Gjennom et slør av påtatt positivitet avsløres de reelle holdningene

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I en artikkel i Khrono 25. januar møter rektorene ved de fire eldste universitetene regjeringens signaler om at de må rigge om til korte kurs med en god porsjon skepsis. Dette er å gå baklengs inn i fremtiden.

Virkeligheten norsk økonomi og arbeidsliv står midt oppi bør være kjent for de fleste: Globale makrotrender som en rivende teknologisk utvikling, sterk internasjonal konkurranse, klimakrise og eldrebølge vil i sterkere og sterkere grad påvirke hva vi skal leve av og jobbe med i årene som kommer. I tillegg har koronakrisen gitt rekordhøy ledighet og historisk høy oljepengebruk.

Spørsmålet vi alle stiller oss er hvordan vi skal makte den omstillingen vi vet vi må igjennom.

Vi i YS tror at mye av løsningen ligger i kompetanse, og at stadig kompetanseutvikling gjennom arbeidslivet vil bli avgjørende for utviklingen av norsk arbeidsliv, økonomi og velferd. Der tror jeg vi og rektorene er helt enige. Men der vi er opptatt av at universitetene erkjenner sin betydning i denne omstillingen og griper muligheten aktivt, er det dessverre lite som tyder på at rektorene gjør det samme. Responsen på utfordringen fra regjering og statsministeren om å tilpasse seg en ny virkelighet og ta en aktiv rolle er forutsigbar, tradisjonell og passiv.

Gjennom et slør av påtatt positivitet avsløres de reelle holdningene. Med argumenter som beskyttelse av akademias egenart, at gratisprinsippet er et hinder for endring, beskyttelse av grunnutdanningen, henvisning til at finansieringsordningen ikke stimulerer til utvikling etc, settes middelaldrende arbeidstakere opp mot de unge studentene.

les også:

De eldste er skeptiske til kortere utdanningstilbud

Vi skal selvfølgelig gi institusjonene rett i at rammebetingelsene sannsynligvis må justeres, og det er viktige forhold vi må tenke nøye gjennom slik at kvaliteten i grunnutdanningene ikke forringes. Men rektorene utviser i sine uttalelser dessverre en brist i evnen til å ha mer enn én tanke i hodet samtidig.

Er det for eksempel noe som er til hinder for at forelesninger åpnes opp og tilgjengeliggjøres digitalt for de som ønsker å følge disse? Er det noe som hindrer at de som ønsker det kan melde seg opp til eksamen og avlegge prøve i de fagene de har fulgt forelesningene til?

Forskriften om egenfinansiering setter nok en sperre for dette dersom summen av eksamener fører frem til en grad, eller at faget inngår i en grad- eller yrkesutdanning. Men dersom det var et reelt ønske fra UH-sektoren om å være en pådriver for endringer ville de satt dette høyest på dagsorden og vært eksplisitt på behovet for endringer av denne. I stedet avslører rektor ved UiO sin egentlige agenda når han fremfører at man ikke kan akseptere å redusere kvalifikasjonskravene til grunnutdanningene og dermed «..lure kandidater inn i utdanninger de ikke har forutsetninger til å mestre og lykkes i.»

De andre rektorene er mer raffinert i sin motstand og uttaler seg positivt til endringer, men peker på at en eventuell omlegging av finansieringen fra rammefinansiert grunnutdanning til å stimulere mer etter- og videreutdanning er utfordrende.

I lys av denne motstanden er det ikke så underlig at gode intensjoner og politiske vedtak, som for eksempel muligheten til å kombinere dagpenger med utdanning, ikke materialiserer seg i nevneverdige resultater. Faktisk er det grunn til å tro at veldig få har benyttet seg av denne muligheten. Vi kan forstå hvorfor. Uansett hvor mye ledige og permitterte måtte ønske å utvikle seg selv gjennom å utvikle sin grunnkompetanse legger ikke dagens UH-institusjoner særlig til rette for det.

Hvor problematisk kan det egentlig være at en 35 år gammel person uten formell utdanning, permittert fra konferanseavdelingen på et av de store hotellene på Gardermoen, følger digitale forelesninger i statsvitenskap ved UiO, og får anledning til å melde seg opp til eksamen til våren? Spør vi rektoren ved UiO er det sikkert flere. Det han sannsynligvis ikke tar med i betraktningen er at dersom ikke han legger til rette for dette vil andre gjøre det. Og den institusjonen behøver ikke være norsk engang.

Norsk samfunns- og arbeidsliv trenger at våre stolte og viktige utdanningsinstitusjoner blir mer fremoverlent, posisjonerer seg positivt og blir en pådriver for endringer som kan understøtte omstillingen vi skal gjennom. Vi har rett og slett ikke råd til at disse skal få gå baklengs inn i fremtiden.

les også:

Regjeringen må satse på kunnskapsberedskap