Professorers og andres elendighet

PProfessor Arild Raaheim skriver innsiktsfullt i Khrono 30. mars om professorers manglende evne til forståelse av hvordan egen undervisning treffer studentene og disses behov. Hans argumenter og refleksjoner styrker vår innsikt i visse utfordringer som studenter og professorer kan stå overfor. Raaheims artikkel gir dessuten et godt grunnlag for debatt.

Jeg mener likevel at artikkelen ikke alltid gir en realistisk virkelighetsbeskrivelse. Den mangler iallfall en god del, for å kunne forklare så vel studenters svake læringsutbytter som arbeidssituasjonen til mange professorer (og til mange av oss andre som deltar i undervisning). Jeg skal nevne et fåtall momenter.

For det første er det min erfaring at kunnskap og læringsutbytte avhenger meget sterkt av arbeidsinnsats, dvs. antall nedlagte timer i studiene. Det gjelder iallfall for et klart flertall av studentene. I dag fins det tilgjengelig varierte læremidler og læringsformer, samt en infrastruktur som vi bare kunne drømme om for 40 år siden. Studenter som virkelig vil – og har tid til – å legge ned en solid arbeidsinnsats, vil nesten alltid lykkes.

Professorene (og vi som aldri kan bli professorer) kan jobbe døgnet rundt, være pedagogiske akrobater og tilpasse vår undervisning så vel til øyeblikkets som til framtidens uendelige krav og ønsker, men dersom studentens arbeidsinnsats ikke følger, begrenses effekten av vårt offer betraktelig.

For det andre så P I våre dager er det mange aktører i universitets- og høgskolesystemet som via formelle og uformelle «styringsmekanismer» fastsetter rammer, innhold og opplegg for undervisningen. Riktignok kan professorene med loven i hånd fortsatt hevde en viss akademisk frihet. Men denne friheten kan være illusorisk, gitt at ulovlige men vanskelig oppdagbare sanksjoner kan iverksettes mot dem som ikke følger «forventningene» til de lokale makthaverne.

Jeg vil tro at flertallet av oss som har undervist i en del år ikke mangler eksempler på at inkompetente ledere, maktmisbruk fra dominerende klaner og press fra ivrige og taleføre studentrepresentanter har medført uheldige omlegginger av fag, av ressursbruk og av undervisningsopplegg, og dermed har skapt negative konsekvenser for studentenes læringsutbytte.

De som ikke har innsikt i denne type mekanismer, kan lett bli forledet til å tro at det er professoren som surrer det til for studentene, og de kan således feilaktig plassere ansvaret for et dårlig læringsutbytte hos professoren.

Raaheim skriver avslutningsvis at «Vi kan gjerne drømme oss tilbake til noe som kanskje var». Han synes nærmest å forutsette at drømmer om en statisk undervisningsverden er en etablert sannhet for de fleste professorer. Dette utsagnet har neppe større verdi enn en klisjé. Etter mitt syn er øyeblikkets tyranni et langt større problem, og det er andre utsagn, herunder om internasjonaliseringens og digitaliseringens vidunderlighet, som vi bør vokte oss mer mot.

Undervisningsformene og læringsmåtene anno 2018 preges mer av dagens innsikter, ideologier og maktstrukturer, og av våre nåværende levemåter og sosiale moter, enn av de eldste professorenes eventuelle drømmer om en svunnen tid.

Er det forsket på spørsmålet om studentenes læringsutbytte svekkes, desto eldre professoren er? Jeg vil anta at det må eksistere en slik sammenheng, dersom Raaheim i all vesentlighet skulle ha rett i sine antakelser om professorers tilpasningsevner.

Les også: Professorer slår alarm om elendige kvalitet på studenter og universitet