Forundret over YS sin quickfix

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I en artikkel i Khrono kritiserer YS-leder Erik Kollerud UH-sektoren, og da særlig de eldste universitetene, for å være skeptiske til regjeringens signaler om korte kurs. De nye universitetene oppleves som mer positive til disse endringene.

Som rektor på et nytt universitet takker jeg for tillitten. Det kan nok stemme at de nye universitetene har tettere bånd til arbeidslivet, og har dermed en kortere vei å gå når det gjelder å utvikle kurs som er rettet mot de konkrete kompetansebehovene som melder seg i både privat og offentlig sektor.

Jeg stiller meg imidlertid litt undrende til Kolleruds konkrete eksempel: «hvor problematisk kan det være at en 35 år gammel person uten formell utdanning, permittert fra konferanseavdelingen på et av de store hotellene ved Gardemoen, følger digitale forelesninger i statsvitenskap ved UiO, og får anledning til å melde seg opp til eksamen til våren?».

LES INNLEGGET ● erik kollerud

Gjennom et slør av påtatt positivitet avsløres de reelle holdningene

Det første spørsmålet som reiser seg hos meg er hvordan å fullføre enkeltemner i statsvitenskap skal bidra til at vedkommende blir mer relevant på arbeidsmarkedet? Hvilke kompetansebehov er det som blir dekket? Hvorfor valgte Kollerud statsvitenskap som eksempel? Ligger der en antagelse om at dette er et fag det er lett å tilegne seg uten forkunnskaper? Hadde man byttet ut statsvitenskap med mikrobiologi, ville forslaget kanskje fortonet seg som noe mer urealistisk. Som universitetet har vi også et ansvar for de tar opp på enkeltemner faktisk innehar den kompetansen som trengs for å kunne ta emnet.

Våre grunnutdanninger er bygget opp slik at studentene systematisk tilegner seg kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse. De ulike emnene skal støtte opp under studieprogrammenes overordnete læringsmål. Gjennom studiene skal studentene tilegne seg fagområdets begrepsapparat, metode og teorigrunnlag og utvikle en faglig identitet. Evnen til å se de ulike elementene i utdanningen som en helhet modnes underveis, samtidig som man utvikler en rekke generiske ferdigheter: kommunikasjon, kritisk tenkning, kreativitet og samarbeid.

Å delta på digitale emner som inngår i et studieprogram vil selvfølgelig gi noe faglig innsikt, men vil på langt nær gi samme utbytte som for en gradsstudent som er en del av et faglig og sosialt fellesskap på campus, og det er usikkert om det vil oppleves som relevant for arbeidslivet. Det betyr ikke at 35-åringen i Kolleruds eksempel ikke har en plass i universitetsverdenen.

Debatt ● Svein Stølen

Utdanning er mer enn strøm på en forelesning

Kompetansereformen krever nytenkning- ikke ved å tilby plass på kurs til ulike studentgrupper som har ulike forutsetninger og studievilkår, men ved å utvikle kurs som er tilpasset nye målgrupper. Det er rimelig å anta at Kolleruds 35-åring ønsker seg raskt tilbake i jobb og trenger et kurstilbud som øker sjansene for å lykkes med det. Løsningen Kollerud foreslår kan fremstå som en quick fix som ikke koster all verden, men vil etter min mening ikke bidra til å løse samfunnets kompetansebehov i noen videre grad.

Når det er sagt, er nok både de nye og de gamle universitetene spent på hvordan de nye målkonfliktene som oppstår skal løses. Hvordan skal vi ivareta den langsomme utviklingen av ny kunnskap samtidig som vi skal respondere raskt på de kompetansebehovene som oppstår blant annet som konsekvens av teknologiutvikling eller uventede hendelser, som en pandemi? Hvordan skal vi sikre høy faglig kvalitet og unngå økt bruk av midlertidige stillinger når disse kompetansebehovene svinger i omfang og innhold? Hvordan skal vi ivareta disse nye oppgavene uten at våre grunnutdanninger blir tappet for ressurser?

Dette er velkjente og reelle problemstillinger som krever en grundig diskusjon og som jeg er sikker på at YS-lederen er enig i må løses på en god måte.