Har våre klimaforskere fortalt oss alt vi trenger å vite?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Politikere må tenke føre-var når det gjelder klima. Det er en type helhetstenking de tyr til når vi står over for farer vi ikke vet nok om dem. Forskere skal imidlertid ikke tenke føre-var. De skal legge alle kortene på bordet til politikerne. Det skal blottlegge forskningen – få frem styrker og svakheter.

Forskerne skal derfor være på den skeptiske/kritiske siden – de skal i alle fall ikke overdrive hvor sikre de er. Vi kan nemlig ikke redusere på kravene som stilles til kunnskap fordi konsekvensene av å ikke vite kan være alvorlige. Forskningen kan nemlig leve med at det tas feil politiske beslutninger når ingen visste bedre, men den tåler ikke så godt at det tas feil beslutninger fordi forskerne trodde de visste.

Problemene knyttet til det å modellere klima, er beskrevet i fagrapporten til IPPC, men våre hjemlige klimaforskere har, som jeg skal vise, ikke fortalt oss nok om dem og heller lagt vekt på hvor gode/troverdig klimamodellene er.

I en kronikk i Aftenposten 27. 08.2015 hevdet til eksempel klimaforskeren Bjørn Samset at klimavitenskapen er til å stole på fordi den bygger på den naturvitenskaplige metoden og naturlovene, mens klimaforskeren Rasmus Benestad mener at «Nå er kunnskapen om global oppvarming omtrent like etablert som kunnskapen om tyngdekraften». Og i et lengre essay, ment for menigmann, skriver Benestad med henvisning til klimamodellene at man har foretatt visse forenklinger, men ikke mer enn at «svarene er troverdige» (Hvordan er klimamodellene skrudd sammen?).

Dette er et annet buskap enn det IPCC-forskerne kom allerede for snart 20 år siden da de skrev at «I forskning på og modellering av klimaet, bør vi være oppmerksomme på at vi har å gjøre med et kaotisk, ikke-lineært koblet system, og at langtids forutsigelser av fremtidige klimatilstander ikke er mulig.» (Climate Change 2001: Synthesis Report, s. 774).

Dette er prinsipielle grunner til at det var - og er - slik. En av dem er at naturlovene inngår i Navier-Stokes-likningene (som brukes til å beskrive atmosfærens og havets bevegelser). Det er imponerende fysikk, men likningene er et «maretitt» for matematikerne. De kan ikke løses analytisk - kun numerisk og kun på en tilnærmet måte.

Det er imidlertid også noen faglige problemer. Ifølge klimaforskeren Judith Curry er det noen «viktige prosesser» i modellene som «ikke er basert på noen fysiske lover» (Climate Models for Layman, 2017). Derfor har de måttet finne på noe. Det svekker klimamodellene.

Vår hjemlig klimaforskere forvarer klimamodellen ved å vise til at de, om enn på en grov måte, er i stand til å gjenskape klimaet på 1900-tallet. For folk flest kan det virke riktig og betryggende, men det er bare et minstekrav til datamodeller – ellers må modellene forkastes. Men til tross for at de har klart å kalibrere modellene, så kan altså en spesifikk modell ifølge IPCC-forskere ikke brukes til å si noe kvantitativt om fremtiden. De har nok forsøkt å løse det problemet ved å vise til gjennomsnittet av alle modellene, men det har de kommet frem til via en metodikk de vet ikke er kan være riktig.

Klimaforskerne har dessuten ingen kontroll på om de har kalibrerte modellene av fysisk riktige grunner (Curry, 2017) selv om de selvfølgelig gjør så godt de kan. Hver av modellene, det er over 100 av dem, er det man på fagspråket omtaler underbestemt noe som medfører at det er et uendelig antall måter å kalibrere på. Dessuten, har de ikke dokumentert hvordan de har kalibrert modellene – noe de selv opplyser om (AR5, 2013). Det er derfor ikke mulig for andre, heller ikke innenfor fagmiljøet, og kontellere/etterprøve kalibreringene. Det svekker den vitenskapelige verdien av modellene ytterligere.

Man kan derfor spørre seg hvordan det er mulig å komme med så forskjellige budskap om det samme? Kan vi ikke stole på forskere? Nobelprisvinner i fysikk Richard Feynman (1918-1988) har svart på det. Han var tydelig på at «forskere er ikke ærlige». Ikke slik å forstå at han beskyldte forskere for å drive med juks, men de var ikke var påpasselige nok med å tydeliggjøre hele situasjonen, dvs. de «gjør klar og presenterer all informasjonen som kreves for at andre (…) kan gjøre seg opp en mening.» (The Meaning of it All, 1998, s. 106).

IPCC-forskerne har imidlertid langt på vei levd opp til dette kravet i sine fagrapporter, men jeg kan ikke se at våre hjemlige klimaforskere har gjort det i sin kommunikasjon med oss. De har lagt alle opp på bordet. Våre hjemlige politikere ikke har derfor fått et riktig/objektivt risikobilde.

Ved å i tillegg fremstille klimaforskningens resultater som mer pålitelige og sannferdig enn det en nøye lesning og analyse av fagrapportene til IPPC tilsier, fratar våre hjemlige klimaforskere politikerne muligheten til og på et selvstendig grunnlag foreta en helhetlig føre-var vurdering, dvs. å prioritere. Det betyr at klimaforskerne ikke har oppfylt samfunnskontraktene sin. På sikt vi det også kunne ramme forskningen – som har vært mitt hovedanliggende.