Frykt for et «nytt Nord» i Innlandet?
Kommentar. Dersom universitetssøknaden til Høgskolen i Innlandet er blitt sett på med strengere øyne enn tidligere søknader, så er ikke det bra, skriver redaktør Tove Lie.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Det er lett å forstå at rektor Kathrine Skretting og mange med henne ved Høgskolen i Innlandet er skuffet i dag. En sakkyndig komite oppnevnt av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut) kan etter en lang vurderingsprosess - ikke anbefale at Høgskolen i Innlandet blir universitet i denne omgangen. Det er over et år siden at høgskolen leverte sin søknad til Nokut og mange hadde trodd at Innlandet kunne bli det 11. universitetet i Norge. De kan fortsatt bli det, men høyst sannsynlig ikke i år.
Det ligger en stor grad av skjønn og vurderinger bak en godkjenning eller ikke av en universitetssøknad. Og det har noe å si om en søknad i utgangspunktet blir sett på med velvilje eller med skepsis.
Tove Lie
Da rektor Skretting og prorektor Jørgen Klein overleverte søknaden til Øystein Lund i Nokut i slutten av desember 2018 var det bare såvidt de klarte å oppfylle kriteriene, blant annet når det gjaldt uteksaminerte med doktorgrad. Innlandet mener at de klarte det akkurat, men Nokuts komite mener at kriteriene ikke er oppfylt.
Norge har stengere krav enn de aller fleste andre land i verden når det gjelder å få kalle seg universitet. Og hovedinnvendingene mot søknaden fra Innlandet til komiteen i Nokut handler om at:
- HINN ikke har tilstrekkelig antall ansatte med høy faglig kompetanse sett i forhold til antallet studenter som tas opp ved høgskolen. Det er flere små og sårbare fagmiljøer ved høgskolen.
- Høgskolen oppfyller ikke kravet til stabil forskerutdanning og har ennå ikke uteksaminert det antallet ph.d.-kandidater som kreves.
- Den sårbarheten som komiteen har sett i enkelte av fagmiljøene og ph.d.-programmene ved HINN, gjør det også vanskelig for høgskolen å påvise stabil utdanning og forskning av høy internasjonal kvalitet på nåværende tidspunkt.
Det er selvfølgelig slik at de enkelte høgskolene som søker om å få universitetsstatus, skal bli vurdert individuelt, og på samme vilkår. Men uro og usikkerheten ved Nord universitet de siste årene, har antakeligvis ikke gjort det enklere for Innlandet å få søknaden sin igjennom.
Høgskolen i Innlandet leverte søknaden sin i siste liten før en overgangsordning, der det var lempet litt på kriteriene, var over. I perioden 2016-2018 kunne man få regne med egne doktorgradskandidater som disputerte på andre universitet, og Innlandet leverte sin søknad 17. desember 2018.
Overgangsordningen var i utgangspunktet konstruert for at daværende Høgskolen i Oslo og Akershus (nå OsloMet) og Høgskolen i Sørøst-Norge (nå Universitetet i Sørøst-Norge) skulle få universitetsstatus og etter det Khrono har grunn til å tro hadde verken Kunnskapsdepartementet eller Nokut tenkt at Høgskolen i Innlandet skulle med på den runden. Ifølge rapporten fra de sakkyndige så har de heller ikke vurdert søknaden utifra overgangskriteriene.
Nokut har fulgt fusjonen ved Nord universitet med argusøyne fra dag én. Tilsynsdirektør Øystein Lund har tidligere sagt til Khrono at de var bekymret for fusjon i Nord, selv om de hadde akkreditert Universitetet i Nordland kun få år tidligere:
— Den akkrediteringen var ikke veldig høyt over listen, og vi var bekymret for konsekvensene, blant annet på publisering og førstekompetanse, når høgskolene i Nord-Trøndelag og Nesna kom inn, sa Lund den gangen.
Og Nord-Trøndelag og Nesna som ble fusjonert inn og ble til Nord universitet i januar 2016, hadde ikke med seg et eneste doktorgradsprogram i medgift. Fusjonen ble likevel godkjent og vedtatt av Kongen i statsråd.
Høgskolen i Innlandet ligger heller ikke veldig høyt over listen, men omtrent akkurat på listen, mener høgskolen selv.
Og dersom det er slik at Nokut frykter «et nytt Nord» i Innlandet, så handler ikke det om antall campus eller studiesteder, eller hvor disse skal ligge, men det handler om faglig og vitenskapelig kvalitet, om antall doktorgrader og ansatte med høyeste kompetanse, samt forskningsintensiteten. Det siste er noe som tidligere høgskoler ikke har lang tradisjon for - der har vektleggingen i størst grad historisk sett vært på undervisning og ikke forskning. Kunnskapsdepartementet ba også Høgskolen i Innlandet i fjor om å forske mer.
Det bør være unødvendig å si det, men hvis det nå har blitt sånn at søknaden fra Innlandet blir sett på med strengere øyne enn søknadene fra Høgskolen i Oslo og Akershus og Høgskolen i Sørøst-Norge i sin tid, så er jo ikke det bra. Sånn kan det ikke være.
«Hadde vi ment at vi ikke møtte Nokut-kravene, hadde det vært meningsløst å sende søknaden. Politiske vurderinger og diskusjoner i kjølvannet av situasjonen ved Nord universitet kan ikke spille inn ved vurderingen av universitetssøknaden fra Høgskolen i Innlandet», skrev rektor Kathrine Skretting og viserektor Anna Linnea Ottosen i et innlegg i Khrono i mai i fjor.
Her er jeg helt enige med dem. Det er sannsynligvis ingen som vil si det høyt, men kan hende har det skjedd likevel.
Det ligger en stor grad av skjønn og vurderinger bak om en universitetssøknad godkjennes eller ikke. Og det har noe å si om en søknad i utgangspunktet blir sett på med velvilje eller med skepsis. Bevisst eller ubevisst. Det var en atskillig mer positiv stemning rundt fusjoner og universitetsakkrediteringer under fusjonsboomen og strukturreformen i 2015-2016 enn det er nå. Da var det en politisk villet prosess.
Så er det jo et viktig spørsmål om «alle» må bli universitet. Men det får bli en annen kommentar.
(Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at redaktøren, som har skrevet her, selv kommer fra tidligere Hedmark - i Innlandet).
