«Forskning er ikke noe jeg er, det er noe jeg gjør»

Ingvild Mageli er stipendiat i samfunnsøkonomi på UiT Norges arktiske universitet og styremedlem i Stipendiatorganisasjonen i Norge. Hun nærmer seg slutten på sin forskerutdanning og regner med å levere doktoravhandlingen til jul.

Hun ser ikke for seg en altoppslukende karriere som forsker.

— Forskning er noe jeg gjør, det er ikke noe jeg er, sier hun.

— Jeg synes forskning er gøy, men det er en jobb som andre jobber, legger hun til.

Kall eller bare en jobb?

Rapporten «En forskerrolle i endring. Om forskeres identitet, arbeidsvilkår og spenningen mellom kall og karriere» legges fram på Forskerforbundets forskningspolitiske konferanse tirsdag. Ingvild Mageli er en av dem som skal kommentere rapporten om status for forskerkarrieren i 2021.

I rapporten svarer mange av de intervjuede forskerne at de føler seg dratt mellom forskningen som et «kall», som noe de brenner for og opplever som meningsfullt, samtidig som de opplever arbeidsforholdene innen forskning som krevende og usikre. Forskeryrket presenteres som en særegen type arbeid, i noen tilfeller en livsstil, og en jobb som krever innsats utover normal arbeidstid.

Undersøkelsen er gjort av Nifu (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) på oppdrag fra Forskerforbundet.

Lei av «impact»

Ingvild Mageli kjenner seg ikke igjen i forskning som et kall.

— Jeg begynte ikke med dette fordi jeg føler noe kall eller brenner spesielt for forskningen. Men jeg kjenner meg veldig igjen i det som sies i rapporten om arbeidstiden som flyter ut og at det stadig er nye krav til hva forskerne skal drive med.

— Hva slags forskerkarriere ser du for deg?

— Jeg vil ikke jobbe ved universitet eller høgskole, spesielt fordi jeg ikke har lyst til å gå i midlertidige stillinger i mange år framover. Publiseringspresset og kravet om at forskningen skal ha «impact» og bidra til verdenslitteraturen synes jeg også er altfor mye å kreve. Jeg er litt lei av mas om impact og synes ikke at det skal måtte være nødvendig å finne opp hjulet på nytt for å være en god forsker, sier hun.

— Replikasjonsstudier og null-funn er viktige nok i seg selv, mener hun.

— I hvilken retning fører det deg, da?

— Jeg kunne tenke meg å jobbe i et forskningsinstitutt som driver med oppdragsforskning. Analysere problemstillinger og skrive rapporter om det. Det tenker jeg ville være en fin jobb.

— Ikke privat sektor?

— Nei, jeg er ikke interessert i privat sektor. Jeg trives godt i offentlig sektor og tryggheten man finner der, sier hun.

tidsbruk

Professor mener akademikere må ta ansvar for sin egen tidsbruk

Flere opptatt av balanse

Rapporten tar for seg endringer i rammebetingelser for forskere, og individuelle opplevelser av forskerrollen og forskerkarrieren. Det er en kvalitativ studie, bygget på litteraturgjennomgang og intervjuer, der de fleste som er intervjuet jobber i universitets- og høgskolesektoren.

Seniorforsker Lina Ingeborgrud ved Nifu sier at mange av forskerne opplever spenninger mellom å brenne for forskningsfeltet sitt og ha et indre driv for forskningen, kontra det å oppleve at en forskerkarriere kan være krevende.

Ingeborgrud har laget rapporten sammen med Lene Korseberg og Lars Lyby.

— Vi ser at flere forskere er opptatt av å skape balanse mellom jobb og fritid. Dette har endret seg i retning av at mange oppfatter seg mer som kunnskapsarbeidere, men likevel snakker de om at jobben sin som noe helt spesielt, sier Ingeborgrud.

— Har dette med forskernes alder å gjøre?

— Eldre forskere ser ut til å i større grad kunne følge «kallet» og sitt indre driv. De står ofte tryggere i forskerkarrieren sin enn yngre og er også ofte i en annen livssituasjon enn yngre forskere. Det er nokså spesielt for forskere at de må prestere veldig tidlig i karrieren, noe som ofte sammenfaller med at de etablerer familie. De yngre forskerne vi har snakket med ser ikke i samme grad på forskerjobben som en så særegen jobb som mange av de eldre gjør, sier hun.

Rapport

Forsker­prekariatets hverdag: Over­arbeidet og under­betalt

Ser en åpnere forskerrolle

Et annet funn i rapporten er at forskerrollen endrer seg fordi mer av forskerarbeidet blir prosjektbasert med samarbeid utenfor akademia og nye ansvarsområder for forskerne.

— Vi ser en utvikling mot en mer åpen og mangfoldig forskerrolle, som kan føre til mer åpne og mangfoldige akademiske identiteter og karrierer. Dette kan gjøre at forskere får spille på flere ferdigheter og at jobben kan være morsommere, samtidig som det kan bidra til mer mobilitet mellom forskersektoren og verden utenfor, sier Ingeborgrud.

Ifølge Indikatorraporten 2021 er rundt 90. 000 personer involvert i forskning og utviklingsarbeid i Norge, og drøyt en tredel av disse har en forskerstilling. De siste 15 årene har det vært en dobling av antall doktorgrader avlagt ved norske læresteder, viser Indikatorrapporten.