kronikk ● jørgen sejersted og frode helland

Humaniora trenger mer mangfold

Det er avgjørende både for vår legitimitet og fornyelsesevne at mangfoldet i samfunnet er representert i humaniora.

Den norske innvandrerbefolkningen velger i for liten grad humaniora. Dette vil på sikt kunne ha negative konsekvenser for kulturutviklingen og for samfunnet, skriver Sejersted og Helland.
Den norske innvandrerbefolkningen velger i for liten grad humaniora. Dette vil på sikt kunne ha negative konsekvenser for kulturutviklingen og for samfunnet, skriver Sejersted og Helland.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

MANGFOLD| Personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i høyere utdanning i Norge, men ikke i samme grad innenfor humaniora. Mange i Norge har hjelp av en lege med innvandrerbakgrunn, men hva med norsk-somaliske norsklektorer i videregående og norsk-pakistanske professorer i historie og litteraturvitenskap? Burde ikke studenter med innvandrerbakgrunn i større grad komme til humaniora? Mangfold i humaniora vil være tema for UHR-humanioras frokostmøte torsdag 10/6 (stream på youtube).

Humaniorafagene handler om kultur, identitet og offentlighet, og de humanistiske fagene er en helt avgjørende del av et demokratisk, åpent samfunn med en kritisk offentlighet. Det er avgjørende både for vår legitimitet og fornyelsesevne at mangfoldet i samfunnet er representert i humaniora. Humanistiske fag må arbeide for å tiltrekke seg innvandrerungdommen, men innvandrermiljøene må også utfordres til å bidra til humaniora og ta del i kulturutviklingen disse fagene representerer.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.Last ned til iPhone - Last ned til Android-

Mangfold i akademia står høyt på dagsordenen, ikke minst drevet fram av Komiteen for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif). «Mangfold» kan dreie seg om mange ulike grupper og deres ulike representasjon i samfunnsinstitusjonene. Det er ofte nødvendig, men også krevende, å avgrense hvilke grupper man spesifikt snakker om. Når mangfold i akademia diskuteres, snakker man ofte om internasjonalt rekrutterte forskere og samtidig om norske forskere med innvandrerbakgrunn, også etterkommere av innvandrere (jf mangfoldsstatistikken). Å rekruttere høyt kvalifiserte europeiske forskere til faste stillinger er imidlertid noe ganske annet enn å rekruttere fra innvandrermiljøer i Norge. Her fokuserer vi på det man ofte har kalt «ikke-vestlige» innvandrere (SSBs «Gruppe 2»), og særlig deres etterkommere. Vi vil gjerne se enda flere av denne gruppen i humaniora, som studenter, stipendiater og i vitenskapelige stillinger.

En fare med en slik diskusjon er at man bidrar til en overdreven forestilling om hvor sterkt preget Norge er av innvandring fra gruppe 2-land. Denne sammensatte gruppen utgjorde 10,9 prosent av totalbefolkningen i 2020, men det er en begrenset andel av disse som har en alder og kompetanse som tilsier at de kan begynne på høyere utdanning i humaniora. Selv om det altså er tidlig å forvente bred deltakelse fra denne gruppen på forskernivå, er det ikke for tidlig å ta tendensene på alvor.

Hva ligger bak innvandreres utdannelsesvalg? Her trengs mer grunnlagsmateriale. Det hevdes imidlertid ofte at innvandrermiljøer er særlig opptatt av muligheter i yrkeslivet. Statistikken viser at skoleflinke innvandrere ofte søker seg til medisinske fag, men også til teknisk-naturvitenskapelige fagfelt. Det er derfor en utfordring for humaniorafeltet å synliggjøre arbeidslivsrelevansen og å påpeke at en master i humaniora gir gode muligheter på arbeidsmarkedet. Samtidig må det kunne påpekes at humaniora også har en samfunnsrelevans som burde kunne oppleves som vesentlig for studenter med flerkulturell bakgrunn. Arbeidslivet er viktig, men det er ikke den eneste grunnen til at man utdanner befolkningen i et moderne demokratisk samfunn. Det er nettopp fagenes samfunnsrelevans som gjør det særlig viktig for humaniora å rekruttere fra alle grupper i samfunnet.

Det kan også skyldes fagene selv at mange ikke søker seg til humaniora. Et springende punkt kan være hvordan disse fagene fremtrer i skolen, der grunnen legges for studentrekruttering. Mange humaniorafag bygger i hovedsak på en utpreget vestlig og europeisk tradisjon innen kunst, filosofi, historie og språk. Man har riktig nok en intern tradisjonskritikk gjennom særlig kjønnsteoretiske og postkoloniale perspektiver, og mange enkeltfag har en global eller universell horisont, men i en del sammenhenger vil humaniorafeltet likevel kunne framstå tradisjonsbundet og eurosentrisk. Dette kan være en grunn til at personer fra etniske minoriteter ikke søker seg hit – en manglende følelse av medeierskap.

Det er ikke til å komme forbi at deler av humaniora har et særlig ansvar for å forvalte estetisk, språklig og historisk kulturarv – for å kunne formidle den på en kunnskapsbasert og selvreflektert måte til så vel majoritetsbefolkning som til innvandrere fra andre kulturelle kontekster. Shazia Majid var inne på dette oppdraget i VG 8/4 i forbindelse med diskusjonen om blant annet historiefagets plass i videregående opplæring. Ikke minst for innvandrerne er det viktig med formidling av europeisk og nasjonal historie, kunst og språk.

Det er likevel ikke nok at man lar seg informere om kulturtradisjoner, man er også deltaker. Det er vesentlig at humanioras ansvar for kulturen ikke bare er bevaring og videreføring, men også refleksjon, kritikk og fornyelse. Humaniora bygger på at kulturarven i seg selv er verdifull, men det er også avgjørende at den forvaltes i en forskningsbasert kritisk tradisjon og fornyes i takt med samfunnet. Denne doble funksjonen av tradisjonsforvaltning og -kritikk står i kjernen av humanioras samfunnsoppgave, og ikke minst trengs kritikk fra alternative ståsteder og erfaringsbakgrunner fra alle kanter av samfunnet. Kulturen er ikke statisk - heller ikke «Kulturarven». Kulturarven er ikke en arv i den forstand at noen er født til den uten videre. Den er et objektivt innhold som enhver kan tilegne seg, bidra til – og utvikle. Ibsens dramaer eller historien om 1814 tilhører den som leser seg opp på disse temaene, det er kun slik kulturarven arves.

Den norske innvandrerbefolkningen velger i for liten grad humaniora. Dette vil på sikt kunne ha negative konsekvenser for kulturutviklingen og for samfunnet. En umiddelbar konsekvens er manglende etnisk mangfold blant lærere i skolens sentrale kulturfag. Elever på alle nivåer må se diversiteten i samfunnet gjenspeilet i rollemodeller og undervisere. Fagmiljøene selv, men også institusjonene, kunnskapspolitikerne og innvandrermiljøene, må derfor sammen løfte mangfold i humaniora.

Paneldeltakere på UHRs frokostmøte 10/6 er
Hebe Gunnes
Feroz Mehmood Shah
Muna Jibril
Frode Helland

Powered by Labrador CMS