Debatt Helene Ingierd og Johs. Hjellbrekke

Forskningsetikk er et lederansvar

Mer enn en av tre forskere diskuterer ikke forskningsetikk regelmessig på jobb. Det bør lederne ved forskningsinstitusjonene gjøre noe med.

De senere års skandaler viser oss at systemet rundt forskeren ofte har feilet. Selv i saker med åpenbare og grove avvik, slik som fabrikkering av data, har verken medforfattere eller tidsskriftredaktører oppdaget feilene eller sagt ifra, skriver kronikkforfatterne
De senere års skandaler viser oss at systemet rundt forskeren ofte har feilet. Selv i saker med åpenbare og grove avvik, slik som fabrikkering av data, har verken medforfattere eller tidsskriftredaktører oppdaget feilene eller sagt ifra, skriver kronikkforfatterne
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Pandemien vi står i, viser oss med full tyngde betydningen av sikker og relevant kunnskap. Etterlevelsen av forskningsetiske normer som kvalitet, etterrettelighet, uavhengighet og åpenhet er kritiske i den sammenhengen. Men hvem har ansvar for forskningsetikken?

I medieomtaler av skandaler i forskningen kan man fort få inntrykk av at overtramp skyldes den narsissistiske eller overambisiøse forskeren, som turer frem uten hensyn til etiske rettesnorer, og at brudd på normer dermed først og fremst kan spores til psykologiske egenskaper hos den enkelte.

Enkeltforskeren har selvsagt et stort ansvar for at forskningen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Men forskere opererer ikke i et vakuum. Forskning skjer alltid i et økosystem, og det er dermed mange som har et ansvar for hvordan forskning produseres og brukes. De senere års skandaler viser oss at systemet rundt forskeren ofte har feilet. Selv i saker med åpenbare og grove avvik, slik som fabrikkering av data, har verken medforfattere eller tidsskriftredaktører oppdaget feilene eller sagt ifra.

Mens vi kjenner til relativt få tilfeller av slike grove avvik, vet vi at andre brudd på god forskningspraksis forekommer i større skala. Det landsomfattende forskningsprosjektet Research Integrity in Norway (RINO, 2019), et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, De nasjonale forskningsetiske komiteene og Høgskulen på Vestlandet, avdekket at 40 % av de som svarte har deltatt i såkalt diskutable praksiser i Norge. Mange yngre forskere rapporterer for eksempel om erfaringer knyttet til gaveforfatterskap, det vil si en praksis der forfatterskap for vitenskapelige publikasjoner tildeles uten at den som krediteres har bidratt i vesentlig grad. Hva ligger bak disse avvikene og hvem har ansvaret?

Våre funn viser at dersom en har observert brudd på god forskningspraksis, er det også en tydelig tendens til at en svarer mer negativt på spørsmål om eget arbeidsmiljø.

Helene Ingierd og Johs. Hjellbrekke

Arbeidet med forskningsetikk handler både om å fremme etisk god og ansvarlig forskning, og om å håndtere brudd på normer. Begge deler er et lederansvar. I arbeidet med å fremme etisk god og ansvarlig forskning er det vesentlig å sikre systematisk opplæring i forskningsetiske normer. Men det kanskje viktigste og samtidig mest krevende arbeidet er å legge til rette for en kontinuerlig refleksjon om forskningsetikk. Dette kan skje gjennom å skape et åpent arbeidsmiljø der forskningsetiske spørsmål jevnlig tas opp til diskusjon.

Når vi spurte om forskningsetiske spørsmål blir diskutert regelmessig, svarte over 37 % at de var uenige eller svært uenige. På spørsmålet om forskningsetikk utgjør et sentralt tema under veiledning svarte 23 % at de var uenige eller svært uenige.

Svarene tyder på at forskningsetikk står på dagsorden for de fleste, både i møte med veileder og i det daglige arbeidet. Men det er urovekkende at over en av tre erfarer at forskningsetikk ikke diskuteres i særlig grad.

Yngre forskere er sterkt avhengige av nettverket rundt seg, og veileder har en helt sentral rolle i bevisstgjøringen av hvilke normer som gjelder. Ikke minst bør ledere på forskningsinstitusjonene i langt større grad løfte forskningsetikk som tema i ulike sammenhenger, også utover formelle kurs. Det handler om å legge til rette for diskusjoner om vanskelige spørsmål, som ofte også kan berøre relasjoner til kollegaer.

I kjølvannet av metoo har noen arbeidsgivere begynt å inkludere spørsmål om erfart seksuell trakassering i medarbeidersamtaler. Det samme burde være tilfelle med forskningsetikk, idet brudd på forskningsetiske normer om kollegialitet og respekt kan inkludere også andre former for trakassering og maktmisbruk.

Ut fra en hypotese om at det er en sammenheng mellom arbeidsmiljø og forskningsetikk, blir slike tiltak særlig viktige. Under Lederforum for forskningsetikk fredag legger vi frem nye funn fra RINO. Våre funn viser at dersom en har observert brudd på god forskningspraksis, er det også en tydelig tendens til at en svarer mer negativt på spørsmål om eget arbeidsmiljø; observerer en at kollegaer en eller flere ganger “tar snarveier”, henger det sammen med negative oppfatninger av arbeidsmiljøet. På samme måte viser kvalitative undersøkelser fra RINO at kjennetegn ved arbeidsmiljøet, for eksempel sterkt publiseringspress, høye krav til eksternfinansiering, sterkt hierarkiske strukturer etc., i gitte situasjoner kan øke forekomsten av nettopp diskutable praksiser.

Vår klare oppfordring til alle ledere på forskningsinstitusjonene er derfor at de jobber enda mer målrettet med å bygge et miljø som virker forebyggende på diskutable og uetiske handlinger og fremmer god forskningspraksis. Først og fremst handler det om å bygge miljøer som har takhøyde for å ta opp forskningsetiske spørsmål, og der ledere aktivt setter slike spørsmål på dagsorden selv. At dette på sikt kan bidra til et positivt arbeidsmiljø og bedre kvalitet i forskningen, bør være en sterk motivasjon.

Powered by Labrador CMS