Fjerne forskjellene mellom høyskole og universitet?

Forskningsdirektør - og rektorkandidat - Morten Irgens’ innlegg i Khrono 16. mars, Du får ikke tannkremen tilbake på tuben er basert på tvilsomme slutninger. Men det er kanskje ikke så rart, Irgens er jo ikke lenger forsker.

Som rektorkandidat ved HiOA mener Irgens det er på tide å utradere forskjellene mellom høyskoler og universitet. Kanskje har han rett i det. Kanskje tar han helt feil. Jeg mener han er på vidden, uten kart og kompass.

Kartmangelen til Irgens er hans manglende kunnskaper. Eller i det minste hans manglende evne til å vise at han har kunnskap. For det første antar Irgens at forskningstiden ved universitetene er på 50 prosent og ved høyskolene på 25 prosent. Halvparten av Irgens fremstilling og argumentasjon bygger på denne antakelsen. Forskerforbundets tillitsvalgtsundersøkelse om fordeling av FoU tid, publisert i skriftserien 1/2012, slår beina under denne påstanden. De gamle universitetene har riktignok 50 prosent FoU-tid, men ikke de nye. Samtidig fremgår det av undersøkelsen til Forskerforbundet at HiO hadde en fordeling av FoU-tid mellom 30-50 prosent. HiAk mellom 10-30 prosent. I resten av sektoren varierer det også mellom 10-50 prosent, både blant høyskolene og de nye universitetene. Selv om Irgens lager fine grafer for å vise hva han mener, har de liten verdi når Irgens - i motsetning til det vitenskapelige akademia - bygger dem på antakelser uten empirisk backing.

For det andre drar Irgens vage paralleller mellom forskningspoeng og penger. Irgens viser i innlegget til at HiOA og UiA gir mest forskningspoeng for pengene. Men hva mener Irgens med «penger»? Å bare si penger vitner om laber forståelse for den akademiske argumentasjon. Det er ingen forklaring, ingen bakgrunn, ingen sammenheng. Skal det være interessant å se på sammenhengen må det være forskningspoeng / antall forskningskroner - som Irgens selv sier i siste avsnitt må vi «bruke riktig tall i nevneren».

For det tredje påstår Irgens at årsaken til at ikke flere institusjoner er akkreditert som universitet er motvilje fra universitetene. Det er en merkelig påstand. Riktignok er det ingen med snev av gangsyn som tror det er med glede UiO og UiB ser på fremveksten av nye universitetet i Norge. Men å gi universitetene skylden for at HiOA ikke selv har blitt universitet blir å dra det for langt. Kravene er objektive og klare - de fremgår av forskrift om kvalitet i høyere utdanning § 3-3. Det er NOKUT som bestemmer, ikke UiO og UiB.

Irgens viser til at HiOA sender inn flere søknader om støtte til internasjonale prosjekter nå enn før. En økning fra 3 til 27 søknader på tre år. Det betyr ingenting for forskningskvaliteten hvor mange søknader Irgens som forskningsdirektør har sendt inn om internasjonale forskningsmidler. Like lite som det betyr noe hvor mange ganger en student har søkt opptak til medisinstudiet. Det er tilsagn som er vesentlig. Og når Irgens ikke er villig til å nevne hvor mange tilsagn HiOA har fått, er det kanskje en grunn til det?

Det er også klart at Irgens har lagt kompasset på hyllen. Han går etter stjernene. Kanskje er det derfor han bare ser skyggene i landskapet. Vil Irgens radere alle skillelinjer i sektoren? Skal Den norske eurytmihøyskolen og Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling også bli universitet, med de samme fullmakter som UiO? Det er ihvertfall det han sier, i siste avsnitt.

Irgens ser heller aldri på universitetene slik de er. Han tar ikke inn over seg at NTNU annekterer tre høyskoler uten å gi de ansatte der mer forskningstid - det motsatte av UiTs anneksjonsstrategi i nordområdene. Det er visst heller ikke interessant at hverken UiS eller UiA, ifølge tallene fra forskerforbundet, kan skilte med like mye forskningstid per ansatt som UiO og UiB. Når Irgens i tredje siste avsnitt skriver om behovet for økt forskning - eller mindre undervisning, som det betyr for studentene - er det misvisende når han tidligere har lagt til grunn at alle universitetene har 50 % forskningstid. Da navigerer han mot et universitet uten egentlig å vite hva det betyr.

At Irgens som rektorkandidat heller ikke nevner den mest vesentlige forskjellen mellom høyskolene og de gamle universitetene: forskjellen mellom den frie breddeforskningen og den spissede oppdragsforskningen, er vanskelig å forstå. Når han sammenligner publikasjonspoeng på vidt forskjellige institusjoner uten å i det hele tatt vurdere at enkelte forskningsdisipliner i sin egenhet bruker veldig lang tid på selve forskningen, mens antall publikasjoner totalt sett blir ganske få, vitner det om uvitenhet. Og det er ingen tvil om hvilke institusjoner som gjester disse disiplinene, det er de gamle universitetene. Da blir det for enkelt å bare dele publikasjonspoeng på «penger»

På ett punkt må Irgens ha skryt for å ta elefanten på snabelen. Han skriver at «sektoren i dag er ikke todelt, den er et kontinuum, med store og små aktører med ulik profil, ulik egenart og ulik forskningsorientering».  Da virker det som Irgens mener at siden alle er ulike skal alle behandles likt. Det er en besnærende tanke. For det stemmer jo, sektoren er helt annerledes i dag enn den var for bare tyve år siden. De 26 statlige høyskolene av 1994 er virkelig blitt forskningsinstitusjoner man ikke skal kimse av. Og det er plett umulig å behandle alle ulikt. Noen av de tidligere høyskolene er endatil blitt akkreditert som universitet. Både nye universitet og gamle høyskoler tilfører samfunnet verdifull anvendbar forskning og profesjonsforskning. Det kan vi ikke skyve under en stol. Men hvis de allerede gjør det, hvor er det da Irgens vil?

Irgens berører heller ikke finansieringen av institusjonene. Dersom HiOA skal bli universitet med samme strukturelle forutsetninger som naboen, UiO, må det penger på bordet. Det koster enorme summer dersom forskningstiden på alle høyskolene skal opp fra 25 til 50 prosent. Da må man også ansette langt flere førsteamanuenser og professorer - med mindre Irgens mener det skal kuttes i utdanningen. Disse pengene kommer neppe som nye tilskudd til sektoren, de må hentes internt. Den beste måten å få mer forskning uten å øke rammetildelingene skriver Irgens at HiOA allerede utnytter; HiOA søker om stadig større andel av internasjonale forskningsmidler.

Det Irgens ikke nevner med det ord er at et HiOA med samme strukturelle forutsetninger som UiO ikke medfører mer forskning i Norge, det betyr redistribuering av midler som allerede går til forskning ett sted; altså mindre forskning på de gamle universitetene. Mindre av den frie breddeforskningen og mer av den definerte oppdragsforskningen. Mulig det er det han ønsker, men det vil isåfall koste oss et fritt og selvstendig akademia.