Har laget liste over forskningens sju skavanker for å unngå forskningsforakt

«Jeg skal drive med politikk og gjør det. Folk vet hva de får og kan selv vurdere om de er enig. Forskere skal ikke drive med politikk, men mange gjør det. Da vet ikke folk hva de får og kan ikke på samme måte vurdere om de er enig».

Dette skrev Frp-politiker Jon Helgheim på Twitter i oktober i fjor. «Det finnes ingen standarder for hva som er reell forskning og ikke», skrev han også.

Selvsagt ble det debatt.

Men har Helgheim litt rett?

Hvis vi reflekterer litt mer gjennom disse tingene håper jeg vi kan unngå at folk får vitenskapskvalme.

Hans Petter Kjæstad

Ikke tydelige nok?

Fake news. En debatt om no platforming, en undersøkelse som viser at forskningsetikken tidvis er under press. Og hvorfor er det slik? UiBs prorektor Margareth Hagen har tidligere sagt at vi lever i en tid der mange sår tvil om både forskning og kunnskap, og der medievirkeligheten er helt annerledes enn for noen år siden.

— For å forstå hva kunnskapsfornektelse er, må vi som universitet være i dialog med samfunnet rundt. Vi må være selvreflekterende, og vi må gjøre et tydelig forsøk på å forstå. Kanskje er ikke vi i akademia tydelig nok i vår formidling, sa Hagen.

Som et svar på dette har Universitetet i Bergen laget sin egen formidlingsserie der temaene blant annet er tillit og mistillit til forskning. Dette er noe av det man er vitne til av forskningsnyheter i vår tid.

— Hvis forskerne mener de fortjener en ukritisk støtte fra politikere, har de virkelig misforstått, har Helgheim tidligere sagt til Forskerforum.

Nå har han igjen ytret seg om forskning.

«Det er langt mellom hver, men det finnes faktisk professorer som legger politisk korrekthet til side og i stedet trekker frem fakta og reelle funn innenfor samfunnsvitenskap. Kriminolog og aktivist ved Politihøgskolen, Nina Jon sitt forsøk på å bortforklare krimstatistikken som FrP la frem, blir her grundig imøtegått av professor Tor G. Jakobsen og førsteamanuensis Øyvind Eikrem. Det er en stor belastning å være en upolitisk og faktaorientert akademiker innenfor visse fagfelt. All ære til de som tør!»

Dette skrev Helgheim på Facebook etter at NTNU-forskerne Øyvind Eikrem og Tor Georg Jakobsen skrev en kronikk i VG. Også en annen Frp-politiker, Sylvi Listhaug, hyllet forskerne. Også hun på Facebook.

«Stor honnør til professor Tor G. Jakobsen og førsteamanuensis Øyvind Eikrem ved NTNU! Det koster å ta til motmæle mot politisk korrekte «sannheter». Vi kan ikke stole blindt på kriminologer og sosionomer som fremstår mer som politikere enn forskere! Enig?»

Små, tørre biter

— Det kunne vært en god start om forskningsmiljøet selv begynte å rydde opp. De burde tatt initiativ, med et snev av ydmykhet, til å se på at det kan være en grunn til at politikere kritiserer, sa Helgheim i samme intervju med Forskerforum, fra tidlig i januar.

Nå kommer altså Kjæstad med noen råd. Han presiserer at han synes Helgheims utspill fra i fjor høst var litt slurvete, men at det gir en anledning til selvrefleksjon.

— Han har en oppriktig oppfatning. Da må vi gå i oss selv og se på hvordan han har havnet på det standpunktet. Hvis vi reflekterer litt mer over disse tingene håper jeg vi kan unngå at folk får vitenskapskvalme, sier Kjæstad.

Han viser i Forskerforum blant annet til hvordan forskningsresultater blir formidlet og oppfattet, og eksemplifiserer med at noe i ett tiår kan være sett på som sunt – så blir det usunt.

— Da hører du folk si sånt som «nei, nå begynner de igjen og sier at egg er farlig». Veldig mange har problemer med å håndtere at man stadig får ulike studier som viser det ene eller det andre, og til slutt gidder ikke folk å høre på det. Men sånn er forskningen. Man kan gjøre alt riktig og likevel må man forandre mening. Det syns mange er veldig rart, sier Kjæstad til Forskerforum.

Han sier noe av det samme som Anders Gjedde, den danske instituttlederen som fikk hele Penkowa-saken i fanget: Det handler om finansiering og styring.

— De som finansierer forskningen har en slags tro på at forskningsmiljøene må være banebrytende og finne ut masse nye ting som skal drive samfunnet fremover. Samtidig vil vi forskere gjerne strekke oss etter det ønsket, og så tør vi ikke alltid å si at det ikke er så lett å levere slike resultater på bestilling. Vi prøver å etterkomme presset om å levere noe saftig, men forskning er ikke sånn. Forskningen går hit og dit i små, tørre biter, sier Kjæstad.

Skavankene

I et debattinnlegg i Forskerforum lister førsteamanuensen opp sju skavanker, som han mener kan bidra til at vitenskapsskeptikere av og til treffer innertier.

1) Bærplukkeri. Hva er riktig og passelig utvalg av publiserte forskningsresultater når man vil dokumentere status på et vitenskapelig område? Foretar man et utvalg slik at det harmonerer med de standpunktene man måtte ha? Dette er bærplukkeri.

2) Formidleri. Formidling er vel og bra, men når det får preg av en konkurranse i å pådytte allmennheten informasjon den ikke har bedt om og heller ikke forstår, oppnår man å skape et inntrykk av forskningsvirksomhet som forvirrende og irrelevant, skriver Kjæstad.

3) Frihetsillusjoner. Alle prosjekter har en oppdragsgiver. Noen ganger er bindingen åpenbar, andre ganger mer skjult.

4) Nulljakt. Dersom man leter etter potensielt skadelige effekter av for eksempel nye legemidler, vil man stort sett finne noe – også der de egentlig ikke eksisterer.

5) Prematur eksaltasjon. Når forskere lager hypoteser på felt der det finnes lite forhåndskunnskap, er det større sjanse for at en større andel av hypotesene vil være uriktige. Nye og overraskende resultater på lite undersøkte felt bør altså taes med en klype salt.

6) Scientisme. Statistiske modeller mister mye av verdien når en mangler et rikt datagrunnlag og det en skal modellere, er kjent for å oppføre seg uforutsigbart. Forskere som forteller oss at «disse beregningene er de beste på området» uten å forstå at «best» ikke nødvendigvis er det samme som «bra nok», lider av scientisisme.

7) Teknokratiose. Den forsker som kommer med uttalelser som «det er vitenskapelig bevist at røyking er skadelig, derfor bør det forbys», lider av teknokratiose. Det første setningsleddet uttrykker en vitenskapelig sannhet, det andre en verdibasert meningsytring. Forskeren bør selvfølgelig delta i diskusjonen, men man må glemme følelsen av at ens verdier av en eller grunn skulle telle mer enn oljearbeider Bjellands eller gymnaslærer Pedersens.

Les også:

Eikrem om at UiO-dekan er invitert til rasismedebatt ved NTNU:«Skandaløst og særs lite kollegialt»

Ikke bare fremragende

— Vi er opptatt av å styrke posisjonen til forskning nettopp fordi den er under press fra så mange hold, også politisk. Vi er avhengig av at vi har tillit til forskningen, og av at det er aktører som hjelper til med å snakke forskningen opp i en tid der Trump snakker om «fake science».

Det sa Forskerforbundets leder Guro Lind etter Helgheims twitter-utsagn.

Kjæstad er opptatt av at man ikke skal gå inn i noe som egentlig bare er en lek med ord. Det mener han blir gjort for å rettferdiggjøre forskningens eksistens.

— Vi må kontrollere om igjen og om igjen om det vi har funnet faktisk stemmer. Det er det altfor lite rom for hvis alle skal være fremragende. Hvis alle er banebrytende, blir det bare en masse tomme baner. Poenget må jo være at folk skal gå etter i de sporene og sjekke og sementere at det banebrytende er trygt, sier han til Forskerforum.