anmeldelse

Fortellerglede og kreativitet fra Den norske filmskolen

Film. Vi er ved slutten av semesteret. Eksamener er levert inn og bedømt. Ikke mange av dem er åpne for allmennheten. Men noen er det.

Far og datter møtes for første gang i "Papapa"
Far og datter møtes for første gang i "Papapa"
Publisert Oppdatert

På Den norske filmskolen ved Høgskolen i Innlandet får vi et innblikk i eksamensoppgavene. Filmene kan sees på Montage.no sin hjemmeside fram til og med torsdag 25. juni.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Khrono har sett filmene og gir her en oversikt.

De tolv avgangsstudentenes eksamensfilmer framviser et visst spenn både i tematikk og form. Noe av det mest interessante ved å se på en slik filmpakke er nettopp å se på den samlet. Det er egentlig urettferdig med tanke på de enkelte filmene og filmskapernes arbeid med dem. Ideene til filmene representerer jo et kunstnerisk utgangspunkt med stor grad av individualitet i seg. Det samme gjelder måten ideene er utviklet videre, til ferdige filmer. Det siste er selvfølgelig mer et resultat av kollektiv innsats, men vi må uansett forstå filmene som separate arbeid selv om de er laget samme sted.

Og det er nettopp dette stedet, den øverste filmfaglige grunnutdanningen vi har i Norge, som skaper felleskonteksten. Disse ferske filmarbeiderne er morgendagens utøvere. Hva har de valgt å fortelle om? Og hvordan gjør de det?

Først noen fakta. De tolv filmene deler seg i to, seks fiksjonsfilmer og seks dokumentarer. Kjønnssammensetningen er forbilledlig, femti/femti - i begge sjangere. Filmene varer fra litt under tjue minutter til litt under tretti minutter. Det er krevende å behandle et tema på en fullendt måte på så kort tid. Noen temaer krever mer plass, blant annet fordi et hovedtema ofte har godt av å bli utfylt eller kontrastert av et sidetema.

Jeg velger å fokusere på fiksjonsfilmene her.

Mohamed Chakiris «Norwegian Couscous» handler om et kjærestepar av hver sin etniske opprinnelse som er i ferd med å flytte sammen. Èn hindring står i veien, hennes familie har ikke møtt den kommende samboeren. Her er det viktig å forberede dem, eller kanskje er det ikke det? Filmen viser at kulturmøter ikke nødvendigvis er enkle, men også at det er mulig å finne ut av det. Sjarmerende i beste forstand av ordet.

Det hyggeligste å rapportere om fra disse filmene er at de bobler over av skaperglede. De er bildesterke og fortellingsorienterte filmer.

Jan Storø

Også «Papapa» av Kerren Lumer-Klabbers handler om familie, men på en helt annen måte. En ung jente skal møte sin danske donorfar for første gang. Det handler altså om familie i en bestemt forstand; som biologisk opphav. Datter-far-møtet skal foregå på et senter for slike møter der det ytes hjelp til å finne ut av det. Vi er på med på både kleine og morsomme situasjoner i et sterilt miljø. Treffende og underholdende.

Ivar Aase har laget «Cam Boy». Den handler om et kjærestepar der hun snakker sex og viser fram kropp foran kamera på nettet. Og der han en dag bestemmer seg for å bli med. De forespeiles gode penger på en slik karriere. Det utvikler seg litt annerledes enn de trodde, og det som skjer tvinger fram ny erkjennelse. Temaet berører selvpresentasjon i den digitale og i det vi kanskje kan kalle den «vanlige» verden.

I den mer opprivende «Rosanazi» av Sunniva Tangvik Kveum er vi med i det indre livet i en gruppe nynazistiske ungdommer. Her kreves lojalitet - og handling som på en tydelig måte viser lojaliteten. Filmen synliggjør at det å ta et eget standpunkt ikke er så enkelt i en slik sammenheng. Et interessant grep er den motsigelsesfylte estetikken som tittelen forteller om. Dette er nok den mest politiske filmen, selv om den like gjerne kan sees som en fortelling om individets forhold til fellesskapet.

«Et stille hav» av Håvard Fandrem er en mørkere film - både estetisk og tematisk. Den unge utvekslingsstudenten fra Frankrike til Norge klarer seg ikke så bra. Han går gjennom en eksistensiell krise, kanskje i form av en depresjon. Det filmatiske grepet som tydeliggjør denne tilstanden, er at kun hovedpersonens ansikt gjengis tydelig og fokusert - de andre aktørene er i bakgrunnen og dermed distansert. Dette bygger ensomhetsfølelsen og den mørke tonen så den føles ekte, og kanskje også setter seg i kroppen til oss som ser filmen.

Den lengste av filmene er «Om litt» av Sylvia Le Fanu. Dette er kanskje den mest helstøpte fiksjonsfilmen, nettopp fordi den kombinerer to temaer som på ett vis ikke har noe med hverandre å gjøre. Men de får likevel en forbindelse. Vi møter den unge kvinnen som er på ferie i et sydlig land med sine foreldre. Moren er kreftsyk og har ikke så lang tid igjen. Ferien blir derfor en reise i sorg. Men så treffer hun en ung mann som jobber på hotellet og sier ja til en date. Sorgen over morens sykdom og gleden over den nye vennen må håndteres på samme tid. En film der personinstruksjon av (gode) skuespillere er et vesentlig element.

Det hyggeligste å rapportere om fra disse filmene - og fra dokumentarene - er at de bobler over av skaperglede. De er bildesterke og fortellingsorienterte filmer.

Jeg lot meg overraske over at filmene i relativt liten grad er politisk eksplisitte. Det er lite om miljø her. Og ingen av filmene er direkte orientert mot systemkritikk. Men noen av dem behandler identitetsproblematikk i det flerkulturelle landskapet - dette er tydeligst i noen av dokumentarene.