Velger seg feil fiende i sykepleiekritikk

3. februar går sykepleierstudent Lars Mørch Aaen ut i Khrono med kritikk av sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), og sier «studiet dreier seg voldsomt mye om etikk og hvordan skrive oppgaver». Han påpeker at studentene etterlyser bedre undervisning og veiledning, og at fokuset på forskning og teori går på bekostning av det å tenke og arbeide som en sykepleier.

Senere har kritikken tiltatt, og i Aftenposten 17.02 går sykepleierstudent Cahtrine Krøger ut med samme budskap, der manglende praksiserfaring og øving på praktiske prosedyrer legitimerer et angrep på oppgaveskriving og grunnleggende forskningskompetanse.

Aaen har rett i at undervisning og veiledningen er for dårlig. Dette er ankepunktet til studenter uansett fag, og i følge NOKUTs studiebarometer skårer sykepleierutdanningen til HiOA campus Pilestredet under gjennomsnittet på samtlige indekser, dersom en sammenlikner med alle landets sykepleieutdanninger.

Det er åpenbart et problem for sykepleierutdanningen at den prøver å lære studentene et svært bredt felt på kort tid. En kunne diskutert om en treårig bachelorutdanning er tilstrekkelig for å skulle kvalifisere kandidaten til alt det en sykepleier skal kunne. Alternativer inkluderer fireårige utdanningsløp, som praktiseres blant annet i læreryrket og i noen sykepleierutdanninger i USA. En modell der man sertifiserer seg trinnvis etter å ha gått inn i yrkeslivet kan også tenkes. Dette er ikke tema for debattinnlegget.

Instituttleder ved institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid ved HiOA, Unni Hembre, tiltrer i debatten i Khrono 12. februar og viser til at det ligger akademisk teori og forskning bak praktiske ferdigheter. Nettopp dette er et sentralt poeng som virker forbigått i kritikken av manglende praksisdreining av studiene. Sykepleiere må ha kontakt med praksisfeltet, og få veiledning under lære av praktiske ferdigheter og godt håndlag .

Men der hvem som helst kan lære seg å stikke en sprøyte på riktig måte skal sykepleiere ha et forhold til «kunnskapen bak kunnskapen», altså forskningsresultater. Hvis ikke står man i fare for å ende opp som praktiske klinikere som ikke klarer å oppdatere seg faglig. Da er ikke lenger sykepleierutdanningen høyere utdanning. Det er ingen tjent med, heller ikke pasientene.

Det viktige resultatet av oppgaveskriving er ikke oppgaven selv, men studentens ervervelse av evner til å finne fram i, tolke og anvende forskning til reelle problemstillinger. Til å bli kritiske. Teoretisk kunnskap om etikk og evne til å endre praksis avhengig av utvikling i forsknings- og innovasjonsmiljøene er helt nødvendig når sykepleierne i fremtiden skal bli klinikere som skal jobbe side om side med nye maskiner. For de kommer.   

At man er aldri er ferdig utlært betyr mer enn at man stadig blir følelsesmessig utfordret i etiske dilemmaer og situasjoner man kommer opp i. Det betyr også at man skal kunne bruke verktøy og kunnskap rundt seg til å løse oppgaver på nye måter enn før.

Over halvparten (90 studiepoeng) av sykepleierutdanningen foregår i praksisfeltet. Det kommer i tillegg til klinisk ferdighetstrening. Vi kan gjerne snakke om prioritering i sykepleierutdanningen. Teoretisk kunnskap om etikk, samt kompetanse til å lete frem og forstå forskning, er imidlertid nødvendige komponenter i en utdanning til et yrke som trolig står overfor store endringer i fremtidens helsevesen.

Dersom forskningen og «voldsomt mye om etikk» er for mye for Aaen og Krøger – kanskje det er helsefagsarbeidere de skulle blitt?