Han kom til Norge som forfulgt student. Nå håper han flere skal få muligheten

Brussel (Khrono): — Jeg fikk flere drapstrusler og ble utsatt for kidnappingsforsøk på campus.

Hector Ulloa stanser opp et øyeblikk.

— Det var på grunn av rollen min i studentbevegelsen, legger han til.

Situasjonen i hjemlandet Honduras ble uholdbar for den unge justudenten. For tre år siden, i 2018, pakket han ned og starten reisen mot Norge, til byen mellom de sju fjell, der han startet på en master i offentlig administrasjon ved Universitetet i Bergen.

Ulloa er en av 72 studenter som siden 2015 har mottatt stipend gjennom programmet Students at Risk. Tre år etter at han kom til Norge gjennom programmet er han nyvalgt leder av Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH), organisasjonen som allerede for ti år siden, sammen med Norsk Studentunion, tok initiativ for et program som gjorde at studenter som var utsatt på grunn av sitt politiske engasjement, kunne fullføre studiene ved et norsk universitet.

Hvert år, fra 2015-2019, har Norge tatt imot studenter gjennom ordningen, før covid-19 satte opptaket på pause i 2020. Siden starten i 2014 har programmet fått oppmerksomhet også utenfor Norge.

Når vi snakker med Ulloa over zoom har norske myndigheter nylig offentliggjort en allianse med Tyskland og Polen for å løfte programmet opp på europeisk nivå. I tillegg vedtok Den europeiske studentunionen (ESU) torsdag denne uka å gjøre Students at Risk til en strategisk prioritering de neste tre årene.

Ble talsperson for studentbevegelse

For Ulloa startet det et par år etter at han begynte som student i 2014, på Universidad Nacional Autónoma de Honduras, landets eneste offentlige universitet.

I 2016 ble han valg som nestleder i jusstudentenes organisasjon. Ulloa beskriver et land der det ulmet blant studentene, med økende motstand mot universitetsreformer og mangel på studentdemokrati.

Med reformene som bakteppe ble en rekke studenter utvist, med henvisning til karakterene.

— Løsningen for universitetsledelsen var å utvise dem, slik at de kun satt igjen med sterke studenter og kunne si at de hadde høy kvalitet på undervisningen. Siden vi bare har ett offentlig universitet ble disse studentene i praksis ekskludert fra høyere utdanning, det utløste mye misnøye og mobilisering, sier han.

Ulloa fikk en sentral posisjon i den gryende studentbevegelsen, når studentene mobiliserte mot reformene var det med den unge jusstudenten som talsperson. Han beskriver hvordan de streiket i flere måneder og hvordan de samlet underskrifter for å reise et lovforslag som skulle sikre studentdemokrati.

De lyktes. Loven ble vedtatt.

— Det er det eneste lovforslaget i landets historie som er fremmet av en folkebevegelse, sier han.

— Oi, jeg er en av de studentene

Mens de forberedte det første studentvalget kom drapstruslene og forsøket på kidnapping. Den forfulgt studentlederen ble nominert som kandidat til Students at Risk, og reiste som sagt til Bergen.

Da han gikk på sitt første møte i SAIH ante han ikke at de sto bak programmet som hadde ført han til vestlandet.

— Da de snakket om det på det første møtet utbrøt jeg «oi, jeg er en av de studentene».

I fjor ble han valgt til nestleder i SAIH, i juli tiltrådte han som leder for organisasjonen.

Flere land har vist interesse for programmet

Ulloa sier han er optimistisk når han ser mot fremtida for Students at Risk.

— Det skjer noen viktige ting som gir grunn til å være optimistisk, men det er mye arbeid skal til, det er et så spesifikt og lite program at det går under radaren på politikerne, sier han.

For det første ble det tidligere i år klart at prosjektet, som finansieres gjennom Utenriksdepartementet, blir videreført. Et forslag om å gjøre ordningen permanent ble imidlertid stemt ned på Stortinget og Ulloa understreker at de fortsatt vil jobbe for en mer forutsigbar finansiering, for å sikre at de kan konsentrere seg om å styrke ordningen, ikke bare sørge for at den overlever.

les også

Ber Søreide bla opp ekstra midler for utsatte studenter fra Myanmar etter kuppet

Det er også en annen grunn til at Ulloa er optimistisk på ordningens vegne, den har samtidig et dystert bakteppe.

— Siden programmet startet har ikke situasjonen bedret seg, i mange land er situasjonen blitt verre, sier han og viser til at flere andre land har vist interesse for programmet.

I tillegg til at både Tyskland og Polen har fått på plass ulike ordninger, jobbes det ifølge SAIH med det samme i blant annet Danmark, Finland og Sveits.

Jobber for koordinering fra EU

Divisjonsdirektør Harald Nybølet i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, som forvalter Scholars at Risk i Norge, peker på det samme bakteppet.

— Et av våre viktigste program er dessverre mer relevant enn noensinne, het det i en kommentar fra Nybølet i forbindelse med at de nylig presenterte en allianse med Tyskland og Polen for å få på plass en europeisk ordning.

Det er ikke tilfeldig at det er de tre landene som går sammen. I Tyskland er det nyopprettede Hilde Domin-programmet opprettet for å støtte forfulgte studenter, i Polen er det startet et program rettet mot forfulgte studenter fra Hviterussland.

Myndighetene i de tre landene har konkret rettet blikket mot Brussel og ber om en koordinering på EU-nivå. I et felles forslag, der de også streker opp en tidsplan for dette arbeidet, tar de også til orde for en finansiering fra EU.

les også

— De sa «vi døper deg i Sankt Aleksandr Lukasjenko og opprørspolitiets navn»

Det er ikke første gang det tas til orde for europeiske ordninger for utsatte studenter. Da den europeiske universitetsorganisasjonen EUA og studentunionen ESU for ett år siden kom med en felles uttalelse der de uttrykte «bekymring for grove brudd på demokratiske rettigheter og menneskerettigheter» i Hviterussland og fordømte «trusler om utvisning, avskjedigelse eller militær verneplikt rettet mot studenter og ansatte ved hviterussike universiteter», viste de til den norske Students at Risk-ordningen.

Michael Gaebel, som er leder for høyere utdanningspolitikk i EUA, viste overfor Khrono til at Polen og Romania hadde etablert nødordninger for studenter fra Hviterussland.

— Dette er ad hoc-ordninger, sa Gaebel og la til at det trengs en større tilnærming.

Peker på flere veier

Også Ulloa mener det trengs en koordinering, han mener det kan gjøres på ulikt vis og er usikker på hva som er best tilnærming.

Han tar utgangspunkt i SAIH.

— Vi er fortsatt en liten, norsk organisjon, men i flere år har vi snakket med internasjonale studentorganisasjoner om Students at Risk, gitt råd og fortalt om hvordan vi har lyktes med det i Norge. Vi gir støtte og informasjon, men jobben må de gjøre selv, i eget land.

Han viser til at de har jobbet med organisasjoner i Danmark, Finland og Sveits.

— Men så har du Tyskland, der det var byråkratiet som sa at «dette er bra, dette gjør vi», studentforeninger og sivilsamfunnet hadde ikke noe med det å gjøre. Der så vi at det også er en annen måte å gjøre dette på, sier han.

Ulloa sier han ikke har svar på hvilken av de to tilnærmingene som er mest fornuftig.

les også

Viderefører ordningen med «Students at Risk»

Han mener det uansett trengs en koordinering og forteller at Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse neste år skal ha en konferanse med ulike aktører som er involvert i programmer, for å bli enige om veien videre.

— Truslene mot meg kom i det skjulte

Ulloa forteller at han på sikt har en plan om å reise tilbake til Honduras. Siden han kom til Norge har han vært tilbake for å gjøre feltarbeidet i forbindelse med studiene ved UiB.

— Det er ikke noe problem for meg å dra tilbake nå, jeg ble ikke fengslet, jeg ble ikke siktet, selv om vi har over 230 studenter som ble siktet i løpet av den tida jeg var talsperson. Profilen min gjorde at risikoen var en annen, jeg hadde en så stor offentlig profil at de ikke kunne angripe direkte, det ville ha vært kontraproduktivt å angripe talspersonen for studentbevegelsen. Truslene mot meg kom i det skjulte, det var trusler fra paramilitære det var umulig å spore tilbake til myndighetene, sier han og legger til:

— Jeg lærer mye i SAIH som jeg kan ta med meg hjem. Planen min er å reise tilbake. Honduras er i en kritisk fase, det trengs folk som kan jobber for endring, jeg vil reise tilbake for å bidra til det.