Fremtidens helsepersonell og forskere trenger kompetanse om kjønn og kvinnehelse

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Full forfatteromtale nederst.

I en nylig kronikk i Khrono, argumenterer medisinstudent ved NTNU, Albertine Raaen Bratvold, og medisin- og forskerlinjestudentene Lisa Jakobsen og Camilla Langholm ved UiT for viktigheten av at kjønn og helse settes på timeplanen. De poengterer at det er lite fokus på kjønnsforskjeller i medisinutdanningen i Norge og at dette er bekymringsfullt sett i lys av at kvinner og menn rammes ulikt av sykdom. I tillegg påpeker kronikkforfatterne at kvinnehelse har lav status, noe som får konsekvenser for fokus i utdanningen og for den medisinske forskningen. 

Debatt ● Bratvold, Jakobsen og Langholm

Kjønn og helse på timeplanen!

Med dette som bakteppe, applauderes kvinnehelseutvalget når de i to av sine 75 tiltak i den nye NOU-en «Den store forskjellen» foreslår å «Innlemme kjønn og hvordan kjønn påvirker helse, sykdom og behandling i forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger»» (tiltak 16) og «Sikre at oppdatert kunnskap om medisinsk forskning på kjønnsforskjeller i helse og kjønns betydning for helse er et krav i nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS)» tiltak 17).

Vi ønsker å berømme studentene for å tydeliggjøre viktigheten av kunnskap om kjønn og helse for fremtidens leger. Samtidig vil vi peke på viktigheten av å sette dette på agendaen i alle helseprofesjonsutdanningene. 

Ved å øke fokus på kjønn og helse også i helsefaglige bachelorutdanninger, eksempelvis sykepleie, vernepleie, ergoterapi og fysioterapi, er sjansene for å nå det politiske målet om økt kvalitet i helsetjenestene mye større. Det vil legge til rette for at kjønn og kvinnehelse får betydelig større gjennomslagskraft og sette helsetjenestene i stand til å ivareta kjønnsperspektivet på en langt bedre måte enn i dag.

I NOU-en «Den store forskjellen» blir det fremhevet at kvinnehelse har vært, og fortsatt er, et nedprioritert område. Vi mener at økt kunnskap og kompetanse om kjønn og helse for alle studenter i helsefaglige og medisinske profesjonsutdanninger vil bidra til en bedre ivaretakelse av kvinners sykdoms- og behandlingsløp. Dette kan også ses i lys av FNs konvensjon om rettigheter for personer med nedsatte funksjonsevner som understreker viktigheten av tilgang til helsetjenester som tar hensyn til «de to kjønns egenart».

Skal Norge lykkes med satsing på kvinnehelse er det avgjørende at studenter får kunnskap om kjønn og helse i sine utdanningsløp uavhengig av foreleser og hvilken høyere utdanningsinstitusjon de tilhører. Innlemming av kjønn og helse som nasjonalt krav gjennom RETHOS vil kunne sikre eksplisitt fokus på tematikken og legge til rette for økt klinisk kompetanse for fremtidens helsepersonell. I tillegg er det viktig for å inspirere og engasjere studenter til fremtidig kvalitetsarbeid og forskning innen kvinnehelse.

Ved å innføre kjønn og helse som nasjonalt krav gjennom RETHOS gis det også et tydelig signal om at mangel på kompetanse og forskning på kvinnehelse er en samfunnsutfordring som må tas på alvor. Vi mangler fremdeles nasjonale retningslinjer for «kvinnesykdommer», spesielt innenfor kroniske plager og helseutfordringer som rammer kvinner, eksempelvis lipødem, endometriose, vulvodyni. Samtidig vet vi at kvinner med disse sykdommene og andre kroniske plager ikke får tilfredsstillende behandling og oppfølging i dag. En nasjonal kunnskapsbasert retningslinje vil kunne sikre at kvinnene får behandling og oppfølging uavhengig av bosted eller sosioøkonomisk status.

For å lykkes med et helhetlig tjenestetilbud innen kvinnehelse spesielt, samt et tjenestetilbud som ivaretar betydningen av kjønn generelt, er det også behov for å sette søkelys på kjønn og helse i masterutdanninger og i ph.d.-program. På denne måten vil studenter få muligheten til å fordype seg i tema innenfor kjønn og helse, samtidig som man legger til rette for videre forskningsaktivitet.

Den nye NOU-en foreslår at det satses på flere nasjonale senter for forskning på kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv. Det vil være en styrke om det legges opp til en tydelig tverrfaglig profil og fagmiljø med fremragende kvalitet. For å oppnå dette må kanskje noen av forskningsmiljøene organiseres på tvers av universiteter/høgskoler, samt at formelt samarbeid sikres mellom ulike medisinske og helsefaglige miljø? På denne måten legges det til rette for et bredt kunnskapsgrunnlag der studenter kan inkluderes gjennom både undervisning og forskning.

Kvinnehelseutvalgets NOU er nå ute på høring med frist 15. august. I den forbindelse er det relevant å minne om at Helse- og omsorgsdepartementet planlegger en strategi for kvinnehelse og høringsinstansene oppfordres derfor til å gi innspill på hvilke av utvalgets anbefalinger som bør prioriteres. I likhet med medisinstudentene i nevnte kronikk mener vi det er viktig å prioritere eksplisitt fokus på kjønn og helse i profesjonsutdanningene. 

Studentene utgjør selve fundamentet for å lykkes med de fire områdene som kvinnehelseutvalgets nye NOU uthever i sine anbefalinger: tiltak for å øke status for kvinners helse, sikre bedre samordning, styrke kunnskapsbroen, og lytte til kvinners stemmer. La oss derfor håpe at Helse- og omsorgsdepartementet lytter ekstra nøye til studentenes innspill når ny strategi for kvinnehelse skal utformes.

Innlegget er undertegnet av:

Karen Synne Groven, prodekan forskning, Fakultet for helsevitenskap, VID vitenskapelige høgskole

Elisabeth Jeppesen, dekan, Fakultet for helsevitenskap VID vitenskapelige høgskole

Ragnhild Johanne Tveit Sekse, Spesialist i sexologisk rådgiving, NACS, Kvinneklinikken, Haukeland universitetssjukehus, professor, Fakultet for helsevitenskap, VID

Tone Dahl-Michelsen, leder av forskningsgruppa GENDERHEALTH (kjønn, helse og samhandling), Fakultet for helsevitenskap, VID

Tine Grimholt, leder av forskningsgruppa KLINFORSK, (Klinisk forskning, pasienten og pårørende i fokus), Fakultet for helsevitenskap, VID

Anna Chalachanová, leder av forskningsgruppa CITVUL (a medborgerskap og personer i sårbare livssituasjoner), Fakultet for helsevitenskap, VID