Hvorfor skaper høgskolenes ambisjoner slike følelser?

Jeg forstår ikke hvorfor du er så sint, og så til de grader går av skaftet, skriver Morten Irgens i svar til student Sindre Duelands kronikk.

Publisert Oppdatert

Onsdag 25.mars holdt kunnskapsminister Røe Isaksen en pressekonferanse hvor han presenterte hovedtrekkene i strukturmeldingen som legges fram for Stortinget på fredag. Det var ikke stort nytt i meldingen, mange vil nok kalle den et svalestup. 

Men grunnen til det er at Røe Isaksen oppnådde mye av det han ønsket bare ved å be om innspill til innstillingen. Sektoren begynte å innrette seg.  Den visste at hvis den ikke tok hånd om prosessen selv, ville det komme en melding  den ikke ville like.  Det er jo neste genialt.  Om meldingen kanskje viser seg å bli et svalestup, er det fordi endringene er i gang før meldingen kommer.

Strukturmeldingen setter sektoren på et spor mot å slå sammen 14 institusjoner til 5 og å utrede sammenslåing av 9 til 3.  En konsekvens er at en rekke høgskoler vil få  universitetsstatus gjennom fusjon, mens en rekke andre vil bli stående utenfor. 

Det vil måtte få konsekvenser, ikke minst for inndelingen av sektoren i universiteter og høgskoler, og hvilke institusjoner som hører til i hvilken kategori.  Institusjonsklassifiseringen i universitets- og høgskolesektoren var overmoden for justering før meldingen, nå kommer man ikke unna å adresse dette.

Tannkremen er ute av tuben.  Og for noen dager hadde jeg en kronikk i Khrono som dreide seg om dette, og (selvfølgelig) med tittelen Du får ikke tannkremen tilbake på tuben.   

Hvorfor skaper høgskolenes ambisjoner slike følelser?

Morten Irgens

Sindre Dueland ga et voldsomt tilsvar i Khrono. Fjerne forskjellene mellom høyskole og universitet?  

La oss gå igjennom 10 punkter Dueland ikke forstår.  Dette er 10 punkter som en god del motstandere av høgskolenes ambisjoner om økt forskningsvolum og universitetsstatus ikke alltid forstår.  Det er derfor greit å bruke Duelands artikkel som et utgangspunkt for å diskutere disse.   Og vi lar det være med 10 punkter, det er et godt tall. 

  1. Vi trenger en nasjonal avklaring om forskningstid for ansatte

Tallene om forskningstid per UF-ansatte varierer fra institusjon til institusjon, og ikke minst har de nye universitetene en signifikant lavere forskningstid enn de gamle universitetene.  Men det er nå en gang slik at de gamle universitetene har omtrent 50 prosent forskningstid og høgskolene betraktelig mindre enn dette.  

Høgskoler som blir overtatt av universiteter kan se en økning i forskningstid hvis de nye institusjonene klarer å rydde plass i sine budsjetter til det. Det krever i så fall enten økte inntekter, reduserte utgifter, omdisponering av forskningstid (for eksempel etter resultater), eller omdisponering av arbeidstid (for eksempel ved å redusere tid brukt på undervisning).  Men hva skjer med de nye universitetene, eller de store gjenværende høgskolene (som nok snart blir universitet)?  I mine øyne vil strukturendringene tydeliggjøre et behov for en radikal endring av finansieringsmodellen til Kunnskapsdepartementet for sektoren.

(Jeg forstår ikke hvorfor Dueland prøver å argumentere mot at UF-ansatte på HiOA har 25 prosent forskningstid, jeg er tross alt forskningsdirektør ved institusjonen og burde vite dette.)

2: Universitets- og høgskoleinndelingen blir meningsløs

Høgskolene blir mer og mer forskningsaktive. Som et eksempel fra egen institusjon på at ting endrer seg raskt ser jeg at HiOA har hatt en 800 prosent økning i antall EU-søknader fra ett år til et annet.   Selvfølgelig er ikke en søknad det samme som et tilslag, det vet jo alle.  Men jeg inviterer alle til å ta del i vår glede, om ikke annet enn så på nasjonens vegne, over at høgskolene er i så sterk utvikling. Høgskolen i Gjøvik, for eksempel, har høyere EU-tildeling per ansatt enn NTNU.

For meg er det meningsløst at Høgskolen i Nesna får universitetsstatus mens HiOA med seks PhD-programmer, 30 masterprogrammer, 2 000 ansatte og 67 forskningsgrupper ikke skal få det.  Så får andre si at det er meningsløst at Den norske eurytmihøyskolen skal bli universitet.   Men med den situasjonen vi får etter strukturendringene må vi gjøre noe med universitetsakkrediteringene.

(Et lite sidespor her er at Dueland skriver «At Irgens som rektorkandidat heller ikke nevner den mest vesentlige forskjellen mellom høyskolene og de gamle universitetene: forskjellen mellom den frie breddeforskningen og den spissede oppdragsforskningen, er vanskelig å forstå».  Dueland tar nok feil her også.  Forskningen ved høgskolene er i stor grad ikke oppdragsfinansiert, men egen- eller bidragsfinansiert).

Så hva er den viktigste forskjellen imellom universitetene og høgskolene?  Begge har både disiplinfag og profesjonsfag. Universitetene driver med mye anvendt forskning i tillegg til sin mer grunnleggende forskning.  Kanskje den viktigste forskjellen er at de gamle universitetene er så mye bedre finansiert?

3: Det er gode grunner til å gi flere høgskoler universitetsstatus

Det er i dag bred enighet om at både høgskoler og nye universiteter tilfører samfunnet verdifull forskning.  Universitetsstatus gir større autonomi; man kan i større grad styre sin egen butikk, utvikle sine studieprogrammer, rendyrke en egenart og selge seg inn i internasjonale konsortier.     Universitetsstatus og styrket forskningsaktivitet for flere institusjoner vil øke forskningsvolumet i Norge, og bidra til at Norge henter flere forskningsmidler fra EU.  Dette er bra for nasjonen.

(Dueland spør, «hvis de allerede gjør det», med referanse til at både høgskoler og nye universiteter tilfører samfunnet verdifull forskning, «hvor er det da Irgens vil»?  Jeg tror ikke det er så vanskelig å forstå.  Jeg vi at flere høgskoler skal ha universitetsstatus og jeg vil ha økt forskningsaktivitet i sektoren.)

4: Høgskolene er forskningseffektive

Mange høgskoler gir mer forskningsproduksjon per krone enn universitetene, som jeg viste i kronikken min.  Men dette er ikke noe nytt, det var en av konklusjonene i Fagerbergutvalgets rapport, se for eksempel figur 2.9 i rapporten. 

(Dessverre hadde betegnelsen på y-aksen i artikkelen min falt ut.  Der skulle det stått «Publikasjonspoeng per millioner kroner til FOU».  Kostnadene er i følge NIFU og publiseringspoengene er i følge DBH (Database for høgre utdanning), med andre ord offentlige data.)

5: Høgskolenes vei mot å bli universitet har møtt politisk friksjon

Dette er vel ikke en overraskelse for noen.   Javisst er kravene til å bli universitet objektive og klare.   Men de har endret seg etterhvert som både universitetene og høgskolene har utviklet seg.  Og i onsdagens melding ser vi nok en gang at dette skjer.  Universitetskravene blir nok en gang skjerpet, de er bevegelige mål.   

Det nye kravet som statsråden annonserte i dag, at man skal produsere fem studenter i året på to av programmene, er i realiteten en økning av kravet til antallet PhD-studenter på disse programmene, fra 15 til nærmere 20.   

Dette er ikke krav til kvalitet, det er krav til kvantitet.  Man kan ha et internasjonalt anerkjent, kjempesterkt høykvalitetsprogram med ti studenter, og gjerne med fem studenter.  Dette er et krav som fører til redusert variasjon i sektoren og mindre vilje i mindre institusjoner til å spisse seg.  Smale fag skal ikke lenger ha egne PhD-programmer, de skal bli en del av større programmer.  Men det gjør det vanskeligere for institusjonene å opprettholde et annet universitetskrav, nemlig at det skal være minst fire PhD-programmer.

Skjerpingen av kravene gjør det også dyrere å bli universitet og tydeliggjør at det  er den skjeve finansieringen som er den viktigste grunnen til at ikke flere høgskoler har skaffet seg universitetstittelen.  Hver gang det kommer en skjerpelse, øker kostnaden for å nå kravene.  Høgskolene og de nye universitetene har en elendig basisfinansiering sammenliknet med de gamle universitetene. Det er en konsekvens av finansieringsmodellen, som de gamle universitetene ønsker å beholde. 

(Dueland sier at det er HiOAs egen skyld at institusjonen ikke er et universitet i dag, men så enkelt er det selvfølgelig ikke. )

6: Vi bør bruke bedre indikatorer

Vi måler institusjonene ofte på måter som ikke passer en god del av høgskolenes oppgaver og aktiviteter.  For eksempel, hvis vi skal vurdere institusjonenes evne til å forske for pengene de får tildelt, bør vi ikke dele publikasjonspoeng på antall UF-stillinger, men heller antall forskningsårsverk.  

(Dueland argumenterer mot dette ved å si at jeg tar feil når jeg sier at høgskolene har 25 prosent forskningstid og universitetene har 50 prosent forskningstid. Javisst, dette er omtrentlige tall, som er brukt for å illustrere.   Men det er opplagt uvesentlig for argumentet mitt hva tallene egentlig er.  Man bør selvfølgelig dele på forskningsårsverk uansett, ja selv om det var høgskolene som hadde mest forskningstid.)

7: Universitetsstatus gir ikke bedre finansiering

Det å få universitetstittelen koster ikke Kunnskapsdepartementet noe.  Det er ikke politisk vilje i Norge til å gi økte bevilgninger sammen med universitetstittelen.   Enkelte motstandere av å gi flere institusjoner universitetsstatus har ikke fått dette med seg, og argumenterer mot universitetsambisjonene med at Norge ikke har råd til flere universiteter. 

(Dueland skriver: «Dersom HiOA skal bli universitet med samme strukturelle forutsetninger som naboen, UiO, må det penger på bordet. Det koster enorme summer dersom forskningstiden på alle høyskolene skal opp fra 25 til 50 prosent.»    Jeg har nok ikke sagt at HiOA skal ha de samme strukturelle forutsetningene som UiO uten at UiO skal få endret sine.)

8:  En større andel av finansieringen bør være resultatorientert

Det nye sektorlandskapet er svært forskjellig fra kartet.   Strukturmeldingen gjør det helt nødvendig å se nøyere på finansieringsmodellen. 

Jeg skrev en annen artikkel i Khrono som diskuterer finansieringsmodellen, En studie i å skyte seg selv i foten, og der argumenterer jeg for at vi bør redusere basiskomponenten i institusjonenes grunnfinansiering.  Grunnen er at det er kontraproduktivt at hele 70 prosent av finansieringen skal være frosset uansett hvor godt eller dårlig du  gjør det.  Over noen år skaper det store utfordringer.  Vi ser det for eksempel når høgskolene ekspanderer kraftig, både på undervisnings- og forskningssiden, men essensielt har den samme finansieringen som for femten år siden.   

Vi bør finansiere etter eminens, potensiale og samfunnsmessig viktighet, ikke etter hvilken klubb du tilhører.  Åpner vi for konkurranse om en større del av bevilgningene vil vi oppå dette.

(Dueland skriver imidlertid at en redistribuering av midler i sektoren vil «koste oss et fritt og selvstendig akademia».  Jeg forstår vel egentlig ikke hva som menes med det.)

9: Forskningsfinansieringen er ikke et nullsumspill

Det er ikke nødvendigvis slik at om en høgskole skaffer seg økte forskningsinnteker, vil noen andre få mindre.  Når de ulike institusjonene styrker sine forskningsmuskler, vil de hente mer midler fra EU og andre internasjonale kilder, og de vil bli mer ettertraktede samarbeidspartnere for norsk arbeidsliv.   Dette vil igjen bidra til styrking av Norges posisjon som en kunnskapsøkonomi, som igjen vil styrke universitetene og høgskolene.  Markedet er altså ikke statisk.

10: Diskusjonen om høgskolenes utvikling og status er legitim

Kjære Sindre, vi er uenige.  Og jeg mener du har fått en del fakta feil. Men både du, jeg og leserne lærer igjennom dialog. 

Men jeg forstår ikke hvorfor du er så sint,  hvorfor du så til de grader går av skaftet i din kronikk. Diskusjonen om høgskolenes utvikling og status er legitim, og partene i diskusjonen bør behandle hverandre med respekt. 

 

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS