ProfessorArild Raaheim spør om det er så lurt å etterkomme et ønske om å filme og legge forelesninger ut på nett? Foto: HiOA
ProfessorArild Raaheim spør om det er så lurt å etterkomme et ønske om å filme og legge forelesninger ut på nett? Foto: HiOA

Forstår ikke professorene konsekvensene av egne valg?

Læring. Professor Arild Raaheim er mer bekymret over mange professorers tilsynelatende manglende innsikt og forståelse når det kommer til spørsmål om hvordan egen praksis påvirker studentenes læring, enn for tilstanden hos dagens studenter.

Publisert   Sist oppdatert

Jeg begynte å undervise i psykologi på universitetet i 1979. Omtrent samtidig ble min interesse for læringsforskning vekket. Årsaken til dette var to-delt. Den første av disse handlet om mitt møte med studentene.

Hver dag møtte jeg unge jenter og gutter som hadde valgt å studere det samme faget som jeg selv hadde valgt. Som var interesserte. Som ofte stilte spørsmål som en 22 år gammel underviser slet med å svare på, men som også viste at de satte pris på en imøtekommende og søkende fagperson. Samtidig var det mange som kom for å få hjelp til å takle egen eksamensangst. Andre opplevde å være på etterskudd og slet med å lese mer effektivt, mens noen trengte hjelp til å skrive akademiske tekster.

For meg var dette en fantastisk tillitserklæring, men skapte også en erkjennelse av plikt. En plikt til å sørge for at studentene opprettholdt sin interesse for faget, og en plikt til å bistå med det jeg kunne for at disse ungdommene skulle få anledning til å ta ut sitt beste. Den andre delen handlet om alle de negative, arrogante og usaklige uttalelsene studenter som strevde ble møtt med av ulike professorer. På den tiden, og i mange år, handlet disse uttalelsene om studenter som strøk på eksamen. Aldri ble skytset rettet innad mot eget fagmiljø og mot egen undervisning. Alltid utad mot studentene.

En plikt til å sørge for at studentene opprettholdt sin interesse for faget, og en plikt til å bistå med det jeg kunne for at disse ungdom-mene skulle få anledning til å ta ut sitt beste.
Arild Raaheim
Professor UiB/NHH

Når mange strøk på eksamen var det fordi de ikke egnet seg til å studere. Mantraet den gang var at universitetet hadde blitt en friplass for ungdom som ikke visste hva de skulle ta seg til, et sted for skjult arbeidsledighet. Mitt utgangspunkt var klart: vi trenger forskningsbasert kunnskap også på dette feltet, og kan ikke basere våre beslutninger på personlig synsing. Selv ikke om dette kommer fra ellers meritterte professorer. Spesielt ikke om dette kommer fra ellers meritterte professorer.

Dette er personer som i akademisk kontekst har høy troverdighet, og hvis argumentasjon mange av den grunn nikker anerkjennende til. Men synsing er synsing. Også om det, som i våre dager, kommer fra en nestor i statsvitenskap. Dessuten; retter vi alltid anklagene mot studentene innebærer det som oftest at vi selv går fri.

Hva om vi heller rettet et kritisk søkelys mot egen praksis og spurte om det er noe ved denne som kan bidra henimot en uønsket tilstand. Om det er slik at studentene ikke stiller spørsmål, men bare gjengir ulike kilder eller det vi sier, kan det ha sammenheng med måten undervisningen er lagt opp? Er det f.eks. så lurt å etterkomme et ønske om å filme og legge forelesninger ut på nett? Skal vi holde på den tradisjonelle forelesningen? Hvordan påvirker slik praksis studentenes forståelse av kunnskap og kunnskapstilegnelse?

Dersom det medfører riktighet at eksamensprestasjonene er svakere enn tidligere (tilbake til 1980-tallet?), kan det i så fall ha sammenheng med måten eksamen er lagt opp? Hvilke endringer har vi gjort på dette feltet som kan ha innvirkning på resultatene? Er eksamen den beste måten å teste studentenes forståelse og kompetanse? Representerer digital eksamen egentlig noe fremskritt? Her eksisterer det mye forskning å støtte seg på som grunnlag for en informert diskusjon. Men det krever at en faktisk setter seg inn i noe av denne forskningen.

Så registrerer jeg at det er noen synspunkter som ikke har endret seg siden jeg begynte å forske på feltet, nemlig at dagens studenter ikke er like dyktige og ikke har like mye kunnskap som de som kom til universitetet tidligere. Forestillinger om den nære fortidens fortreffeligheter representerer først og fremst nye grupper akademikeres selvforståelse. I så måte har de en viss indremedisinsk funksjon, men det er grunn til å hevde at de i liten grad speiler virkeligheten.

Faktum er vel snarere at de nye studentene kan mer, at de har annen type kunnskap, og at de kan ting på andre måter enn gårsdagens studenter. Dette skaper uten tvil noen utfordringer, men det nytter ikke å møte slike utfordringer med å drømme seg bort. Nye studenter er nye på så mange måter.

Når en viser mangel på respekt bør en ikke forvente å bli respektert.
Arild Raaheim
Professor UiB/NHH

Personlig er jeg mer bekymret over mange professorers tilsynelatende manglende innsikt og forståelse når det kommer til spørsmål om hvordan egen praksis påvirker studentenes læring. Når ønsket er forståelse og evne til kritisk drøfting, men metoden er avkrysningsprøve bør en ikke bli overrasket over resultatet. Det som var meningsfullt og hensiktsmessig eksamensspørsmål (for å vise evne til kritisk drøfting) der studentene hadde 6 timer på seg, er ikke det samme når tidsrammen er 4 timer og studentene i tillegg skal svare på to andre spørsmål.

Når forelesningene filmes og legges ut på nett bør en ikke i neste omgang bli overrasket om studentene gjengir heller enn drøfter. Spesielt ikke i fag der karakterpresset er stort. Når det er manglende samsvar mellom det som sies i studieplanen om læringsutbytte og undervisnings- og vurderingsformen, bør en ikke bli overrasket om studentene blir usikre og frustrerte. Når en velger en form på digital eksamen der tilgangen til kilder stenges og PC’en omgjøres til en skrivemaskin, bør en ikke bli overrasket om noen prøver å fuske.

Når forelesningen består av 90 tettpakkede PowerPoint-slides kan en ikke i neste omgang kritisere studentene for å være detaljfokuserte. Da kan en heller ikke klage på manglende oppmøte. Når en viser mangel på respekt bør en ikke forvente å bli respektert.

Det er lett å ty til enkle forklaringer når verden ikke fremstår slik en ønsker. Og det er lett å kaste seg på et hylekor som peker på feil hos andre enn en selv. Høyere utdanning står overfor noen spennende utfordringer. Disse handler blant annet om hvilke kompetanser som blir viktige i tiden fremover og hvordan disse best kan fremmes. Men det handler også om institusjonsbasert versus nettbasert utdanning. Det er åpenbart at tradisjonelle løsninger, f.eks. eksamen, ikke er mulige når antall studenter mangedobles (og de befinner seg i ulike tidssoner).

Et sentralt spørsmål oppe i det hele blir hvordan våre utdanningsinstitusjoner bygger tillit. Vi kan gjerne drømme oss tilbake til noe som kanskje var, men det er lite konstruktivt. Heller møte utfordringene med en kritisk, forskende tilnærming.​

Les også: Professorers og andres elendighet