Ta tilbake lektorutdanningen: Humanistene har i altfor stor grad overlatt lektorutdanningen ved UiO til pedagogene og didaktikerne., mener Tor Egil Førland.
Ta tilbake lektorutdanningen: Humanistene har i altfor stor grad overlatt lektorutdanningen ved UiO til pedagogene og didaktikerne., mener Tor Egil Førland.

7 forslag til en humanistisk offensiv

Dekanvalg. Ta tilbake lektorutdanningen fra pedagogene, legg Ibsensenteret til Roma og send studentene ut i praksis. Tor Egil Førland er lei det han kaller den øredøvende fakultetspolitiske stillheten ved UiO og kommer med sju forslag til debatt.

Publisert   Sist oppdatert

I fjor la regjeringen fram sin stortingsmelding om humaniora. Like etter presenterte Norges forskningsråd (NFR) sin evaluering av humanistisk forskning (HUMEVAL). Forskningsrådet har nylig fulgt opp signalene i humaniorameldingen med nye, ambisiøse måltall for humanistisk deltakelse i forskningsprosjekter. HF-politikk fyller avisspaltene – senest i juni med fakultetsstyrets nei til å fjerne øremerkingen av midler til Senter for Ibsen-studier.

La oss være ærlige: HF-kandidater er ikke godt nok tilpasset arbeidslivets behov.
Tor Egil Førland
Instituttleder, UiO

Denne høsten er det dekanvalg ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Man skulle tro fakultetet sydet av debatt om veivalg. Men på Det humanistiske fakultet er det stille. Ingen har meldt seg til å ta opp kampen mot, eller arven etter, sittende dekan. Ingen ideer til å gripe dagen legges fram.

Den fakultetspolitiske stillheten er øredøvende, initiativene fraværende. Derfor dette forsøket på å blåse liv i debatten og vitalisere fakultetet, med sju forslag til en humanistisk offensiv.

1. Ta tilbake lektorutdanningen

Da jeg gikk på skolen, var det HF som utdannet lektorene i norsk, fremmedspråk, religion og historie. Siden den gang har humanistene i altfor stor grad overlatt lektorutdanningen ved UiO til pedagogene og didaktikerne. Dermed har HF sagd over en av de grenene som bærer fakultetet.

Vi må ta tilbake lektorutdanningen – ikke ved å ta den fra Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS), men i samarbeid med ILS, som sitter på helt uvurderlig kontakt med skolene, samt på pedagogisk og didaktisk spesialkompetanse HF ikke bør konkurrere med. Men vi må være oss bevisst det ansvaret – og den muligheten – som ligger i at lektorprogrammet er UiOs tredje største studieprogram og at over to tredeler av lektorstudentene ved universitetet er HF-studenter. Skolen er både den største og den viktigste arbeidsplassen for kandidater fra HF.

Fakultets-ledelsen burde anstrenge seg sterkere for å få Forsknings-rådet til å forstå humanioras art.
Tor Egil Førland
Instituttleder, UiO

Lektorprogrammet er det studieprogrammet ved UiO som tiltrekker seg flest humanister. Vi må behandle det deretter. Fakultetet bør snarest ansette en egen lektorutdanningskoordinator, fortrinnsvis med både doktorgrad og erfaring fra undervisning i skolen, som kan samordne lektorutdanningen i nordisk, engelsk, fremmedspråk, historie, religion og etikk ved HF, som kan gjøre lektorene fra fakultetet bedre forberedt på skolehverdagen («praksissjokket»), og som kan samarbeide med ILS om å oppfylle ambisjonen i Strategi 2020: at UiO har landets beste lektorutdanning.

2. La studentene møte arbeidslivet

La oss være ærlige: HF-kandidater er ikke godt nok tilpasset arbeidslivets behov. De lærer ikke nok av det de trenger for å klare seg på dagens – og morgendagens – arbeidsmarked. Vi må lære dem det. Da må de ha mer nærkontakt med arbeidslivet enn de får i dag.

Noen masterprogrammer har gode ordninger med praksis for sine studenter. Men vi kan ikke overlate til hvert enkelt masterprogram å gi HF-studentene føling med arbeidslivet og en følelse av hvordan de kan bruke det de lærer på universitetet, utenfor universitetet. Vi må sørge for at de aller fleste bachelorstudenter ved HF kan ta arbeidslivsrettede emner, slik at hovedveien for våre studenter leder dem dit de ender etter endte studier: i arbeidslivet. Og vi må gjøre det uten å redusere fordypningen som gir grunnlag for masterstudier eller bredden i form av støttefaget.

Siden vi ikke kan trylle, må vi i stedet renonsere på noe av friheten, ved å erstatte helt valgfrie studiepoeng med arbeidslivsemner. Et første skritt er tatt med opprettelsen av emnetråden «Arbeidslivets praksiser». Men dette er et frivillig og godt gjemt tilbud for de få. Vi må dytte studentene ut på veien mot arbeidslivet, og vi må få det til å bli en massevandring, ikke en ensom pilgrimsferd for de få som har sett lyset.

3. La humanistiske forskere selv velge organiseringsform

Tilskyndet av Forskningsrådets evaluering av humanistisk forskning ble humanister på Universitetet i Oslo og andre forskningsinstitusjoner i hui og hast plassert i mer eller mindre solid funderte forskergrupper. Knapt noen gang har det vært så mye kreativ gruppedannelse i humaniora. På den måten bidro man til at HUMEVAL kunne tegne et bilde av humanistisk forskning i tråd med Forskningsrådets fordommer, men i strid med den reelle organiseringen av forskningen innenfor humaniora. Den er nemlig langt mer individuell enn det Forskningsrådet, med en forforståelse preget av fag fjernt fra HF, anser fornuftig.

Mange HF-forskere kan ha mye å vinne på å samarbeide mer med andre. Men dersom hoveddelen av insentivmidlene går til forskning som er organisert i grupper etter Forskningsrådets forestillinger, er det misbruk av forskningsmidler. Heller enn å snakke NFR etter munnen, burde fakultetsledelsen anstrenge seg sterkere for å få Forskningsrådet til å forstå humanioras art, og til å la ikke bare den humanistiske forskningen, men også organiseringen av den, være fri.

4. Ta ut effektiviseringspotensialet i fakultetssekretariatet

Det er for mange som gjør ting vi kan klare oss uten.
Tore Egil Førland
Instituttleder, UiO

Regjeringen gjennomfører hvert år effektiviseringskutt i hele statsadministrasjonen – inkludert universitetene. Sparekniven (eller ostehøvelen) skal tvinge oss til å jobbe smartere. Men i fakultetssekretariatet på Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo er det vanskelig å se effektiviseringen. Gjennom øremerkede bevilgninger skjermes sekretariatet for den type konkurranse som resten av fakultetet utsettes for. Dette er ikke fair, det er ikke effektivt, det er ikke klokt. Fakultetssekretariatet har et lønnsbudsjett på størrelse med et gjennomsnittlig institutt. Det er langt større enn sammenliknbare enheter utenfor HF – også om man tar størrelsen på fakultetet i betraktning.

Det jobbes ikke for lite i sekretariatet. Det jobbes for mye der. Det er for mange som gjør ting vi kan klare oss uten. Fakultetsledelsen bør sørge for en systematisk benchmarking av sekretariatet ved å sammenlikne det med tilsvarende enheter ved andre norske eller nordiske læresteder. Man må spørre hvilke arbeidsoppgaver fakultetet trenger, og hvilke som kan gjøres enklere, på instituttene, ved universitetet sentralt – eller ikke i det hele tatt.

5. Ta utfordringsdrevet forskning på alvor gjennom UiO:Norden

Begeistringen som møtte universitetets tverrfaglige HUMSAM-satsing UiO:Norden, er forsvunnet. Gløden og driven er borte fra satsingen (selv om det er både glød og driv i noen av forskningsgruppene). La oss stikke fingeren i jorda og erkjenne at UiO:Norden er i ferd med å råtne på rot – eller, for å beholde både metaforen og nøkternheten: gå i frø. De resterende årene, og de resterende midlene, bør rettes mot de feltene som vil bli helt avgjørende for fremtiden til de humanistiske fagene: den såkalte utfordringsdrevne forskningen som regjeringen legger vekt på i Humaniorameldingen, og som Forskningsrådet inviterer humanistene til å bli med på og lover at humaniora skal få en langt større del av bevilgningene til.

Fremtidige forskningsgrupper innenfor UiO:Norden bør rettes mot bærekraft/klima/miljø, mot migrasjon/integrering/konflikt, og mot store teknologiskifter. På den måten kan vi redde både UiO:Norden og verden. I alle fall kan vi yte vår skjerv. Samtidig kan vi redde fakultetet, ved å ta imot regjeringens utfordring og Forskningsrådets utstrakte hånd. Den frie forskningen skal vi naturligvis fortsette med. Man skal ikke kunne bestille forskningsresultater fra HF. Men ingen blir skitten på hendene av å gripe dagen.

6. Lag et eget Innføringssenter for exphil og norsk for internasjonale studenter

Undervisningen i exphil og norsk for internasjonale studenter (NORINT) skiller seg fra det aller meste av annen undervisning ved HF. Slik begynnerundervisning harmonerer dårlig med den type forskningsnær undervisning som drives ellers på fakultetet, og er vanskelig å innpasse både pedagogisk og økonomisk i hjemmeinstituttene Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK) og Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN).

Det norske instituttet i Roma og Ibsen-senteret er i dag økonomiske møllesteiner rundt halsen på Det humanistiske fakultet ved UiO.
Tor Egil Førland
Institutt for arkeologi, konservering og historie, HF, UiO

Denne undervisningen kan drives langt mer effektivt i et eget Innføringssenter, med en egen, dedikert innføringslærerstab som brenner for denne typen begynnerundervisning. Dermed frigjøres IFIKK og ILN fra å organisere en art undervisning som gir liten prestisje på instituttene slik det er i dag, men som kan gjøres til en sentral inngangsport til å studere ved UiO for henholdsvis norske og utenlandske studenter.

Exphil- og NORINT-lærerne kan dermed rendyrke den viktigste oppgaven et universitet har: å gi nye studenter de redskapene de trenger for å ta del i kunnskapsutviklingen. Min exphil-lærer var en pedagog av Guds nåde. Lærere som ham må være i et miljø som dyrker og verdsetter å lære ungdommen å tenke – kritisk. I et vanlig universitetsinstitutt blir slike lærere som fisk på land. I et eget Innføringssenter kan de være som fisken i vannet.

7. Lag et Internasjonalt senter for Ibsen-studier i Roma

«Ibsen er større enn UiO», sa HFs eksterne styremedlem Svein Skarheim på fakultetsstyremøtet i juni. Det er riktig – men for defensivt. Ibsen er større enn Norge. Han bodde i utlandet fra 1863 til 1890: i den tiden hans viktigste verker ble til. I ti av disse årene bodde han i Roma. Der skrev han Brand, Peer Gynt, Et dukkehjem, Gengangere, En folkefiende, Vildanden. Ibsen er ikke italiener, men han er ikke bare norsk heller. Han er internasjonal.

HF har en unik mulighet til å utnytte dette. På Gianicolo-høyden i Roma ligger en staselig bygning eid av Det humanistiske fakultet (HF): Det norske instituttet. I mange år har fakultetet prøvd å fylle det med relevant innhold. Men det er for få humanister som har en Roma-innretning på forskningen eller studiene sine, det er upraktisk å legge undervisning der, instituttet er for langt unna Oslo, og reise og opphold koster for mye. I praksis brukes instituttet som kurssted for HF-delegasjoner som kunne spart mye reisetid og store beløp ved å holde seg hjemme. Driften alene koster over fem millioner.

Senter for Ibsen-studier koster seks millioner. Men minus ganger minus gir pluss. La Ibsen-senteret følge Ibsen til Roma ved at UiO etablerer et Internasjonalt senter for Ibsen-studier ved Det norske instituttet. Det vil være en perfekt bruk av lokalene, og sette Det humanistiske fakultet (HF) på verdenskartet. Hvor mange utenfor HF vet at fakultetet har et institutt i Roma? Hele verden vil vite om Ibsen-senteret der. Det norske instituttet i Roma og Ibsen-senteret er i dag økonomiske møllesteiner rundt halsen på HF. Et Internasjonalt senter for Ibsen-studier ved Det norske instituttet i Roma vil bli et smykke.