Hun er 93 år og lager internasjonal konferanse

— Jeg åpner ballet. Det er selvfølgelig, sier Berit Heir Bunkan fra lenestolen i stuen sin.

Rundt bordet sitter hun og seks andre — de fleste tidligere studenter av henne — og planlegger sommeruniversitet på OsloMet. De prøver å spikre datoer og sette sammen et program.

— Og så kommer Tore med sin tango, fortsetter Bunkan, henvendt til lege Tore Kierulf Næss i sofaen.

Med sine 93 år er førsteamanuensis Berit Heir Bunkan, så vidt vi vet, OsloMets eldste aktive forsker. På universitetets seniorsenter, der pensjonistene har kontorplass, er i hvert fall ingen eldre enn henne. Hun har nylig levert et bokmanus på 400 sider. Fremdeles tar hun imot noen pasienter hjemme hos seg selv. Og 19. — 20. august skal hun altså arrangere en internasjonal konferanse med ti foredragsholdere. Selv skal hun holde to innlegg. Da har hun fylt 94.

— Ja, jeg kan jo ikke sitte alene og glo ut i luften. Jeg kunne ikke klart å leve uten noen ting å gjøre, sier Bunkan når vi treffer henne noen uker senere.

les også:

Professorer jobber gjerne gratis for universitetene

Kropp og sjel kan ikke separeres

Bunkan har vært svært sentral i utviklingen av det som omtales som norsk psykomotorisk fysioterapi. Fagområdet ble utviklet i Norge, men bygger på den østerrikske psykoanalytikeren Wilhelm Reichs tenkning om kroppsterapi. Psykiateren og psykoanalytikeren Trygve Braatøy og fysioterapeuten Aadel Bülow Hansen utviklet fagområdet videre. Berit Heir Bunkan gikk i lære hos sistnevnte.

Sommeruniversitetet hun arrangerer heter passende nok «Body and mind one entity». For kjernen i psykomotorikk er at kropp og psyke henger sammen, forklarer hun. Mens vanlig fysioterapi bare er kroppslig, sier psykomotorikerne at kropp og sjel ikke kan separeres.

— Når du er forelsket, er du ikke det bare i hodet, men du er det i hele deg, illustrerer hun.

Hun forteller om pasienter som kommer med alle typer problemer.

— De kan ha problemer hjemme, de kan være skilt, de kan har barn som er litt hos meg og litt hos deg, sier hun.

— Jeg kan se på deg at du er travel, men du er ikke anspent. For pusten går hele veien ned.

Hun forteller at hun først snakker med pasienten, og så undersøker kroppen og palperer, altså kjenner spenningsgraden i hele kroppen.

De gjør fysiske øvelser. Men hun behandler også det psykiske.

— Og så spør jeg: «Hvordan har du hatt det?». «Jeg har ikke sovet i natt», svarer de. Så spør jeg: «Hva har forstyrret søvnen din, er det bekymringer?». «Ja, jeg er blakk. Jeg har kjøpt ny bil», eller noe sånt.

—Eller: «Jeg har tenkt på mine foreldre. De var ikke noe glade i meg, de var mer glade i broren min», sier Bunkan, som også er utdannet psykolog.

Fikk på plass videreutdanning

— Hun har hatt kjempebetydning for fagfeltet. Det ville ikke vært noen levende tradisjon uten henne, sier Svein Holmås fra sofaen under planleggingsmøtet for sommeruniversitetet.

Han er også psykomotorisk fysioterapeut og skal holde et innlegg.

Bunkan var også sentral i å få på plass videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi på det som nå er OsloMet på 1990-tallet. Hun forteller at de jobbet for det i sju år før de endelig fikk gjennomslag. I dag er det en masterutdanning.

— Det hadde ikke vært noe uten meg, for å si det rett ut, sier Bunkan.

Var 74 år da hun tok doktorgrad

Doktorgraden tok hun først som 74-åring. I 2005 hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats og utvikling av fagområdet.

Internasjonalt tok ikke karrieren hennes av før etter hun fylte 80 år, har hun tidligere uttalt til Khrono.

— Tidligere var jeg for opptatt, men nå har jeg fått tid til å skrive mer og delta på konferanser, sa hun i 2015.

Internasjonale konferanser har det riktignok ikke blitt så mye av etter pandemien. Men hun har flere prosjekter på gang.

— Jeg synes det er grusomt å ikke ha noe å holde på med. Å sitte og se ut i luften. Det gjorde jeg forleden dag. Det syntes jeg var helt forferdelig.

Planlegger ny bok

Hver onsdag er hun å finne på kontoret sitt på seniorsenteret på OsloMet, som er et kontorfellesskap for pensjonerte forskere. Før var hun her hver dag, men nå har hun trappet ned.

— Her sitter intelligentsiaen på OsloMet. Jeg er litt eldre enn de andre, men de er strålende flinke, smiler Bunkan bak PC-en på kontoret, som hun deler med to andre.

Hun jobber med tilbakemeldingene hun har fått på bokmanuset.

Det neste på blokka er enda et bokprosjekt. Det handler om Elsa Lindberg, som var kjæresten og samboeren til nestoren i faget hennes, Wilhelm Reich.

— Hun ble min lærer. Jeg danset hos henne.

— Danset?

— Ja, hun hadde avspenningsøvelser. Og så danset vi på rekke og rad.

— Jeg skal kontakte de andre som har gått hos henne. Og så skal alle få skrive sin mening om hva de fikk ut av det, forteller hun.

Men de blir trolig ikke kontaktet på e-post.

— Jeg er ikke noe god på det. Jeg har jo skriver her og jeg kan ta imot mail. Men jeg kan ikke sende mail. Så når det kommer noen venner av meg som kan det, så skal de få lære meg det, sier hun.

— Er det ikke litt vanskelig å organisere en konferanse uten å sende mail?

— Jo da, det er skikkelig vanskelig. Så jeg ringer istedet, sier Bunkan.

les også:

Berit Heir Bunkan 90 år

Imponerte elever

Rundt bordet hjemme hos Bunkan er de tidligere studentene hennes uansett imponert over sin læremester.

— Vi andre som er litt yngre må bare henge med i svingene. For vi kan ikke gjøre noe annet. Hun har brukt sitt liv på dette. Da må vi som har lært mye av henne kanskje være med og støtte litt, så det blir praktisk gjennomførbart, sier Gro Cecilie Meisingseth Montarou, spesialist i psykomotorisk fysioterapi.

Tore Kierulf Næss sier:

— Berit har veldig mange elever. Hun tar godt vare på elvene sine. Hun forventer mye, men gir også mye.

— Det er litt som Veslefrikk med fela. Det er vanskelig å si nei når hun spør om noe. Når hun spiller, så danser vi.

Endringslogg 30.mai kl. 16.40. I en tidligere versjon av denne artikkelen sto det at Berit Heir Bunkan er professor. Det riktige er at hun er førsteamanuensis.

les også:

Karrieren tok av etter fylte 80