«Takk for entusiasmen og engasjementet, men vi vet bedre»

Universitetsstrategi er universitetspolitikk, og derfor må ledelsen sørge for at eksisterende former for representasjon og deltakelse ivaretas. Gjennomsiktighet er det minste man skal kunne kreve fra ledelsen av et universitet, og de bør derfor kunne redegjøre for valgene de har tatt, slik at deltakelse i prosessen blir mulig og nyttig.

Vi er en kunnskapsinstitusjon og vi er vant til å diskutere fordeler og ulemper ved forskjellige valg, inklusivt valg av arbeidsform. I den pågående prosessen har rektoratet ikke redegjort for premissene og drøftinger som ligger til grunn for det videre arbeidet.

Prorektor ved UiO Gro Bjørnerud Mo, svarer i Khrono 4. februar på vår kritikk uten å forholde seg til våre konkrete kommentarer. Hun svarer heller ikke på kommentarene fagforeningen NTL har kommet med i strategiprosessen. Prorektor forklarer ikke hvordan en for ensidig sammensetning av en arbeidsgruppe, som er tilfelle med tankesmien «tunge trender», kan representere hele universitets interesser.

Hun setter pris på entusiasmen og engasjementet fra vår side, men gir samtidig inntrykk av at hun vet bedre. Hennes svar avdekker manglende forståelse av hva universitetsdemokratiet er og hva det krever av ledelsen. Bjørnerud Mo unnskylder seg med at det ikke vil bli vanskelig å justere arbeidet med strategien. Men, for at en slik justering skal kunne skje må ledelsen først være villig til å lytte. Så lenge rektoratet velger å la være å forholde seg til kritikken om mandat og sammensetning av arbeidsgruppene eller «tankesmiene» er deres svar bare tåkelegging av debatten.

Bjørnerud Mo påstår at universitetet kritiseres for manglende fleksibilitet og variasjon i arbeidsformer. Arbeidsgruppene eller «tankesmiene» er, i følge prorektor, svaret til denne kritikken. Men hun viser ikke til hvor kritikken kommer fra og på hvilken måte «tankesmiene» derfor er det beste valget. Her skulle man ønske at universitetsledelsen kunne redegjøre for hvordan dette ble drøftet, hvilke kriterier som ble lagt til grunn for valget og hvem som besluttet at «tankesmier» var den beste arbeidsformen i strategiarbeidet.

Bjørnerud Mo sier at arbeidsgruppene er et verktøy for å etablere nye og mer dynamiske samarbeidsformer og en alternativ arena for diskusjon. Spørsmålene blir da: samarbeidsform mellom hvem? og alternativ arena for diskusjon i forhold til hva?

På websiden til prosjektet «Strategi 2030» presenteres organiseringen av prosessen. I tillegg til å lede hver sin «tankesmie» er de fire lederne fra SV fakultet, Teologi og UVF, samt dekan fra det juridiske fakultet med i strategigruppa. Hvorfor er ikke de fire andre dekanene med i denne gruppen? Slik det skisseres på websiden er ikke fagforeningene inkludert på noen måte i arbeidet med strategi 2030.

Prorektor informerer i Khrono om at de fire «smiene» har definert eget mandat og egen sammensetning. I alle andre sammenhenger finnes det klare strukturer og prosesser for representasjon og deltakelse ved UiO. Det er ikke slik at enhver gruppeleder, være seg rektor, dekan, professor, student eller en administrativt ansatt for den saks skyld, står fritt til å velge mandat og sammensetning av en arbeidsgruppe der hele universitetets fremtid skal diskuteres.

Bjørnerud Mo vil hoppe bukk over kritikken og heller flytte diskusjonen til det faktiske innholdet i den nye strategien. Problemet er at struktur og innhold er tett knyttet sammen. Når man velger en leder for en arbeidsgruppe, som fritt kan velge de andre deltagerne til gruppen og gruppens mandat, setter man allerede premissene for innholdet i arbeidet som gruppen skal presentere.

Universitetsledelsen kan ikke bare «håpe» at mange deltar på arrangementene og debattene i tiden fremover, ledelsen må legge forholdene til rette for at det skjer gjennom de etablerte kanaler ved UiO og innom de demokratiske rammer som eksisterer ved universitetet.