Sykepleiernes praksis baserer seg på teori

1. årsstudent i sykepleie, Cathrine Krøger, kommer i Khrono 18. februar med en ramsalt kritikk av studiet hun har begynt på. Det ønsker jeg som ny instituttleder velkommen. Det er viktig at vi har en åpen og god debatt om hvordan vi utdanner dyktige sykepleiere her i landet.

Sykepleiestudiet er til tider tøft, og det krever en stor grad av motivasjon og egeninnsats for å fullføre studiene. Det er bra, for slik er det også for ferdigutdannede sykepleiere. Sykepleiere skal kunne utøve avansert behandling og pleie overfor svært syke pasienter, de har ansvar for sine pasienters liv og helse. Det krever beslutningskompetanse, faglig kunnskap og stor egeninnsats.

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har cirka 2200 sykepleiestudenter på tre ulike campus, Sandvika, Kjeller og Pilestredet. Grunnlaget for hva studentene skal lære hos oss er nedfelt både i nasjonale rammeplaner og internasjonale avtaler Norge er forpliktet av.

Vi som jobber ved Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus har en todelt oppgave. Vi skal legge til rette for at studentene våre tilegner seg kunnskapen de behøver som sykepleiere og vi har et ansvar for å kvalitetssikre at de som blir uteksaminert herfra har den kompetansen som samfunnet krever. Våre studenter skal kunne arbeide både i Norge, i land tilsluttet EU, samt EFTA-landene.

For å utøve god sykepleie må man lese, forstå og anvende teori og forskning i praksis. Bak alle sykepleieprosedyrer ligger det akademisk teori og forskning. Vi ved instituttet må sørge for å formidle denne sammenhengen til våre studenter.

Språk er viktig, språk gir makt. Sykepleiere skal beherske en fagterminologi for spesifikt å kunne beskrive prosedyrer og tiltak i sykepleie. Fagterminologi er også et hjelpemiddel i kommunikasjon med annet helsepersonell. Kunnskap om kommunikasjon slik at språket tilpasses ulike brukergrupper er det også forventet at sykepleiere tilegner seg.

I år starter vi en revidering av programplanen for bachelorutdanningen i sykepleie. Vi har allerede en god del informasjon om hva som er bra og hva som må forbedres. Likevel ønsker vi mange innspill i dette arbeidet, fra studenter, ansatte, ulike helseorganisasjoner og pasientgrupper. Krøgers innspill vil selvsagt også bli tatt med i arbeidet.

Krøger og jeg er nok uenige i vurderingen av behovet for masterkompetanse i sykepleie. I en raskt skiftende og krevende helsesektor hvor sykepleiernes bidrag og oppgaver utvides, er høy kompetanse helt nødvendig. Vi har behov for flere sykepleier med både master og doktorgrad. Kunnskapen som forskningen genererer må formidles til studenter og sykepleiere i praksis, det bidrar til kontinuerlig forbedring av faget, bedre pasientsikkerhet og en kunnskapsbasert praksis. Helsemyndigheter og pasienter forventer dette fra oss.

Imidlertid vil dyktige løsningsorienterte sykepleiere med analytiske evner og god skriftlig formidlingsevne, som Krøger åpenbart har, bli ettertraktet fremover. Jeg ønsker henne lykke til videre i hennes utdanning. Sykepleiefaget er ikke bare et «ærlig arbeid», det er også et krevende, men utrolig givende yrke.