Debatt Asbjørn Svarstad
Greit å mobbe tysk ungdom?
Hvorfor kan vi ikke mobbe tyskerne litt – for det der med Hitler og konsentrasjonsleirer og sånn?
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hele nasjonen synes å være enig i at en tysk student på Universitetet i Bergen skulle ha tatt det med et smil, da professoren begynte å spøke med at «tyskerne har vært her før».
Professoren syns ikke selv at spøken var særlig vellykket, men han mener åpenbart at studenten likevel får tåle såpass. Derimot var det langt over grensa, da ledelsen ba tyskeren om unnskyldning – uten å ha spurt professoren først, mener professoren.
Det var kanskje ikke første gang at en ung tysker i Norge ble traktert med mer eller mindre godt innpakkede Auschwitz-referanser og andre morsomheter med relasjon til krigen? Kanskje det var barnebarnet av en sosialdemokrat som hadde overlevd 12 år i en konsentrasjonsleir, som satt der i Bergen og fikk den spøkefulle professorens nazikølle midt i fleisen? Eller, var det kanskje barnebarnet av en fæl naziforbryter, hva vet jeg? Kanskje er vedkommende en blanding?
Statistisk sett, kan vi i hvert fall gå ut fra at det i auditoriet befant seg noen barnebarn og oldebarn etter tyske soldater som fikk barn med norske kvinner. Så hvorfor ikke sende av sted et sleivspark til dem også – to år etter at statsministeren ba «tyskerjentene» om unnskyldning for skamklipping, illegal fengsling og etterfølgende årtier med stigmatisering og allehånde sjikaner? Hun mente vel ikke at det fortsatt skal være fritt fram for mobbing av de etterfølgende generasjonene?
«Såpass må tyskere tåle», synes å være gjennomgangsbudskapet i Norge. Jeg har i årenes løp sett og hørt en del ting som nordmenn syns at tyskere får finne seg i. En av de virkelig raffinerte, var han som erklærte et helt selskap med tyske diplomater at før han ga dem hånda, måtte de bare være klar over at onkelen hans hadde vært medlem av den norske motstandsbevegelsen under krigen, så han var – «fra barnsben» - impregnert mot alt som har med nazisme å gjøre. Det gikk etter hvert opp for oss tilstedeværende, at den høyreiste avdelingssjefen fra ett eller annet departement, åpenbart gikk rundt og betrakter tyskerne som sine dødsfiender.
Ikke så få landsmenn tror at de sporenstreks kommer på bølgelengde med tyskere, hvis de forteller dem om en bestefar som døde i en konsentrasjonsleir – da han ramla ned fra vakttårnet.
Eller en av gassvitsene.
Eller «arbeit macht frei», «heil Hitler», «sieg heil», «jawohl, mein führer» og alle de andre, festlige hverdagsreferansene.
Det var voksent av universitetsledelsen å be om unnskyldning for professorens avsporing og også et tydelig signal til studenter - samt alle andre tyskere i Norge - om at de ikke lenger trenger å finne seg i lattermild brunskvetting av dette slaget.
Asbjørn Svarstad
Den tyske debatten om forbrytelsene som ble begått i Hitler-tida pågår fortsatt med full styrke. Som en del av den – til nå – 75-årige prosessen med å kartlegge uhyrlighetene og finne ut hvordan de kunne skje, har etterkommerne utviklet tydelige regler for omgangsformer og ganske vanlig folkeskikk. Jødevitser eller hitlersitater er for eksempel ikke innafor. Og godt som alle anstendige tyskere reagerer med høylytt avsky overfor naziideologi og tanken om det besteforeldrene eller oldeforeldrene deres måtte ha gjort seg skyldige i. De syns slett ikke at det er noe å le av, selv ikke så lenge etterpå.
Derfor finner de seg ikke i det fra en professor i Bergen – heller ikke når han med stolt trass insisterer på at «humoren» hans er uskyldig og finfin – også selv om ofrene finner den både støtende og sårende. Og i hvert fall ikke når han forsøker å vri seg unna med påstanden om at han bare hadde tenkt på hanseatene. Om ikke før, var det vel der han tok hele greie fra universitet og ned på barnehagenivå.
Nå er professoren blitt et offer og møter stor forståelse for sin rett til å slenge med leppa. Det handler om fri meningsytring, hevdes det. Lavmål-humor som forutsetning for tankens frihet på en vitenskapelig institusjon?
Det var voksent av universitetsledelsen å be om unnskyldning for professorens avsporing og også et tydelig signal til studenter - samt alle andre tyskere i Norge - om at de ikke lenger trenger å finne seg i lattermild brunskvetting av dette slaget. Det var på høy tid.
Innlegget ble først publisert på Svarstads facebookprofil
