Henge med midt i arbeidslivet: Kurs, erfaringskort eller samarbeid?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg har ikke forsket på seniorpolitiske problemstillinger i det akademiske arbeidslivet, men jeg har noen tanker, erfaringer og anekdoter som forsker og professor midt i 50-årene som jeg vil dele med dere. 

Hva kan man gjøre for å henge med? Gå over i ledelse er en mulighet, selvfølgelig. Men hvis man vil henge med i fronten på metoder i forskning, undervisning og formidling, hva skal man gjøre? Ta nye kurs, satse på erfaring og gammel lærdom eller samarbeide med andre (yngre) krefter?

Jada, vi kan gå på kurs, endre oss reelt og lære nye ting, men blir det ikke fort slik at vi faller tilbake til vante personlige og faglige spor?

Omtrent som når du har gått på lederkurs. Hvor lang tid går det før du er deg selv og slik du alltid har gjort ledelse?

Eller etter at du har prøvd å lære og sette deg inn i nye metoder og programvare. Hvor raskt er du ikke tilbake til de trygge verktøyene, metodene og programmene du lærte i studietiden eller formative perioder i arbeidslivet?

Jeg har deltatt på noen sommerskoler for å lære nye statistiske metoder da jeg var i tidlig 40-årene. Dette var paneldatametoder i Wien og kausalmetoder i Padova. Begge gangene var jeg en av de eldste. De fleste andre deltakere var yngre ph.d.-studenter eller postdoktorer.

pensjonistene

Mistet plassen på universitetet da han ble 70 — siteres som aldri før

Jeg tenkte da at andre i 40- og 50- og 60-årene burde gå på slike kurs. Ikke bare undervise på slike kurs. Nå 10 år senere er jeg ikke like gira.

Noen av de nyere og mer avanserte metodene og data jeg lærte, har jeg benyttet senere, men i hovedsak har jeg falt tilbake til metoder jeg lærte på studiet som hovedfagsstudent og doktorgradsstudent. Hva er galt med tverrsnittsdata og lineær eller logistisk regresjon, liksom?

Hvor lett er det ikke også å dra erfaringskortet når man er midt eller seint i arbeidslivet snarere enn å lære noe nytt (og noen ganger bedre) på kurs og endre deg reelt som forsker og eller leder?

Kroppen og hodet sier dra erfaringskortet, fremfor å utøve det nye du har lært eller gå på nye kurs eller ta såkalt etter- og videreutdanning. Når skjer det? I begynnelsen av 50-årene? Kanskje litt før?

Det slår meg i dag at veldig få kolleger i 50- og 60-årene nevnte noe om disse problemstillingene da jeg var i 20-, 30- og 40-årene. Altså at kropp og hode virker litt saktere og er litt mer sliten.

Ofte vektla de heller lang erfaring og at eldre i arbeidslivet har mye å bidra med. Og ja da, det har de, og alt tyder på at såkalt eldre i arbeidslivet har fått og vil få bedre og bedre helse og kognitive funksjoner fremover.

Men hvorfor late som at ingenting er endret siden de var yngre og at de er like skarpe som da de var yngre? Kanskje noen få individer er skarpere når de er 70 år og må gå av med pensjon enn da de var 30? Jeg vet ikke. Noe jeg allerede vet, er at det blir ikke meg.

Alt tyder likevel på at de fleste akademikere var mest geniale og innovative som unge, for eksempel mottagere av nobelpriser: Disse får ofte prisene for arbeid de gjorde tidlig i karrieren selv om alderen når de har mottatt prisene har økt. Men dette skyldes trolig at det har blitt flere forskere over tid.

For akademikeren midt og seint i arbeidslivet kan også satse på samarbeid - eller selvfølgelig en kombinasjon av kurs og å satse på erfaring og gammel studielærdom. 

Jeg foretrekker å stole på egen utdanning og erfaring, innrømmer (slik jeg gjør her) at det noen ganger og oftere med økende alder kan butte imot helsemessig og kognitivt, men at jeg fortsatt ønsker å lære gjennom samarbeid med nye, andre og yngre krefter internt, nasjonalt og internasjonalt.

STORBRITANNIA

Cambridge fortsetter med tvungen pensjon, men øker pensjonsalderen til 69 år