Statsråd Iselin Nybø med Forskningsrådet-direktør John-Arne Røttingen. Han skriver at han betrakter kuttet i statsbudsjettet som et «teknisk kutt» og legger planer som om inntektene ikke var redusert. Foto: Siri Øverland Eriksen
Statsråd Iselin Nybø med Forskningsrådet-direktør John-Arne Røttingen. Han skriver at han betrakter kuttet i statsbudsjettet som et «teknisk kutt» og legger planer som om inntektene ikke var redusert. Foto: Siri Øverland Eriksen

Forskningsrådet: Statsbudsjett 2020 bedre enn først antatt

Langtidsplan. Om vi forstår dette kuttet som et «teknisk kutt», er det med andre ord en realvekst på i overkant av 150 millioner kroner i budsjettet. Det er positivt og gir et annet bilde, skriver John-Arne Røttingen i Forskningsrådet.

Publisert

Det er svært gledelig at statsråd Iselin Nybø understreker at Forskningsrådet skal fortsette vår investering i forskning og utvikling som om de ettårige kuttene i tildelinger ikke er gjort. Jeg forstår da dette som at regjeringen har lånt av Forskningsrådets kapital og vil tilbakeføre denne i fremtidige budsjetter når overføringssituasjonen er en annen. Samtidig legger dette til rette for å tenke nytt om langtidsplanen som forskningspolitisk instrument og som grunnlag for et langtidsbudsjett for Forskningsrådet.

Et fireårsbudsjett for Forskningsrådet kunne bli et svært viktig redskap for en enda mer tydelig og forpliktende Langtidsplan.
John-Arne Røttingen
Direktør, Forskningsrådet

Jeg deler forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybøs vurdering av at regjeringen fra 2013 har satset systematisk på forskning og utvikling. Det er svært gledelig. Målt som andel av brutto nasjonalprodukt var veksten i årene 2013 til 2017 en økning fra 0,86 prosent til 1,09 prosent av BNP. Etter dette har det flatet ut og gått noe ned. Beregnet BNP-andel for 2020 er 1,03 prosent. Jeg er klar over at regjeringserklæringen forplikter seg på et investeringsnivå på minst 1 prosent, men Forskningsrådets vurdering er at det ikke er tilstrekkelig i den situasjonen Norge nå står i.

Norge bør ha økonomisk handlingsrom til å satse enda mer på forskning og utvikling. Forskningsrådet ga råd om å øke BNP-andelen gradvis mot 1,25 prosent i vårt omfattende innspill da Langtidsplanen ble revidert. Dette rådet er også på linje med Høyres ambisjoner for forskning og utvikling, som ble frontet av statsminister Erna Solberg og nåværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen under valgkampen i 2017.

Vår begrunnelse var at Norge står i en spesiell situasjon, med store omstillingsbehov i økonomien og med et relativt nivå av forsknings- og utviklingsinvesteringer (FoU) i privat sektor som er mye lavere enn de fleste andre europeiske og OECD-land, og pekte på at dette krever særlige offentlige tiltak. Jeg er opptatt av å formidle at Norge bør investere mer i forskning og utvikling, og ønsker å samarbeide med statsråd Nybø om hvordan vi best kan få til dette i årene framover, og hvordan vi skal få god effekt av investeringene.

Når det i forslaget til statsbudsjett samlet sett er en realnedgang på 330 millioner kroner i FoU-investeringene, kan dette forstås som et steg i feil retning. Men jeg ser at statsråden gir signaler om at engangskuttet på 484 millioner kroner ikke skal medføre reduserte investeringer fra Forskningsrådets side. Om vi forstår dette kuttet som et «teknisk kutt», er det med andre ord en realvekst på i overkant av 150 millioner kroner i budsjettet. Det er positivt og gir et annet bilde. Finlesing viser at Kunnskapsdepartementet er tydelige: «Den eittårige reduksjonen i løyvingane skal ikkje føre til redusert aktivitet, og Forskingsrådet skal halde fram med å lyse ut midlar på posten som om løyvinga ikkje var redusert. Forskingsrådet kan i 2020 legge opp til aktivitet med utgangspunkt i at desse midlane vil bli førte tilbake til posten i 2021.»

Hvordan skal vi i Forskningsrådet så fortolke dette? Forskningsrådet har årlige inntekter fra statsbudsjettet og årlige utgifter til porteføljen av prosjekter som det er inngått kontrakter om. Vi har økt vår utlysnings- og bevilgningspraksis de senere årene slik at utgiftene skulle være høyere enn inntektene, slik at avsetningene (eller overføringene) gikk ned. Dette har imidlertid ikke slått til, blant annet knyttet til at våre budsjettmodeller ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til økt oppmerksomhet i institusjonene knyttet til å bygge opp egne avsetninger. Dette har gitt flere tilbakebetalinger enn tidligere år, og dermed større overføringer.

Forskningsrådet burde ha delt ut mer midler de to siste årene for å korrigere for dette, men hadde ikke denne endrede praksis i våre modeller. Jeg tolker derfor det tydelige signalet fra statsråd Nybø som at vi skal betrakte dette som et «teknisk kutt» og legge planer som om inntektene ikke var redusert. Det er svært gledelig. I praksis betyr dette at Forskningsrådet vil styre våre langtidsbudsjetter med en forventning om at de tre «tekniske kuttene» på 337 millioner, 105 millioner og nå 484 millioner i hhv 2017, 2018 og 2020, vil bli tilbakeført til vår kapitalbeholdning når overførings­situasjonen er en annen. Det gir en god forutsigbarhet for oss, og betyr at stats­budsjettene har medført en bedre situasjon for FoU-investeringene enn det en også kunne forstå det som.

I et intervju i Khrono 11. oktober lufter jeg en idé om å se til Sverige sin modell for 4-årige budsjetter for forskning eller den nylige vedtatte budsjettmodell for NRK som skaper forutsigbare budsjetter i fire år. Jeg er klar over at mange sektorer og områder vil ønske seg langtidsbudsjetter. Stabiliteten i norsk økonomi og regjeringens budsjettpraksis tilsier jo også stor grad av forutsigbarhet siden det budsjetteres på marginen og ikke totalen. Når jeg likevel lanserer idéen om at Norge bør vurdere et langtidsbudsjett for de tidsavgrensede investeringene i forskning og utvikling gjennom Forskningsrådet, så er det av tre grunner.

For det første er det slik at tildelinger og budsjettsignaler til Forskningsrådet er langsiktige og alltid vil være å anse som forventninger og krav til framtidige tildelinger. Vi arbeider for å redusere tid til søknadsbehandling, men selv med vesentlig forkorting vil det likevel være slik at en utlysning forankret i ett statsbudsjett først vil få økonomisk konsekvens gjennom aktivitet i årene som kommer, siden gjennomsnittlig prosjektperiode er 4,5 år. Dette gir samtidig en forutsigbarhet for forsknings­miljøene, ved at det gir grunnlag for fremtidige planer. Det vil også motivere til økt innsats fordi miljøene vet hvor mye og hvor det vil satses.

For det andre er det slik at forskning og utvikling er en ganske annerledes aktivitet enn leveranse av tjenester i for eksempel helse- og utdanningssektoren. Resultatene og virkningene av FoU-investeringer sees først flere år fram i tid og perspektivet må derfor være langsiktig. Velgerne ser mer direkte konsekvenser av investeringsnivået i sykehus eller skolene. Av den grunn er sjelden forsknings- og innovasjonspolitikken et sentralt politikkområde i valgkampene, dessverre. Vår vurdering er at det på dette området derfor er viktig at politikerne «binder seg til masta» i større grad enn på andre områder.

Det betyr ikke at politikerne ikke skal styre. Det vil selvfølgelig være Stortinget som beslutter et 4-årsbudsjett for Forskningsrådet, og formelt vil det være mulig å gjøre endringer underveis i dette om det er særlige endringer i det makroøkonomiske bildet eller oppstår kriser. Det kan også oppstå behov for ekstraordinære tildelinger til særlige forskningsområder. Sverige har en slik praksis, og nå i høst ble for eksempel tildelingene til Vitenskapsrådet redusert i forhold til nivået i langtidsbudsjettet.

For det tredje, så vil et 4-årsbudsjett for Forskningsrådet kunne bli et svært viktig redskap for en enda mer tydelig og forpliktende Langtidsplan. Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning har blitt et viktig virkemiddel for forskningsministerens koordinering av forskningspolitikken på tvers av alle departementene. Dette er særlig viktig i Norge med vårt sektorprinsipp. De brede opptrappings­planene i den gjeldende reviderte langtidsplanen omfatter mange departementer og er et godt steg videre fra den første versjonen som kun forpliktet Kunnskapsdepartementet selv. Et neste steg kunne være nettopp å etablere et langtidsbudsjett for Forskningsrådet i fase med Langtidsplanen.

Jeg ser fram til debatt om dette og tror det vil bidra til tydelige grep for forskning og utvikling for framtiden. Vi må være ambisiøse, tenke langsiktig og finne nye modeller for å bidra til den grønne omstillingen av Norge.