Debatt ● martine eliasson
Funksjonshemmede trenger reell rett til utdanning
I ny lov foreslås det at universiteter og høgskoler fortsatt plikter å tilrettelegge for at funksjonshemmede skal kunne ta høyere utdanning, så sant det ikke blir for dyrt. Vi vet hva det betyr i dag.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Stortinget behandler nå ny lov for universiteter og høgskoler. Her videreføres tidligere lovbestemmelser, som sier at det er opp til universitetene og høgskolene selv å bestemme om det skal legges til rette for funksjonshemmede. Men våre rettigheter er for viktige til å bli delegert til styrebeslutninger i universitets- og høgskolesektoren.
Ny universitets- og høgskolelov og stortingsmeldingen om styring av statlig universiteter og høyskoler er nå til behandling i Stortinget. Alle vi som representerer funksjonshemmede er overrasket over at våre rettigheter knapt er omtalt i stortingsmeldingen og lovproposisjonen.
Vi utgjør omlag 20 prosent av de som kan søke høyere utdanning, og er den klart største gruppen unge som opplever det som krevende å velge og vanskelig å fullføre høyere utdanning. Etter Norges ratifikasjon av FNs likestillingskonvensjon for funksjonshemmede (CRPD-konvensjonen) i 2013 er vår rett til utdanning, og Norges plikt til å legge til rette for at vi skal realisere muligheten til å ta utdanning, tydeliggjort.
Dette er ikke noe staten Norge kan delegere gjennom lovbestemmelser til det enkelte universitet eller den enkelte høgskole. Isteden må det settes krav og sikres tilsyn og kontroll som gjør at flere funksjonshemmede kan velge og fullføre høyere utdanning. Etter artikkel 24 i CRPD-konvensjonen har Norge en kontinuerlig og proaktiv forpliktelse til å fjerne det som står i veien for retten til utdanning, og med endring av kultur, politikk og praksis for å kunne legge til rette for og faktisk inkludere alle elever og studenter.
Lovbestemmelsen som nå eksisterer, og i all hovedsak foreslås videreført, sier at universiteter og høgskoler plikter å legge til rette for at vi skal kunne ta høyere utdanning – men innenfor det som beskrives som rimelige kostnadsmessige rammer for den enkelte institusjon. Vi vet hva det betyr i dag.
Det er betydelig variasjon i måten universiteter og høgskoler legger til rette for at vi skal kunne ta utdanning, og mange opplever at de barrierene som eksisterer gjør det umulig å kunne velge høyere utdanning. På samme måte som på mange områder i samfunnet bør det etableres standarder i samarbeid med oss som grunnlag for krav til tilrettelegging ved universiteter og høgskoler.
Det handler om mer enn at vi kan komme inn inngangsdører, men hvordan vi kan leve et godt, spennende og trygt studentliv. Disse standardene bør brukes for å sette krav til universiteter og høgskoler, og det bør føres tilsyn og kontroll med at universiteter og høgskoler følger disse kravene.
Noen kan mene at det griper inn i selvstendigheten til universiteter og høgskoler, men selv universiteter og høgskoler med betydelig selvstyre er forpliktet av de folkerettslige forpliktelser Norge har.
Et annet område som heller ikke er berørt i forbindelse med styringsreformen er det behov og den rett vi har på assistanse for å kunne leve og lære som andre studenter. Få unge med assistansebehov får nok BPA-timer til å være student.
Når man ikke får tatt høyere utdanning, stiller man seg som funksjonshemmet bakerst i køen for å komme seg inn på arbeidsmarkedet.
Martine Eliasson, politisk rådgiver, Uloba
Borgerstyrt personlig assistanse (BPA) er en rettighetsbasert ordning som er utviklet og drevet av oss funksjonshemmede. Vi ser på BPA som et frigjøringsverktøy som skal fremme full likestilling og deltakelse for oss funksjonshemmede. BPA gir oss mulighet til å leve et fritt, aktivt, variert og likestilt liv på alle samfunnsområder.
For å klare å stå i et utdanningsløp er det å ha tilstrekkelig assistanse svært viktig. Mange trenger assistanse på studiestedet, men det er også viktig å ha nok assistanse ellers i hverdagen for å sørge for at den går rundt. Først da er man i stand til å ta en utdanning. Derfor er BPA en viktig nøkkel for at Norge skal oppfylle bærekraftsmålene med tanke på funksjonshemmede.
(les videre under AnnonseN)
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-
I vårt innspill til Stortinget har vi bedt om å foreslå virksomme tiltak som sikrer at alle universiteter og høyskoler overholder plikten til å fremme universell utforming. Vi har også tydeliggjort behovet for systematisk tilsyn og oppfølging slik at alle universiteter og høgskoler overholder plikten til å tilrettelegge utdanning for alle studenter. Men vi har også vist til at mange med assistansebehov har måtte avsluttet studiet på grunn av manglende tilrettelegging og manglende BPA-timer til å være student.
Når man ikke får tatt høyere utdanning, stiller man seg som funksjonshemmet bakerst i køen for å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Dette vil føre til høye utgifter for samfunnet og ikke minst ha enorme konsekvenser for livet til funksjonshemmede. For kunnskap til få gir makt, mens kunnskap til alle gir frihet og likestilling.