undersøkelsesprosessen ta de viktige og relevant diskusjonene. Og ikke mins la disse diskusjonene være sentrale hele veien fram til publisering.
Problemet i forholdet mellom forskere og journalister, over lang tid, er at de i for liten grad har godkjent hverandre. Den ene har sett ned på den andre (fra elfenbenstårnet), den andre har ikke giddet å løfte blikket opp til den andre.
Viktigst derfor, vil jeg si, er å snakke sammen, finne et felles språk og lære å samarbeide. Forskeren og journalisten har – og skal ha – ulike roller. Men gjennom samarbeid kan utveksling av metode, etikkforståelse og formidlingskompetanse gi sterkere journalistiske avsløringer og kanskje tydeligere forskningsresultater.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
