OsloMet-rektor vil ta Gules systemkritikk på alvor

Førsteamanuensis Lars Gules avskjedsintervju i Khrono, der han tar et oppgjør med styringsmekanismene og utviklingen i akademia har vakt stor debatt og oppmerksomhet i sosiale medier.

Gule er frustrert over hvordan arbeidsforholdene har endret seg for fast vitenskapelig ansatte i Norge.

— Muligheten til å gjøre det vi synes er interessant, som er å undervise, veilede og forske, blir redusert i stor grad når vi skal være i møter, og det skal evalueres og rapporteres. Det skjer kontinuerlig. Det er deadlines, frister for vurderinger og revisjoner som noen ganger ikke engang gir mening, sa han i intervjuet.

Christen Krogh: Trist

Rektoren hans ved OsloMet, Christen Krogh, mener det er trist at 66-åringen velger å slutte før han må.

— Lars (Gule, red.mrk) kom med verdifulle bidrag til OsloMet — både i kraft av sin forskning og faglige virksomhet, og den posisjonen han har hatt i ulike debatter, basert på sin faglige kompetanse, sier Krogh til Khrono.

les også:

Gules farvel til akademia:— Det er mange som går på universitet som ikke har noe der å gjøre

Bør og kan gjøre noe med interne forhold

Krogh sier han er glad for at Gules kritikk først og fremst er en generell kritikk av akademia, og ikke bare av OsloMet.

— Når det gjelder systemkritikken skjønner jeg at mange opplever at de blir utsatt for ulike typer press. Dette er noe vi som institusjonsledere må ta på alvor og jobbe systematisk med. Det er en del av vårt samfunnsoppdrag å tilrettelegge for, og sørge for at våre ansatte kan gjennomføre oppgavene sine på en så god måte som mulig. Så hvis det er klare begrensninger her, må vi ta tak i det, sier han.

Samtidig minner han om at mye er styrt av ytre rammebetingelser, satt av Kunnskapsdepartementet.

— Det er ikke tvil om at det har kommet mye skarpere krav til rapportering eksternt de siste årene. Det får vi ikke gjort så mye med. Og det er noen ytre faktorer — som bevilgningsstørrelse som vi bare må forholde oss til. Men de interne forholdene kan vi som ledere prøve å gjøre noe med, sier han.

Whittaker: — Ikke helt med på den kritikken

Leder av Universitets- og høgskolerådet og rektor ved Universitetet i Agder (UiA), Sunniva Whittaker, er enig med Lars Gule i at det har blitt mer administrativt arbeid på de vitenskapelig ansatte.

— Kuttene som universitets- og høgskolesektoren har vært gjenstand for — og da særlige ABE-kuttene (avbyråkratiserings- og effektiviseringskutt red.mrk.) har ført til mindre administrativ støtte. Da er det lett for at man finner løsninger som kan påføre de vitenskapelig ansatte flere administrative oppgaver. De må gjerne finne ut av nye digitale løsninger og mye self service, sier hun.

— Så dette er først og fremst Kunnskapsdepartementet og politikerne sin skyld?

— At det er mindre penger å rutte med er jo deres fortjeneste. Det er klart vi har et visst handlingsrom internt, men...

— Hva tenker du på da for eksempel?

— På Universitetet i Agder for eksempel er vi i gang med å strømlinjeforme alle støttetjenestene til de vitenskapelig ansatte. Vi har gjennomgått hva forskerne bruker tiden sin på, og prøver å avlaste dem for oppgaver som kan gjøres på mer effektive måter.

— Tror du det er mindre mulighet til å fordype seg og være tenkende akademiker i dag enn for si 20 år siden?

— Man har jo fått ganske mange flere studenter. Det er klart at det er en faktor. Jeg tror vi kan bli flinkere til å koble studentene på forskning, sier hun.

— Lars Gule kritiserer «overutdanning» og akademisering av profesjonsfag. Han mener at enkelte ikke har noe på universitetet å gjøre. Hva tenker du om disse tingene?

— Jeg tenker at vi lever i et veldig komplekst kunnskapssamfunn, som krever høy grad av kunnskap. Det gjelder selvsagt også de viktige profesjonsfagene, som må bygge på oppdatert forskning. Jeg er ikke helt med på den kritikken, sier hun og fortsetter:

— Vi skal inn i en omstillingsfase i Norge, og vi lever stadig mer av kunnskap. Jo flere som kan bidra med å utvikle ny kunnskap, jo bedre. Norge ligger under både Sverige og Danmark hvis man ser på andelen ungdom som tar høyere utdanning, så dette er ikke noe særnorsk fenomen.

Må prøve å ikke være så samvittighetsfulle

Thorgeir Kolshus er professor ved OsloMets Institutt for sosialfag. Han syns Lars Gule tar opp flere viktige ting.

— Dette er jo hans personlige fortelling, som vi nok i ulik grad har opplevd alle sammen. Det er ikke den eneste fortellingen om livet ved akademiske institusjoner, men han setter fingeren på noe mange føler på, sier han.

Kolshus mener svært mange har internalisert noen faste ideer om hva som gir prestisje.

— Det leder oss litt vekk fra det vi kan aller best, som eksperter, sier han.

Kolshus er enig i at det oppleves som et visst jag etter å skaffe eksterne forskningsmidler, og påpeker at for mange fag innen humaniora og samfunnsvitenskap, gir det ikke nødvendigvis mening å søke på dette.

— Vi trenger ikke ti millioner for å få gjennomført forskningen vår. Lars Gule kan sette seg i en rettssal, eller få ti tusen i reisestipend for å snakke med ekstremismeprogrammet. Jeg kan reise til Stillehavet på feltarbeid. Det koster 40 000, alt inkludert. Fra vårt ståsted er det dermed rasjonelt å la være å søke eksterne midler. Sjansene er uansett så små for at vi får tilslag, sier han.

Kolshus mener uansett at dette er et eksempel på hvordan vi i akademia har begynt å måle, telle og veie det meste.

— Og det vi egentlig bør gjøre er å fordype oss enda mer, sier han.

Noen takler slik det har blitt, andre ikke. Thorgeir Kolshus tror de som ikke er så samvittighetsfulle, og klarer å sluntre litt unna kommer best ut av det.

— Noen vil slite seg helt ut, eller føle at hverdagen blir så oppstykket at det ikke er tid til å gjøre noe grundig. De som klarer seg best er nok gode til å ta en harelabb-praksis på tre, fire ting det er forventet at de skal gjøre. For det er egentlig bare mulig å konsentrere seg om to, tre ting, sier han.

En sånn en er han selv, forteller Kolshus.

— Jeg har nok vært god på å sno meg. Men i forbindelse med lønnsoppgjøret i fjor regnet jeg på hvor mange timer jeg brukte på forskningsformidling det foregående året. Svaret var 500 timer. De syns ikke i noe regnskap. Men jeg vil ha tid til å gjøre sånt, det er jo gøy. Det andre — som det ikke er mulig å sno seg unna kan lett oppleves meningsløst, og da gjennomføres det gjerne med lav motivasjon også.

Bør være obs på faresignaler

Førsteamanuensis i sosiologi ved NTNU, Arve Hjelseth, mener selv han er veldig privilegert, som vitenskapelig ansatt, men han mener det er viktig å være obs på faresignaler. Kritikken til Lars Gule er han stort sett enig i.

— Akademia har forandret seg veldig mye de siste 25 årene. Det har rett og slett blitt mer utfordrende hvis man vil bruke mesteparten av tiden sin på forskning og undervisning, sier han.

Hjelseth sier at det har blitt såpass mange rapporterings- og kontrollrutiner som man er pålagt å følge opp, at det tar veldig mye tid.

— Det generelle bildet er at det har blitt flere forstyrrelser i hverdagen, som gjør det tyngre å jobbe med det man egentlig skal. Det kommer stadig nye plattformer som skal være effektive — knyttet til digitale læringsplattformer, eller lønn, personalia, reiser og slikt. Så inngås det nye rammeavtaler. Gjerne akkurat når man har lært seg det gamle systemet. Manges strategi er å forsøke å unngå alt dette — så langt det lar seg gjøre, forteller Hjelseth.

— Og det er mulig?

— Ja, for oss gamlinger som føler oss trygge så. Vi har lettere for å se gjennom fingrene på en del enn de yngre og usikre. Samtidig er inntrykket mitt at det både er store variasjoner mellom universiteter og høgskoler og innad på institusjonene, sier han.

Selv har han det helt utmerket, sier Hjelseth.

— Det er mye som irriterer meg, men stort sett kan jeg ignorere det. Vi oppfordres for eksempel til å bruke reisebyrå for alle reiser. Jeg gir blaffen, sier han.

— At disse systemene og rapporteringsgreiene skal ta så mye tid virker litt merkelig. Kan det virkelig stemme?

— Ja, det er absurd.

— Hva tenker du om Lars Gules kritikk angående overutdanning og akademisering?

— Jeg tror han har rett, i all hovedsak. Overutdanning er jeg ikke sikker på. Det er aldri negativt å ha en mastergrad, selv om man skulle ende opp i en jobb hvor man ikke strengt tatt trenger den. Det er modnende og skaper refleksjon og utvikling hos ungdom. Jeg mener man har godt av å bruke tid på å studere, sier Hjelseth.

Faren av «akademisering» av profesjonsutdanninger, som sykepleie, tror han derimot vi bør ta på alvor.

— Lærerutdanningen, sykepleierutdanningen — de har nok blitt overakademiserte. Den praksisnære kunnskapen har rett og slett tapt. Nedbrytingen av skillet mellom universiteter og høgskoler kommer til å framstå som uheldig i et lengre perspektiv. Det er jeg ganske sikker på, sier han.

For det er ikke bare høgskolene som drømmer om å bli universiteter. Det skjer også en «høgskolifisering» av universitetene, mener Hjelseth — og det syns han ikke bare er positivt.