Debatt ● Erik Eriksen
Forskningsrådet må endres betydelig
For å sikre at forskningsrådet i fremtiden skal fungere godt, står to spørsmål sentralt: Er dagens forskningsråd i stand til å fylle sin pålagte funksjon, og arbeider det rasjonelt og effektivt?
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Khrono 26. oktober hadde rektor Petter Aasen et innlegg om hvilke roller og funksjoner et nasjonalt forskningsråd bør ha. Det er flott at framstående personer i akademia tar opp aktuelle problemstillinger tidlig i prosessen med en ny stortingsmelding. Jo tidligere man deltar, jo større innflytelse kan man ha. Det er derfor viktigere å delta i debatten nå, enn når meldingen er skrevet, og på vei til Stortinget.
Statsviter og tidligere ansatt i Olje- og energi-departementets forskningskontor. Eriksen har nettopp gitt ut boken Innovasjon i forskningspolitikken
De to problemstillingene jeg mener det er helt avgjørende at stortingsmeldingen adresserer er:
- Er dagens forskningsråd i stand til å fylle sin pålagte funksjon, og
- Arbeider forskningsrådet rasjonelt og effektivt?
Vi tar dem i tur og orden. Først: Er dagens forskningsråd i stand til å fylle sin pålagte funksjon?
De to hovedoppgavene forskningsrådet har er å være et nasjonalt forskningsstrategisk organ og rådgiver for regjeringen, og å fordele offentlige forskningsmidler slik at de beste og mest relevante prosjektene får bevilgninger. I tillegg har forskningsrådet andre oppgaver som å ivareta balansen mellom grunnforskning og anvendt forskning, bidra til debatt, formidle forskning, sikre at forskning blir tatt i bruk, fremme internasjonalt forskningssamarbeid og evaluere forskningen.
Å være et nasjonalt forskningsstrategisk organ innebærer at rådet skal heve seg over de ulike aktørene i forskningssektoren og iverksette tiltak som er gagnlige på nasjonalt nivå. Dette har vært formålet til alle forskningsråd helt siden det første ble etablert i 1946, men ingen av forskningsrådene har noen gang vært satt i posisjon til å fylle rollen. Årsaken er måten forskningsrådet er organisert på.
Forskningsrådet er ikke én organisasjon, men to. Den ene er en hierarkisk, byråkratisk organisasjon med fast ansatte inndelt i avdelinger og seksjoner og ledet av en administrerende direktør. Administrerende direktørs, og følgelig hennes stabs, oppgave, er å iverksette de beslutninger den andre organisasjonen vedtar. Den andre organisasjonen er styret og de 16 porteføljestyrene. Denne består av ca. 170 mennesker. Det er disse som bestemmer. Ingen av dem er ansatt i forskningsrådet og deres deltagelse er begrenset til møter. Disse menneskene er i hovedsak ansatt i universiteter, høyskoler og institutter, men også i bedrifter og offentlige organisasjoner. Deres lojalitet går først og fremst til deres primærarbeidsgiver og ikke til forskningsrådet.
Selvsagt vil deres ambisjon være at de ivaretar hele landets interesser når de fyller sin rolle i forskningsrådet, men de vil være bærere av synspunktene til sin primærarbeidsgiver. Man kan for eksempel vanskelig se for seg at representanter fra instituttene i de ulike styrene vil gå inn for at instituttene et år skal få lavere bevilgninger til fordel for universitetene, eller omvendt at universitetsprofessorer vil gå inn for å redusere forskningen ved universitetene til fordel og forskning i næringslivet. Slik sett blir de ulike styrene arenaer der gruppeinteresser kan ivareta egne interesser. At gruppeinteresser ivaretar egne interesser, fører ikke nødvendigvis til nasjonale løsninger. Følgelig er forskningsrådets organisasjon velegnet til å ivareta gruppeinteresser, men ikke nasjonale strategiske interesser.
Forskningsrådets organisasjon er velegnet til å ivareta gruppeinteresser, men ikke nasjonale strategiske interesser.
Erik Eriksen
Dette kan løses på to måter. Enten ved å endre forskningsrådets vedtekter, eller ved å endre organisasjonen. Vedtektene kan endres ved å fjerne henvisningen til strategi og bare la rådet være et organ for fordeling av offentlige bevilgninger i tråd med de føringer som er lagt i regjeringens meldinger, langtidsplan, statsbudsjett og bevilgningsbrev. Alternativet er å snu organisasjonen på hodet. Det vil bety at styret avvikles og at porteføljestyrene innstiller til administrasjonen. Dernest er det administrasjonen som gjør de endelige valg.
Videre: Arbeider forskningsrådet rasjonelt og effektivt?
Man skulle tro at regjeringens meldinger, langtidsplan, statsbudsjett og bevilgningsbrev var styringsdokumentasjon nok, særlig siden bevilgningsbrevene til sammen hvert år utgjør nærmere 150 A4 sider med nærmere 500 målsettinger. Men slik er det ikke. Forskningsrådet lager sine egne strategier. Nåværende strategi er på 22 sider og likner på regjeringens langtidsplan, -men ikke helt. Både langtidsplanen og strategien har 3 overordnete mål, men de er ikke identiske. De likner hverandre, men er rangert forskjellig og beskrevet ulikt. Strategien har 5 strategiske områder, mens langtidsplanen har 6. I tillegg er forskningsrådets strategi understøttet av 9 policys, 7 strategier og 3 handlingsplaner. Utover dette har hvert porteføljestyre en porteføljeplan. Også dette er omfangsrike dokumenter.
Man kunne lett forledes til å tro at hensikten med alle disse dokumentene er å zoome inn på den forskningen som er viktigst for landet. Men strategienes formål er ikke å ekskludere, men å inkludere. Ved å produsere strategier, planer og policyer, og variere språket mellom dem, sikrer man at alle forskere, med litt fantasi, kan finne noe å forske på. Dermed legitimerer man stort sett alle mulige problemstillinger.
Dette er konsekvensen av en representativ organisasjon der «alle» har en stemme og kan sikre at deres interesser blir ivaretatt i forskningsrådets planverk. Deretter kan de samme menneskene være med å sikre at de interessene de representerer blir tilgodesett når forskningsmidler deles ut.
Dette bidrar til et lavt konfliktnivå i forskningssektoren, men særlig effektivt er det ikke.
En annen grunn til at forskningsrådet ikke arbeider effektivt er søknadsprosessen. Jeg så på tallene for 2019. Da fikk rådet ca. 6 000 søknader. Basert på usikre anslag kunne man det året anta at 600 forskerårsverk gikk med til å skrive søknader. Av disse fikk 430 avslag. Det er vanskelig å forstå at noen kan oppfatte dette som effektivt. Forestillingen ser ut til å være at en slik konkurranseform fører til at de beste vinner fram — akkurat som innenfor idretten. Men da framstår det som merkelig at flere artikler, bl.a. i Khrono, har dokumentert at søkere som ikke har oppnådd tilstrekkelig høy vurdering i forskningsrådet, har fått tilslag i EU på den samme søknaden. Det kan vel ikke være slik at søknaden er dårlig i forskningsrådet, men god i EU?
Enda merkeligere blir det da man i 2017 dokumenterte at den «helsefaglige forskningen har relativt høy innflytelse internasjonalt målt gjennom siteringer av vitenskapelige publikasjoner, og klinisk medisin er blant fagfeltene i Norge som siteres mest i forhold til verdensgjennomsnittet. En relativt liten andel av midlene til helseforskning kanaliseres gjennom Norges forskningsråd og derved utsettes for åpen konkurranse.»
Da det første forskningsrådet i 1946 utlyste midler til forskning fikk det 200 søknader. Da var det en overkommelig oppgave å gi hver søknad en grundig behandling. 75 år etterpå, med nærmere 5 000 søknader, er ikke søknadssystemet en like god ide. Helsedepartementet viser at det finnes alternative måter å tildele forskingsmidler på.
Vi trenger et profesjonelt, faglig sterkt og velfungerende forskningsråd.
Et råd der mange av våre dyktigste mennesker ønsker å arbeide. Det har vi ikke i dag. Verken blant økonomer, ingeniører eller IT-utdannede har forskningsrådet noen gang framstått blant de ti mest attraktive arbeidsgivere i Norge. Det bør være et tankekors.
